tirsdag, desember 24, 2013

God jul!

Julefreden har senket seg og julestemningen kommer sigende, regnvær til tross. På TV gjør Askepott en nøtt om til en brudekjole, mens jeg fniser og tenker på Oslo Fagottkor og Nordic Tenors...

 Juletreet er pyntet til trengsel, i år har kulesamlingen fått to nye finske tilskudd. 

Reinsdyrkule fra Stockman.


Håndmalt trekule med mer tradisjonelt mønster.

God jul!

lørdag, desember 14, 2013

Hjertelig avskjed

Jeg prøver å bli flinkere til å kaste ting. Ting som er utslitt. Ødelagt. Ubrukelig. Problemet er bare at jeg er litt for flink til å få sentimentale forhold til de samme tingene - vi har jo vakre minner sammen - og da blir det så trist å kaste dem. Men jeg prøver. Og det hjelper jo å ta bilder av dem og skrive et lite minneinnlegg over tidens forgjengelighet...


17. mai ca 1990. Leker og loddsalg på skolen. Blant lotterigevinstene står det en hjerteformet svart sponeske med store rosa roser på lokket. Forelskelsen er voldsom og umiddelbart, mitt 10-årige liv er rett og slett ikke komplett uten denne. Trekningen kommer og skuffelsen er et faktum. Tror jeg. Den heldige vinner melder seg imidlertid ikke, så det blir ny trekning, som vinnes av... pappa! Hvilket jo i praksis betyr at den er min, noe annet er ikke tema. Det er da foreldres lodd her i livet å ofre seg for sine barn lykke, ja? Esken og jeg får drøyt 20 lykkelige år sammen før den går så i oppløsning at den ikke lenger er i stand til å skjøtte sin oppgave som smykkeskrin.

Den stakkars faderen må igjen ofre seg... Året har blitt 1996, sommerferien er såvidt begynt og det er statsbesøk fra Kina. Det blir store protester og gule t-skjorter påtrykt "Menneskerettigheter" på kinesisk av slikt. Problemet var bare at jeg, i min mest politisk engasjerte alder, var bortreist, på TT i Bergen og uten mulighet til å delta i protestene eller i det hele tatt få tak i sommerens heteste plagg. Da var det jo kjekt at andre hadde kjøpt seg en ny t-skjorte - så snart jeg kom hjem fra vestlandet skiftet den klesskap...



Disse kjøpte og betalte jeg derimot helt selv. Lilla, patchwork, blomster - det tok ikke mange jinuttene fra jeg så dem til jeg hadde dratt kortet. Det eneste jeg angret på i ettertid var at jeg ikke kjøpte dem i grønt også.


Kanskje et av de mest trendy tilbehørene jeg noen gang har eid. Vi var 12-13 år og alle hadde store skuldervesker med stoff i ymse blomstermønster og lik rominndeling. Min kom som bursdagsgave fra mormor og morfar, helt uten at jeg hadde ønsket meg noe sånt. Mistenker at det var ren flaks at de traff så trend-blink, men det var særdeles vellykket. Den levde i nesten 20 år og var blant annet med på Englandstur da jeg var 19 - der innhentet den komplimenter fra de amerikanske jentene jeg delte ungdomsherbergerom med, så den holdt seg godt.

Men ein skigard kan'kje vara evig, veit du...

torsdag, desember 12, 2013

Moskusgodt


Jeg fikk disse sukkertøyene av en venninne. Til min store lettelse var det ikke moskus i dem...

tirsdag, desember 10, 2013

Førjulspause i Helsinki

Det har vært travelt de siste ukene. Hjemme-en-ettermiddag-i-uka-travelt. Korøvelser og -opptredener, barnedåp og -bursdag, en konsert her, et teaterstykke der... Stort sett lystbetont og selvvalgt og gøy, men det blir ikke så mye tid til overs. da må noe vike. Blogging, for eksempel. Og husarbeid. Det er aldri så rotete hjemme som når jeg er mye borte.

 En langhelg i Helsinki har det også blitt tid til - aldri et år uten... Tidligere turer har vært hhv sommerferie, påske/finskspråklig musikal og pinse/svenskspråklig musikal, årets ble førjul/italiensk opera. En tradisjonell oppsetning av Puccinis Turandot  (den med Nessun Dorma. Det må nok sies at jeg har hørt akkurat den framført bedre) i finnenes flotte, moderne operahus hvor budsjettet åpenbart ikke holdt til behagelige stoler...

Fordi jeg har vært der flere ganger før og gjort unna den obligatoriske sightseeing-biten, og fordi dette var en handle-julegaver-se-opera-og-spise-og-kose-seg-tur, ble det ikke tatt så mange bilder, men noen blir det jo alltid.


