mandag, oktober 29, 2012

Tenor-riffic

Det blir som kjent aldri for mange tenorer (eller dårlige ordspill...), så at Peter Jöback og Nordic  Tenors inntok hovedstaden samme helg var da ikke noe problem -de hadde jo vett til å velge hver sin dag.

Peter Jöback innledet helgen i Oslo Spektrum fredag, med I love musicals-turnéen. Jöback, tre gjestesolister fra West End, stort orkester og 2,5 timer med musikalslagere -julaften kom tidlig i år... Å begynne å plukke ut høydepunkter er egentlig håpløst, det kommer jo til å ende med at jeg ramser opp alt. Men for eksempel:


Who's the man fra Witches of Eastwick  var ukjent for meg, ellers tror jeg at jeg hadde vært borti alle sangene før. Musikalnerd har jeg aldri blitt kalt... Jöback er sitt vanlige utadvente, pratsomme scene-jeg, snakker om sitt forhold til musikaler og morer seg over hvordan ticnet kuttet turné-navnet til "I LOVE MUS" -"Håll i era döttrar, musfällan är i stan...".

Med seg på scenen har han Ma-Ann Dionisio, Katy Trehame og Michael McCarthy. Alle tre har hatt store roller i West End, og det er lett å høre hvorfor... McCarthy er en av de store Javert-tolkerne (Cameron MacIntosh' favoritt, i følge Jöback), og hans versjon av Stars er ren nytelse. Konsertens store finale er One Day More fra Les Mis -et ganske ambisiøst påfunn for fire sangere. Egentlig krever den 8 solister og et kor av litt størrelse, men alt går når man har selvtilliten i orden. Resultatet er slett ikke til å kimse av.


Ekstranummeret er selvfølgelig Guldet ble til sand -"sången som förändrats mitt liv" -før de andre solistene også kommer på igjen. -"Vill ni höre en til? Hvilken tur -för vi har övad..." Det blir vel konsert-dvd av denne turneen, ja? Vær så snill...? *blafrer med øyenvippene*


Og så -dagen etter -var det kinderegget Nordic Tenors i konserthuset. Etter julekonserten deres i fjor lo jeg i tre dager og var høy på julestemning til langt utpå nyåret. Ikke-jul-utgaven byr også på musikk og fjas i skjønn forening, pastellfargede ukuleler og matchende tveroversløyfer, indisk dans, italiensk opera, Michael Jackson-medley, en vakker versjon av The Prayer og en gamlehjem-versjon av Fame, med stive ledd, spaserstokker og sviktende hukommelse når det gjelder å remember my name...


Orkesteret de har med seg, svenske Neuman Strings, fortjener også å bli nevnt. De spiller, de synger, de danser og er en viktig del av showet. Dessuten har cellisten kule sko -me want...

I tilfelle magemusklene mine ikke har fått kjørt seg nok (hvem trenger treningssenter...), jodler de seg gjennom ekstranummeret, før alle samler seg rundt leirbålet (tre ukuleler rundt en lyskaster) med gitar og allsang mens kontrabassen langsomt grilles... Skal jeg klage på noe, må det være at halvannen time er litt kort -jeg er tross alt bortskjemt senest dagen før av Peter Jöback, som sjelden gjør konserter på under to timer.


Planen var forøvrig at dette skulle være høstens Nordic Tenors-konsert, mao ingen julekonsert i år. Det visste seg at det var en dårlig plan, så den er nå endret. O Helga Natt framført av tre tenorer er tross alt noe man bør unne seg i en travel førjulstid...

onsdag, oktober 24, 2012

Keiserens nye ord?

Jeg har aldri helt skjønt dette vintage-begrepet -hva er egentlig forskjellen på "vanlig" brukt tøy og vintage-klær? Min teori er at brukt rett og slett ikke hørtes fint nok ut for de mest mote- og imagebevisste da retro-moten tok av -og bruktbutikken grep muligheten til å døpe om deler av sortimentet, og selvfølgelig heve prisen i samme slengen. Til stor sorg for de av oss som likte å handle brukt også før det ble in... 