Du vet du er i Finland når tannglassene på badet er Aalto-design. (Muligens vet du også da at hotellet ditt ikke er byens billigste. Radisson Blu Kamppi - anbefales.)


Juleutstilling på Sokos - sett ovenfra. Hvorfor sleden i tillegg til alle pakkene rant over pastellfargede cupcakes er uklart.


Helsinkis flotte domkirke hadde fått juletreet på plass. Jeg hadde et håp om å få se den snøkledt, men vinteren hadde ikke kommet så langt.


En viktig Helsinki-tradisjon er kake (evnt is) på kafé Fazer. Sjokolade og pasjonsfrukt viste seg å være et godt valg.


Dessuten fantes det Fazer-sjokoladekalender. Planen om å ikke ha kalender i år utgikk umiddelbart.


Forøvrig er ryktene om at jeg kjøpte mye sjokolade betydelig overdrevet. De hvite pakkene er nemlig ikke sjokolade - det er mintsjokoladekjeks. Jeg føler fortsatt egentlig at fire pakker var litt lite... 

(Om noen skulle lure - selvfølgelig kjøpte jeg te også. Og en bok.)

onsdag, november 20, 2013

The Oslo Comedy Festival

I oktober ble The Oslo Comedy Festival arrangert for første gang, med mange store og ikke fullt så store navn, mange av dem britiske. Jeg fikk dessverre ikke med meg så mange som jeg gjerne ville, men de to jeg helst ville se fikk jeg ihvertfall til.

-God kveld! Michael McIntyre starter kvelden (vel, vi hadde sittet der et par timer allerede. mer om det senere.) i Oslo Spektrum med å demonstrere sine samlede norskkunnskaper. De var visst ikke bare enkle å tilegne seg. -I asked about the d. They said it was almost silent. How can it be almost silent!? Æ, Ø og Å ble også viet stor oppmerksomhet. -So you thought "The alphabet isn't enought for me - I need more!"? En del av materialet er åpenbart spesialskrevet for forestillingene i Norge, annet er fra standardrepertoaret.

Han vender også stadig tilbake til hvor god engelskforståelse publikum har, særlig når det gjelder vitser som går på engelsk uttale kontra stavemåte -How can you get that? I den forbindelse lanserer han en teori om at engelsk egentlig er førstespråket vårt - norsk er bare et lekespråk til ære for utlendinger... Latterbrølene runger i drøyt halvannen time - jeg var neppe den eneste som kjente det både i halsen og magemusklene etterpå.

Jeg var heller ikke den eneste som knurret en del tidligere på kvelden, før McIntyre endelig kom på. Oppgitt starttidspunkt var 19.30, og da klokken nærmet seg 20 var utålmodigheten i salen både føl- og hørbar,.Gleden var stor da lysende endelig ble dempet, og den påfølgende forvirringen ikke så mye mindre da annonseringen kom: Ladies and gentlemen, please welcome Paul Tonkinson! Hæ, hvem? Han skyndet seg å forsikre om at McIntyre var i huset, vi måtte bare slite med ham en stund først. Ikke noe stort problem det, han var morsom nok og fikk god respons fra salen, men jeg - på vegne av flere, mistenker jeg - ville være så mye mer positiv med en gang hvis vi faktisk hadde visst om det på forhånd. Dessuten synes jeg poenget med oppvarming blir litt borte når pausen mellom Tonkinson og McIntyre blir så lang at vi rekker å bli utålmodige igjen...

Shappi Khorsandi inntar scenen på Folketeatret presis på slaget, uten oppvarmer eller annonsør - Ladies and gentlemen, please welcome -oh, it's only me... Hun går umiddelbart løs på et nærliggende tema - We need to talk about Kate Moss' vagina! (hun var ikke den eneste komikeren som tvitret bilde av den statuen i løpet av festivalen...) I likhet med McIntyre veksler hun mellom Norges-relatert spesialskrevet materiale og mer allmenne temaer fra eget liv, som tokulturellhet og tilværelsen som nybakt alenemor, og hun deler også hans begeistring og beundring for publikums kjennskap til britiske forhold og det engelske språk. Hun forteller om da hun fødte sitt første barn og ble spurt om hvilken etnisitet barnets foreldre hadde - We're both middeleastern - I'm from Iran and he's from Nottingham - og er fra seg av glede når historien slår an. I so love you for getting this! It's a testament to your countrys educational system! 

Folketeateret - som viste seg å være en overraskende intim komiscene - var knapt halvfullt denne kvelden. Det, og mangelen på ekstranummer, var de eneste skuffelsene.