Redesign er et annet ord fra samme kategori. Det er jo ikke en ny oppdagelse -mamma drev en del med det jeg var liten, men da kaltes det bare å sy om... 


Dette er hvertfall et brukt-kupp, fra restekassen i vintage-avdelingen til Emmaus på Söder. For bare 30 svenske kroner har jeg valmuer og sommer hele vinteren. 

Skoene er også nyinnkjøpte, og har de høyeste hælene jeg har vist meg offentlig i på mange år. Om jeg faktisk klarer å gå på dem gjenstår å se...

mandag, oktober 22, 2012

Stockholm-rapport

Høstferie. Langhelg i Stockholm. En musikal hver kveld, shopping og fika på dagtid. Jepp, dette burde bli bra...

 Vi entret Stockholmstoget på Oslo S torsdag morgen, vi sov, skravlet, spiste og leste vår vei tvers over Sverige og ankom Stockholm uten de store hendelsene underveis. Koffertene ble slept gjennom sentrum (noen lange sideblikk mot Next to Normal-plakaten da vi krysset Sergels Torg) og opp til hotellet rett ved Stureplan (forbrukerinfo: Crystal Plaza er ikke hotellet for bevegelseshemmede, eller de med et anstrengt forhold til harde senger.) Koffertene dumpet og håret børstet og ut for å fika -det var jo Kanelbullans dag, og det kan man ikke la forbigå i stillhet...

 Kanelbullar fortært, en jålerunde på hotellet, en kjapp middag og t-banen til Söder, hvor det ble tid til en ny fika (blåbærpai og Chai latte -min nye kafé-favoritt. Jeg drikker ikke kaffe og te-utvalget mange steder er ganske begredelig...) før vi skrådde over Götgatan til Göta Lejon for Jesus Christ Superstar. Jeg må tilstå at da jeg første gang hørte at Ola Salo (da vanligvis sett i The Ark) skulle spille Jesus, ble jeg en smule skeptisk -hadde han egentlig stemme til det? Riktignok omtales den som en rocke-opera, men særlig Gethsemane (en av mine favoritt-musikalsanger) krever en viss stemmeprakt for at jeg skal bli fornøyd (La oss ikke snakke om en viss norsk rockers radbrekking for et par år siden. Jeg har fortsatt traumer...). Så kom jeg over denne youtube-videoen, og jeg gikk fra skepsis til sorg -over at jeg ikke fikk sett oppsetningen. Da passet det jo bra å oppdage at han skulle gjøre rollen igjen -når vi allerede hadde begynt å lukte på muligheten for en høstmusikaltur...

 Først -bare for å få det ut: Å komme etter at forestillingen er i gang er utilgivelig, særlig når man sitter midt på raden (man burde ikke engang få slippe inn). Å insistere på å leie hverandre mens man tråkler seg inn på den smale raden og forstyrrer halve salen, er direkte idiotisk. Men altså, Ola Salo -en herlig camp Jesus. Det er forøvrig også han som har oversatt denne versjonen -det visste jeg ikke på forhånd. Scenen ser mest ut som et industrilokale og kostymene er stort sett moderne, men skriften på veggen (bokstavlig talt -lysprojeksjoner) forteller hvor vi befinner oss -Jerusalem, Getsemane, Herodes' hus osv. Det gir litt den samme meta-følelsen som originalfilmen -Salo spiller ikke Jesus, han spiller en som spiller Jesus (dette ble godt forklart...(og bare så det er sagt -det er ikke ment som noe negativt)). Gethsemane er fantastisk (sannsynligheten for at jeg satt med åpen munn er stor) og piske-scenen er grusomt god -blodet renner og det rykker i meg for hvert slag. Herodes er like overdådig og vulgær som han skal (og til dere på raden foran -det er lov å le på teater, og det er hvertfall lov å la være å snu seg bare fordi andre gjør det), mitt bass-elskende reisefølgende fikk frysninger og sviktende knær av Kaifas og -det må sies -Ola Salos stjärt i skinnbukser trumfer vommen til Hank von Helvete når som helst.