Jeg håper festivalen blir en årlig affære. I så fall vil jeg gjerne ønske meg Jo Brand og Sarah Millican neste år...

mandag, november 11, 2013

Lunsjbrød

Til tross for at jeg står opp ugudelig tidlig (seriøst, 05.00 er ikke morgen, det er natt. Særlig i den mørke årstiden vi er inne i nå.), smører jeg faktisk matpakke hver morgen. Mat må man ha, kantina er ikke så spennende (eller så billig) at det frister som annet enn nødløsning en gang i blant og matpakker er triste nok om den ikke skal være fra kvelden før i tillegg (det fordrer jo dessuten at jeg faktisk er hjemme og får smurt den på kveldstid, og det er slett ikke alltid). Dermed står jeg hver morgen før fuglene fiser og legger brødskiver i matboks (jeg tilhører de bortskjemte som fikk ferdig laget matpakke (dog uten hjerteegg og salamiblomster) til jeg var ferdig på videregående. En følge av det er at jeg er ute av stand til å lage en holdbar matpapirpakke...).

 Noen ganger ryker morgentidsplanen. Det kan skyldes at jeg sover litt for lenge, men strengt tatt skyldes det oftere at jeg står foran klesskapet mens både frustrasjonen og haugen med prøvede og forkastede klær vokser, evnt at boka som ligger på badet er litt for fengende. Det er da det gjelder å ha alternativet klart. Med jevne mellomrom baker jeg brød (vanlig grov gjærdeig) fylt med pølse, bacon, sopp, brie, gulost - kort sagt det jeg måtte ha for hånden - og fryser i passe lunsj-porsjoner. Rett fra fryseren og i veska om morgenen, ett minutt i microen ved lunsjtid og voilá - ikke bare får jeg god og varm lunsj, hele pauserommet dufter av nybakt brød og jeg framstår som den perfekte husmor.


Latkvinnesutgaven - en enkel sirkel som deles etter steking. Er jeg i det avanserte hjørnet ruller jeg horn istedet.


Lunsj!

fredag, november 08, 2013

Hjemmet og vi

Samlingen min med nostalgiske livsstilbøker (med bidrag for husmoren, de nygifte, ungdommen, de unge piker og alle som trenger en innføring i skikk og bruk,samt to tobindsverk for den moderne kvinne, de burde jeg jo også blogge om en dag...) har fått et nytt medlem.


Et gigantverk på over 1000 sider fra 1955 med tittelen Hjemmet og vi lå på et loppemarkedbord - sånn kunne det jo ikke fortsette. Boka er i følge forordet et forsøk på å samle råd og erfaringer på de fleste områder som angår familiens liv. Her finnes artikler som Om å kjøpe og forkjøpe seg, Hus og hage - et harmoniske hele, Kunsten i hjemmet, Den gifte kvinne i samfunnet, Skjønnhetspleie er sunnhetspleie og Vi med kunstneriske evner, samt mangt og meget om innredning, barneoppdragelse, husstell og håndarbeid, for å nevne noe.


Mannen skal også ha sin omsorg i denne tiden, ikke minst må middagen være klar som vanlig.

Det skal dog sies at det i kapittelet om svangerskap også understrekes at siden den gravide kvinne ofte kan være labil og nærtagende kreves det takt, fintfølelse og overbærenhet av hennes omgivelser. Hun bør få kjenne at hennes nærmeste, særlig ektemannen, forstår hennes tilstand og hele tiden står ved hennes side med oppmuntring og hjelp. Og en mann som svikter sitt ansvar levnes svært liten ære: Det er oppriktig synd på den ugifte gravide kvinne selv om hun er skyld i sin stilling, men den dypeste skyggen hviler over de menn som svikter når det kommer til spørsmål om ansvar og konsekvenser. 


Kaminen min! Bygården jeg bor i er bare noen få år eldre enn boka, og kaminen - egentlig beregnet på koks - er helt lik...


En enkel og stilig turjakke i poplin

En riktig snasen herremann - og han kan røyke og se i kameraet samtidig...
Mer fra kapittelet om menn og klær:

Det har gått sørgelig tilbake med sansen for å være velkledd, vi kan merke en amerikansk tendens til skjødesløshet i stil og snitt. Dette gjelder begge kjønn.[...] Vi må tilbake til stilen og kle oss slik at det også er pent.



Televisjon eller fjernsynet har vunnet stor utbredelse i mange land og er på trappene her hjemme også [...] når tiden omsider er inne da fjernsynsapparatene erobrer de norske hjem, vil det ikke minst stå til oss selv om fjernsynet skal bli en ny teknisk velsignelse eller årsak til økt passivitet.