   

Fredag -shoppingdags. I anledning det fine været tar vi igjen t-banen til Söder og sakta går vi gjennom stan. Når vi har hamstret te på The English Shop og oppdatert garderoben hos Gudrun Sjodén er det minst en time siden frokost -på tide å fika. Kaféen har deilig morotkake (jeg prøvde en gang å bestille gulrotkake på NK -det tok litt tid før vi forsto hverandre. Nå har jeg lært) og spennende te servert i store, gode kopper (te i glass er en uting -jeg vil ha kopp med skikkelig hank!) -og to permisjons-pappaer på babytreff på nabobordet. Turen gikk videre gjennom Gamla Stan og opp Drottninggatan til Sergels Torg og tilbake til hotellet, og underveis rakk jeg å pådra meg en anseelig mengde bæreposer, samt lunsj og en fika til.


Kvelden skal stå i overdådighetens tegn, så antrekket blir deretter -den lille sorte, røde glittersko a la Dorothy, fjærboa og en liten hatt med slør. Middagen inntas på Nalen -hjort og villsvin og mandelbiskvi, man klager ikke på sånt. Jeg legger igjen en håndfull sorte fjær i garderoben, men får til gjengjeld med en kommentar om mine "kula skor", og vi vandrer målbevisst videre til kveldens hovedattraksjon -La Cage aux Folles på Oscarsteatern. Kvelden store spørsmål: Når fikk Sven Nordin så flott stemme, og hvorfor har han ikke fått flere musikalroller? At Loa Falkman har stor stemme visste vi fra før av, men han manglet litt på skrulle-faktene som Bjarte Hjelmeland behersket til det fullkomne i Bergen for et par år siden. Og en ekte nattklubb-diva fortjener vel en mer glamourøs parykk enn den Siv Jensen-inspirerte tjafsen de hadde prakket på ham... Men det var glitter og fjær, spenstige dansere på imponerende høye hæler, flott sang, humor og varme, latter (med de vanlige snudde hodene -folkens, dette er faktisk en komedie...) og en ørliten tåre eller to... Og allsang og stående applaus til slutt.


Lørdag -siste hele dag. Litt sentervandring, litt fika og banen ned til Gamla Stan for lunsj på Den Gyldene Freden. Er man i Sverige, så er man -det ble kjöttbullar med potatis og lingon -og en fantastisk sjokolade- & kirsebærsak til dessert. Nok en gang vendte vi tilbake til hotellet for å gjøre oss presentable for en kveld på teater -nå Stockholms Stadsteater og Next to Normal. Har sett den på svensk en gang før, men dette var  jo en annen oppsetning og en annen oversettelse -nerdelykke! Fika på kulturhuskaféen før vi sikter oss inn mot teaterfoyeren. Men så pussig at de ikke har åpnet, under en time før forestillingen? Jaja, vi kan jo se oss litt om i resten av teaterområdet så lenge. Det var da jeg fikk øye på info-skjermen hvor det med røde bokstaver lyste mot oss: Instäld. Jammen, jammen... det betyr da...? *stigende panikk* De kan da ikke...? *meget målbevisst gange mot billettluken* De kunne! Forestillingen var avlyst pga sykdom... -Ni har rest långt också? Jag er jätteledsen. ...sa damen i luken. Hun var ikke den eneste -og to uker senere blir jeg fortsatt ganske trist bare av å skrive om det...

Så der sto vi  -all dressed up and nowhere to go. I tillegg til skuffelsen over å ikke få sett stykket jeg hadde gledet meg til lenge, sto vi uten noe å finne på. Spist hadde vi gjort allerede, og det var litt for sent til å prøve å finne et annet stykke å se.