Teknikkens moderne farer truer i kapittelet som egentlig handler om radiolytting. For mye film og bilder i undervisningen var heller ikke bare et gode:

Mange barn er så vant til å få stoffet inn i hjernen gjennom bilder at de har mistet evnen til å fordype seg i det skrevne ord, de har ofte ikke tålmodighet til å konsentrere seg om tekstene i skolebøkene.

Pussig hvordan ting gjentar seg...

onsdag, november 06, 2013

Teaterbyen London: The Cripple of Inismaan

Vi led jo litt valgets kval da vi skulle bestille teaterbilletter til sommerens London-tur - det var så mange fristelser å velge i. Les Miserables var et opplagt valg, og da vi oppdaget Pride and Prejudice i Regent's Park var heller ikke tvilen stor. Men så. Planen var å forhåndskjøpe tre forestillinger - hvilken skulle bli den siste utvalgte? Phantom of the Opera? Lion King? Once? Så satt jeg en kveld og så Graham Norton Show, hvor Daniel Radcliffe var gjest og snakket om sitt nye West End-stykke. Hmm, Harry Potter (beklager, Daniel, du vil alltid være litt Harry...) på scenen? Kan vi ha så flaks at den faktisk går mens vi er der? Kjære google, fortell meg alt du vet...

Google hadde godt nytt. Ikke bare gikk stykket i den ønskede tidsperioden, det viste seg å fristet også med andre kjente navn enn bare mr Radcliffe. Det slo meg da jeg begynte å lese mer om stykket at ikke bare minnet tittelen The Cripple of Inismaan veldig om The Lieutenant of Inishmore (Løytnanten frå Inishmore) som Det Norske Teatret satte opp for noen år siden, stikkord som irsk landsbygd og rå og brutal humor ringte også noen bjeller. Jeg lo overraskende godt og mye av Løytnanten, blodbad, vold og tortur til tross, og var helt klar for en ny dose av dramatiker Martin McDonaghs rå og rurale irske univers. Reisefølget var ikke vond å be (det er hun sjelden. dagens tips: Velg ditt reisefølge med omhu), og teater nummer tre var i boks.

The Cripple of Inishmaan forgår på en liten irsk øy i mellomkrigstiden. Da ryktene om at det spilles inn en film på naboøya, ser den foreldreløse krøplingen Billy, en mulighet til et nytt liv et annet sted. Må han lyve og manipulere for å få det som han vil, er ikke det noen hindring. I tillegg til Billy og hans historie, som avdekkes i stadig nye lag og versjoner, er det søskenparet Helen og Bartley som er i fokus. Helen (fantastisk spilt av Sarah Greene) er øyes skrekk og har det både i kjeften og i kastearmen (det går noen egg i løpet av forestillingen), hun herser med Billy (som likevel er mer enn en smule svak for henne) og lillebroren (som gjør det han kan for å ta igjen verbalt, og tidvis lykkes) og de fleste andre som kommer i skuddlinjen.

Det hele foregår på bred irsk dialekt, med unntak av Daniel Radcliffe (som hos Graham Norton innrømmet at uttalen var det han hadde jobbet hardest med og også gruet seg mest til) er alle skuespillerne irske. Jeg var litt spent på om det ville være vanskelig å få med seg replikkene, men etter et par minutters tilvenning gikk det veldig greit. Som i Løytnanten frå Inishmore er humoren rå og brutal, men sårheten er sjelden langt unna, latteren setter seg ofte fast i halsen. Innimellom sniker en tåre seg fram også.

Til tross for en i mine ører overbevisende irsk aksent og imponerende gjennomførte fysiske skavanker slipper ikke Radcliffe helt unna har-spilt-samme-karakter-i-10-år-forbannelsen - det er vanskelig å unngå å tenke på Harry Potter fra tid til annen, selv om det ikke kommer i veien for teateropplevelsen. Det blir egentlig mer som en bonus - vi så et morsom, sårt og tankevekkende stykke med gode skuespillere - og fikk litt Harry Potter på kjøpet..


Og med dette avsluttes høstes rapporter fra sommerferien. Tror jeg... (min blogg - jeg forbeholder meg retten til å ombestemme meg når jeg måtte ønske...)

tirsdag, november 05, 2013

Blomstrende lopper

Det har blitt en del loppemarkeder i høst, og fangsten ble stor og variert. Ved nærmere ettersyn dukket det opp en åpenbar fellesnevner - blomster!


En søt liten knagg tiltenkt soverommet og min kinesiske silkemorgenkåpe (fra Harstad...). 


Et tynt skjerf med liljer, valmuer og drueklaser


Blomstede sko fra Camper!