Vi ruslet litt nedover Drottninggatan og trøsteshoppet hver vår veske og paraply, men det var stengetid for butikkene også. Etter å ha hamstret et bredt utvalg usunn mat på Hemköp endte vi med å sitte på hotellrommet og se Stjernekamp. Ikke helt den kvelden vi hadde sett for oss...

Next to Normal går i Stockholm ut desember. Jeg har ikke helt slått fra meg å få sett den...

søndag, oktober 14, 2012

Høst

Når høststormene (eller det nærmeste vi kommer noe liknende i indre by -jada, jeg har bodd på den ytterste nøgne ø på nordvestlandet og vet at vær er noe helt annet der) raser og høstmørket senker seg, er det bare en (eller strengt tatt to) ting som gjelder: 


Boller og kakao...

 

...servert på dagens loppefunn. En fløtemugge, to kopper, tre asjetter og fire skåler er ikke akkurat et helt servise, men det er ikke alltid man trenger mer... 


Bøker hører også høsten til, og det er åpenbart umulig å gå på loppemarked uten å utvide samlingen. Oslo Byleksikon fra 1966 (ny redigert utgave), An outline history of English literature (1952) full av margnotater og understrekninger, Francis Bulls Essays i utvalg og Hr. Poppers Pingviner. Sistnevnte var en av barndommens store høytlesningsslagere, lest mange ganger gjennom mange år. Den kom i hus som en firmagave fra Jotun, som hadde (har?) en pingvin som logo -eksemplaret jeg har lagt min hånd på i dag kommer fra samme sted. Jeg har aldri truffet noen andre spm kjenner til boka, så overraskelsen var stor da den plutselig dukket opp som film med Jim Carrey i hovedrollen for et par år siden. Bare tanken på hva Hollywood kan ha gjort med den er nok til å gi meg frysninger...

torsdag, oktober 11, 2012

Eureka!

Da vi tok bussen til Göteborg for et par uker siden, kjørte vi forbi et skilt til Smögen. Umiddelbart ringte det en bjelle i hodet mitt -jeg forbandt noe med det stedsnavnet, men klarte ikke å komme på hva. Hadde det noe med Evert Taube å gjøre, tro? Vi kjørte forbi skiltet både fredag og søndag og jeg vred hjernen alt jeg kunne, uten resultat -nesten ikke irriterende i det hele tatt... I kveld satte jeg tilfeldigvis på denne, og plutselig steg lyspæren opp...


tirsdag, oktober 09, 2012

Stripetrøtt


Hvorfor er pyjamaser og nattøy så ofte stripete? Det lurer jeg på... 
*i den grunne delen av det filosofiske hjørnet*

onsdag, oktober 03, 2012

Morgentogsetikette

Jeg har en drøm. En drøm at NSB en dag skal opprette stillevogn på lokaltoget jeg tar hver morgen. Inntil det skjer, har jeg en drøm om at mine medpassasjerer leser, lærer utenat og ikke minst følger denne lille listen om korrekt oppførsel i tidlige morgenstunder (og gjerne ha den i bakhodet ved reiser til andre tider på døgnet også). Det ville gjøre meg så mye gladere, og  å glede meg er jo et opplagt mål for alle i min nærhet. Selvsentrert vet jeg ingenting om...

*Lydlekkasje
At du vil høre på musikk på toget er et helt legitimt valg. At jeg ikke vil er et like legitimt valg. At jeg hvertfall ikke ønsker å høre din musikk er ganske opplagt. Skru ned lyden og/eller invester i bedre utstyr.

*Snakking 
Tenk nøye gjennom om det virkelig er nødvendig å snakke så tidlig. Hvis konklusjonen din mot formodning skulle være ja, har jeg et par enkle tommelfingerregler å huske:
 -Volum. Den du snakker med sitter rett ved siden av deg (hvis ikke -flytt deg. Se under.), resten av vogna trenger ikke (vil ikke!) høre på samtalen deres.
-Setevalg. Skal dere snakke sammen, sett dere sammen. Å sitte på hver sin side av midtgangen og føre en samtale fra hver sin vinduskrok (ja, jeg har sett (og ikke minst hørt) det flere ganger) er ikke en god løsning.
-Sondering av terrenget. Sitter det en gjeng og sover i stille fred og fordragelighet i en ende av vognen, er det lov å sette seg et annet sted.
-Samtaleemner. Alt som er taushetsbelagt burde det være opplagt at man ikke diskuterer på offentlig transport (uansett tid på døgnet), men alle ser det åpenbart ikke sånn. De mest personlige og intime samtalene kan man også godt ta på privaten, derimot spisser jeg ører når elever diskuterer navngitte lærere to rader unna...

*Mobilbruk
Det er mulig jeg lever et begrenset liv, men jeg sliter med å se behovet for å ringe folk før fuglene fiser. I min verden regnes det som svært uhøflig, med mindre det er en stor krise på gang. Til orientering -middagsplanlegging regnes ikke som stor krise. Lydløs er dessuten en fin innstilling før soloppgang... Se forøvrig punktet om snakking.

*Mat
Emballasje som ikke bråker er en god ting, det samme gjelder mat som ikke lukter kraftig. Hamburger, kebab og annet fastfood bryter som regel mot begge disse reglene, i tillegg er bare tanken på å spise sånt til frokost nok til å gjøre meg litt uggen... Så en på twitter klage over at han hadde fått stygge blikk da han spiste knekkebrød i stillevognen -min forståelse er hos hans medpassasjerer.

*Parfyme
Her gjelder den gode gamle om at "less is more" -lukten skal være en lett berøring for de som kommer nærmest deg, den skal ikke slå ut alle i fem meters omkrets...

Sånn, det var vel ikke så vanskelig eller urimelig? Og om noen skulle være i tvil -selv er jeg selvfølgelig en mønsterpassasjer som aldri -bevisst eller ubevisst -irriterer mine medpassasjerer på noen måte. Mhm.

mandag, oktober 01, 2012

One night in Göteborg

Sveriges svar på å hoppe etter Wirkola må jo være å synge Anthem etter Tommy Körberg... I GöteborgOperaens oppsetning av Chess på svenska er det Philip Jalmelid som har fått den oppgaven. Strengt tatt tok det bare tre toner av åpningsnummeret før jeg var ganske trygg på at alt var i trygge hender og stemmebånd -en varm, fyldig tenorrøst som ga frysninger av det gode slaget. Da han dro til med Anthem rett for pause var ståpelsen heldekkende (og munnen åpen og stjernene på plass i øynene, mistenker jeg...). Vi (tre damer i vår beste alder, hhv 20-, 30- og 40-årene) svevde ut til pausen, sukket henført og var skjønt enige om at vi godt kunne tatt ham med oss hjem...



Han får godt selskap på scenen av bl.a. en som vanlig gnistrende Evelyn Jons, som har gledet med sitt nærvær på flere norske scener ved tidligere anledninger, i rollen som Florence og Christopher Wollter, som får fram både det ufordragelig arrogante og det sårbare hos Freddie (har han alltid hatt et navn? I mitt hode har den karakteren bare hett amerikaneren...). Alle involverte synger flott, men diksjonen er ikke alltid like bra, særlig i de store numrene kan det være vanskelig å få med seg teksten.


Stykket har fått en språklig omarbeiding og fokuset er flyttet litt fra det politiske og til medienes rolle og tilstedeværelse. Mye av handlingen foregår i tv-studio eller i rom med "tv-skjerm-ramme" og journalistenes kameraer, mikrofoner og blitzer er aldri langt unna. De er passende nok stylet som insekter, med dronningbien Rita i spissen. Rekk opp hånda alle som umiddelbart så Harry Potter-referansen... En annen opplagt referanse er dommeren, som i Henrik og Magnus Rongedal skikkelser har påfallende likhetstrekk med irske Jedward. Det er i det hele tatt så mange detaljer i morsomme bipersoner, scenografi og kostymer -sjakk-referansene er mange -at jeg godt kunne sett stykket både en og to ganger til...