En ampel til hoyaen i vinduet. Den hvite plast-saken fra Ikea den henger i nå er jo ikke akkurat en estetisk nytelse. Den slitne tråden (som noen tydeligvis har forsøkt å reparere med tape - se det var jo en strålende idé) er byttet ut - nå er det bare opphengingen som gjenstår.


Et par små potteskjulere. Ikke at jeg egentlig trengte dem, men hva har det med saken å gjøre?


Jakker trenger jeg derimot alltid (joda).


Armbånd også. Særlig i grønt.

Alt dette i tillegg til nevnte fascinator. Og Kirsten Flagstad. Og noen glasskåler. Og et kjede. Og noen bøker og litt annet smårusk. Som jeg savnet Oslos loppemarkedutvalg de årene jeg bodde i distriktet og det var ett i året om jeg var heldig.

søndag, november 03, 2013

November

Jeg tror det var Emily Dickinson som sa at November always seemed to me the Norway of the year, uten at jeg er sikker på hvem som kommer best ut av den sammenlikningen... Sikkert er det hvertfall at det er høst, og at det medfører regn nog inneliv - og det trenger jo ikke være en dum ting.

Høsten innebærer hvertfall at fjordutsikten min kommer tilbake. Det var mørkt over Nesoddlandet i dag - her var regn i anmarsj.


Regnvåte søndager tilbringes best med bøker, te og tente lys - og en sjokolademuffin eller tre.


Mye lys...
Gulvstakene i smijern fikk jeg med meg da jeg flyttet hjemmefra - det var allment vedtatt at de gjorde seg best foran en kamin, og det var det i stua der jeg flyttet (dette er en annen kamin, mange flyttinger senere).


Det lille paret er et loppis-funn og egentlig en lampe. Støpselet passet imidlertid ikke til norske kontakter, så jeg gjorde kort prossess og kuttet av lesningen.


Håndarbeid hører også høsten til. Mef litt innsats nå burde kyllingene være klare til påske.

tirsdag, oktober 22, 2013

Shockheaded Peter og kjempe-elefanten.

Vi satt på rad 12 i Det Norske Teatrets nokså bratte hovedscenesal. Inn kommer en flosshattprydet Vidar Magnussen ridende på en gigantisk (mekanisk) elefant - når ekvipasjen stopper ytterst på scenekanten sitter han høyt over hodene våre.

Shockheaded Peter skulle egentlig settes opp høsten 2011 (enkelte hadde kjøpt billetter allerede tidlig på våren...), men teateret fant forståelig nok ut at det var en dårlig tidspunkt for et teaterstykke som laget humor av å ta livet av barn på bestialsk vis. Groteskhetene er basert på den gamle tyske barneboka Der Struwwelpeter (norsk tittel Busteper, engelsk Shockheaded Peter), som inneholder moralske historier om hvor galt det går med små barn som ikke gjør som de skal. Det er disse forferdelige følgene som kommer svært grafisk til uttrykk på scenen. Fæle Filip som vipper på stolen blir spiddet av bestikk og knust servise, Harriet som leker med fyrstikker ender opp som en askehaug.

Det er grotesk, blod og gørr og selvfølgelig overdrevet ut i det ekstreme, både i sceneuttrykket og de tilhørende sangene som framføres av Espen Beranek Holm og hans lille og svært mobile orkester med ukulele, tuba og bærbart trommesett, tidvis utvidet med fele og sag. Vidar Magnussen er seremonimesteren som binder det hele sammen og det lille barnet som forsømmer og fortrenges av sine foreldre fordi han er så stygg - forestillingens tittelrolle. Jeg leste et sted (som jeg selvfølgelig ikke finner igjen nå) at Magnussen hadde så lyst på denne rollen at han tilbød seg å lage middag til teatersjef og regissør Erik Ulfsby et år for å få den. Om Ulfsby tok ham på ordet (og hvorvidt han i det hele tatt kan lage mat) er uvisst, men uansett - dette er rollen Magnussen var født for å spille. Dette er hans forestilling fra start til mål, ingen tvil.

Jeg skal ikke påstå at dette er et må-se-stykke. Humoren er rå og svart og grotesk og ikke for alle. Har hørt rykter om at noen trodde det var en barneforestilling - det er det definitivt ikke. Om barn, men ikke for barn - med mindre man snakker voksne barn, da. Jeg så den sammen med faren min, vi lo høyt og rått og lenge begge to og syntes dette var stor stas.

Er du av de sartere sjeler, vil jeg nok heller anbefale noe annet. Men hvis du som meg har en litt makaber sans for humor (evnt akutt behov for litt mental prevensjon - dette er ikke et stykke som gir deg lyst på barn...), så kjenn din besøkelsestid. Om ikke annet for å se Vidar Magnussen - og elefanten...

søndag, oktober 20, 2013

100 år (og litt til) og like stri

Søndag 7. oktober fylte Det Norske Teatret 100 år. Det ble feiret med åpent hus, gatefest og forestillinger på flere scener. Som hyppig gjest på teatret hele året måtte jeg jo være med på festen. 


Jeg var ikke den eneste, det var vanvittig mye mennesker. Da vi møtte opp litt før 11 for å sikre oss billetter til dagens gratisforestillinger, gikk køen allerede langt oppover gata. Ubekreftede rykter skal ha det til at den på en tidspunkt nærmet seg Domkirken. 


Vi sto i kø en drøy time, da vi endelig nådde det forgjettede land (også kalt billettutdelingen) var alle omvisningene fulle. Men vi fikk med oss en musikalkavalkade på hovedscenen, hvor Paul Åge Johannesen som Javert serverte dagens heldekkende gåsehud og bergenseren Jon Bleiklie Devik tolket erketrønderen Bør Børson til stor jubel (måtte han vaske munnen med såpe etterpå...?).  Senere på dagen fikk vi også med oss en kortversjon av et av de første stykkene teatret satte opp, Ervingen av Ivar Aasen (Aasen som musikalforfatterer - hvem hadde trodd...!), og jubileumsstykket 100 år er ingenting - en vandreforestilling bygget rundt oppsetningen av Jeppe på Berget i 1913.


Jeppe på Berget utløste det som senere har blitt kjent som Teaterslaget - målungdom og riksmålsstudenter slåss i gatene slå blodet sprutet, og det skal ha vært opp mot 20 000 i gatene. Da snakker vi engasjement for språk og teater!


Teaterslaget (i nen veldig forkortet og koreografert utgave) ble framført flere ganger i løpet av jubileumsdagen. Hver gang endte det med at nynorskungdommen triumferte og svingte teatrets røde flagg - og inspirerte enkelte(...) til å nynne en nynorsk musikalslager som også bringer tankene til røde flagg og spektakulære slagsmål.

Kan du høyre folket syng...

lørdag, oktober 19, 2013

Fascinerende

Ny helg, nytt loppemarked. Når det finnes et i gangavstand og jeg uansett ikke har noen lørdagsplaner, kan det jo ikke skade å ta en tur...  Etter å ha pådratt meg to notebøker (en med musikalsanger og en med filmmusikk) og en kvinnehistoriebok (Sissel Lange-Nielsen - Fra kosteskaft til konebil (1970). For jeg har jo ingen sånne fra før av) og strengt fortalt meg selv at jeg ikke trenger flere asjetter, hverken med bjørnebærplaner eller blåveis (selv om de var veldig fine), havnet jeg i klesavdelingen. Der fant jeg en fascinator, med slør og fjær og alt som kreves. Ikke akkurat noe jeg trenger, men jeg måtte jo plukke den opp og bare se litt...

En bitteliten korpsaspirantjente, sannsynligvis med på sitt første loppemarked, kom bort til meg.

-Vil du kjøpe den?
-Den er veldig fin, men jeg vet ikke helt hva jeg skal med den...
-Du kan jo ha den på deg når du skal på fest.

Det var åpenbart ikke tvil i hennes sjel om at jeg jevnlig frekventerte festligheter hvor den slags hodepryd var en selvfølgelig del av antrekket. Jeg kunne jo ikke være ansvarlig for å ta fra henne illusjonene om det glamorøse voksenlivet...


Bill.mrk. har hodeplagg, mangler anledning. 


Mangler muligens også litt trening i å sette den på riktig, samt i å ta bilder av eget hode...


fredag, oktober 18, 2013

Fullmåne


I kveld er det fullmåne, tiden for varulver og ekstra bemanning på fødestuene. Slik så forrige nymåne ut, der den tittet gjennom skyene over hustaket.

onsdag, oktober 16, 2013

Veggpryd : Kirsten Flagstad

Jeg har vært på loppemarked igjen. Denne gangen pådro jeg meg blant annet et nytt bilde - og frimerker med førstedagsstempel, alt i samme ramme.
.

Norges store opera-dronning Kirsten Flagstad. Tegningen som er datert 1937 er ikke original, men det er frimerkene fra 1995.


I 1995 var det 100 år siden Flagstads fødsel og hun ble hedret med to frimerker - og et eget Wagner-inspirert stempel.


Hun måtte selvfølgelig henge over pianoet, ved siden av den nye operaen i solnedgang.

fredag, oktober 11, 2013

Teaterbyen London: Les Miserables

Det var en sommerdag midt på 80-tallet at min mor dro til byen for å kjøpe bursdagsgave til min far, og kom hjem med en gave til seg selv. En dobbelt-LP med grått omslag, musikken fra en ny London-musical. Les Miserables. Jeg - ennå ikke skolejente - forelsket meg umiddelbart og tilbrakte mange timer på magen foran høyttaleren med tekstene foran meg (den skal tidlig krøkes som god nerd skal bli). At jeg ikke kunne engelsk og strengt tatt ikke skjønte noe av handlingen var ingen hindring hverken for entusiasmen eller det faktum at jeg snart kunne alle sangene utenat.

Året etter ble den satt opp på Det Norske Teatret i Oslo. Jeg villevilleVILLE! være med, men ble vurdert som for liten til å se den (en annen jente i klassen min fikk lov. Tror aldri jeg noen gang har vært så misunnelig). Jeg var bitter lenge. Kjenner jeg nøye etter, er jeg fortsatt litt bitter, når sant skal sies... Engelskkunnskapene tok seg i det minste litt opp etterhvert, så deler av handlingen begynte å tre fram. Revolusjon. Kjærlighet. Urettferdighet. Og Javert var slem, det var ihvertfall sikkert fra det øyeblikket jeg skjønte setningen We'll be ready for these schoolboys / They will wet themselves with blood. 11 år gammel gjorde jeg mitt første forsøk på å komme meg gjennom Victor Hugos roman, men da jeg hadde kommet meg gjennom drøyt 100 sider uten å finne noen hendelser jeg kjente igjen ga jeg opp...

I 2005, nesten 17 år etter Norgespremièren, kom Les Mis tilbake på en norsk teaterscene - Trøndelag Teater. Lykke og glede og ut på tur. Gåsehuden var heldekkende på det andre slaget i overturen, og jeg var tilnærmet målløs i et kvarter etterpå. En av de absolutt største teateropplevelsene noensinne. Så gikk det plutselig sport i å sette den opp, og både Lillestrøm, Bergen og Oslo fikk sine versjoner -og selvfølgelig så jeg alle, mens tårer og sminke rant. På et tidspunkt kom jeg meg endelig også gjennom boka. (Dessuten kom filmversjonen tidligere i år, men den var som kjent en gedigen skuffelse.)

Poenget med denne lange, nostalgiske innledningen er å forsøke å forklare hvor stort det endelig var å skulle få se den musikalen på originalspråket (ikke et vondt ord om den vakre nynorske oversettelsen) i London, hvor den har gått sammenhengende i over 25 år(!). Det bør vel ikke komme som noen overraskelse at vi var tidlig ute, ei heller at vi hadde plasser på første rad (for sikkerhets skyld hadde vi bildegooglet salen før vi kjøpte billettene, for å være sikre på at vi fikk gode plasser). salen var forøvrig overraskende liten - jeg har alltid sett for meg at de store West End-musikalene spilles på store, moderne stender, men lange tradisjoner = gamle teatre = (relativt) små og intime scener. (Wikipedia kan fortelle at Queen's Theatre, hvor Les Mis spilles, er fra 1907 og har plass til 1099 personer. Ikke akkurat lite, egentlig. Men det føltes sånn... *sta* )

Jeg hadde selvfølgelig studert rollelisten nøye da vi bestilte billettene, uten å finne noen kjente navn. Innen vi kom oss dit hadde de rukket en rolleendring - plutselig fant jeg en kjent (vel, hvertfall for enkelte av oss med over middels interesse for musikaler og Allsång på Skansen...) - Anton Zetterholm i rollen som Enjolras. Han er med klar margin den yngste jeg har sett i den rollen, og også den som likner mest på Hugos beskrivelse i romanen. Dessuten har han stemme så det holder, svenskene har ingen grunn til å skjemmes over sitt bidra til denne store kvelden.



For det ble en stor kveld, med ståpels og tårer og åndenød i rikt monn. Jeg var litt spent på om de etter så mange år og utskiftninger fortsatt klarer å holde et høyt nivå - det var ingen grunn til bekymring, her var det kvalitet over hele linja. Eponine (Carrie Hope Fletcher) var nok kveldens beste, mens kvelden minst imponerende var Javerts selvmord. Der tror jeg samtlige norske iscenesettelser har vært bedre. Men ellers var kvelden en minneverdig opplevelse av den nokså ubeskrivelige typen. Og om noen lurer - jeg kan fortsatt alle tekstene. Jeg hoppet litt i setet da Fantine begynte rett på vers to i Come to me - sang hun feil?! - men orkesteret var helt med på notene (unnskyld), så jeg får vel anta at det var sånn det skulle være.

Joda, det var nerdenes lykkeaften...

tirsdag, oktober 08, 2013

En gang korist...


Skolekor, TenSing, blandakor, damekor - jeg har mange års erfaring som korsanger. De siste årene har det mest blitt synging i dusjen (og i vaskekjelleren - fantastisk akustikk), men sist tirsdag satte jeg for første gang på 6 år mine ben på en korøvelse igjen. I operaen, intet mindre. De har dratt igang et publikumskor, uten opptaks- og kompetansekrav, blott til lyst. Alt vi skal synge i høst er i varierende grad knyttet opp til det operaen spiller i høst - furiekoret fra Orfeus og Evrydike, for eksempel. Både Puccini, Wagner og Offenbach står også på planen, så her får prestasjonsangsten blomstre fritt... På hver øvelse kommer det også besøkende som gir innblikk i operaens indre liv, første besøk kom fra kostymeavdelingen. Både min indre korist og min nysgjerrighet knyttet til alt som skjer bak scenen får med andre ord sitt - hva mer kan man ønske seg? Igjen tyder mye på at det blir en fin høst...

fredag, oktober 04, 2013

Darn it and stich

I en sidegate i Oxford sentrum fant vi en sjarmerende liten sybutikk (a haberdashery- et av mine favorittord i det engelske språk) med det velklingende navnet Darn it and stitch. To små, men imponerende velutstyrte rom, og et loft hvor de leide ut symaskiner på timebasis - det må jo være en genial idé i en studentby.
 

Jeg lot meg lokke til å bryte mitt selvpålagte "ikke kjøpt noe du ikke vet hva du skal bruke til"-regel og kom ut med to stoffbiter - småblomstret cordfløyel og rosemønstret lin. Da vi satt på toget tilbake til London og studerte dagens innkjøp kom mitt reisefølge med de forløsende ord: Det med rosene er jo perfekt til tehette!" 


Som sagt, så gjort (OK, så tok det tre måneder før jeg kom så langt, men i den store sammenheng er det faktisk ganske raskt- Vi kan snakke om stoffet jeg kjøpte i Paris i 2009 en annen gang...)


Svenskene feirer Kanelbullans dag i dag - et eksempel til etterfølgelse, og en unnskylding for å bake og å stappe i seg resultatet... Teen som  holdes varm av min nye roseprydete kreasjon er for anledningen også fra Sverige - rooibush med blåbær og lyngblomster.

torsdag, oktober 03, 2013

Høstens mest etterlengtede

Det var en gang allerede på våren 2010 at jeg deltok på et arrangement i Vennelaget til Det Norske Teatret og fikk høre Alfred Fidjestøl snakke litt om teatrets historie og boka han skulle skrive i anledning 100-årsjubileet - i 2013. Det var bare å smøre seg med tålmodighet...


Og som vi alle vet - den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I formiddag var jeg på boklansering - boka har endelig kommet! Den har fått tittelen Trass alt, og de vitale målene er ca 2 kg tung, 780 sider lang og drøyt 6 cm bred. Alt ligger med andre ord til rette for mange mørke høstkvelder med bok og tekopp (og kanskje litt sjokolade...) i sofaen.

Og på søndag er det jubileumsfeiring med åpent hus og gatefest - det gledes!

torsdag, september 26, 2013

Like a circle in a circle...

På lørdag var planen en tur i høyblokka. Den planen var vi ikke alene om... Vi kom, kastet et blikk på køen og fant ut at vi egentlig ikke hadde  lyst... Istedet tok vi trikken til Jomfrubråten og vandret i høstsola til Ekeberg camping, hvor det var et stort loppemarked. Vi var ikke alene der heller, men køene var ikke like uoverkommelige... Det var mye morsomt som fristet, men det meste strøk på minst ett av testspørsmålene: Har jeg bruk for det? Har jeg plass til det? Kan jeg leve uten det?


Smykker har jeg alltid både plass til og bruk for, og dette kjedet kunne jeg visst ikke leve uten... Det ble mitt for den overveldende sum av 75 kroner. Som vanlig er jeg full av nysgjerrighet på smykkets tidligere liv - hvor kommer det fra? Hvor har det vært? Hvor gammelt er det?


Mitt høstforsett (hvorfor vente til nyttår med å igangsette gode idéer?) er å bli flinkere til å ha friske blomster i huset - en bukett asters for eksempel. Effekten det har på humøret er overraskende stor.


 Hmm. Jeg trodde Like a circle in a circle var fra teksten til Windmills of your mind, men det korrekte er visst Like a circle in a spiral. Men sånne detaljer er da ingen grunn til å ikke unne seg litt Peter Jöback en kald og tåkefull høstmorgen...