torsdag, mai 31, 2012

Justin og meg -og de andre fjortisene...

Som om ikke den store boybandnostalgiafesten for noen uker siden gjorde sitt for å fordrive den (relativt) fornuftigen noenogtredve-åringen jeg vanligvis prøver å være, kjenner jeg hvordan hormontåken som har ligget tett over Oslo det siste døgnet virkelig vekker min slumrende indre fjortis. Dermed går jeg også umiddelbart og instinktivt (og sikkert også en liten smule irrasjonelt) i forsvar -for Justin Bieber, alle belieberne og fjortiser generelt.

Misforstå meg rett, jeg har ikke noe forhold til Justin Bieber. Jeg har ikke hørt noe av musikken hans (står det om livet, kan jeg såvidt nynne fram to strofer), den eneste videoen jeg har sett er den hvor han går på en glassdør og jeg ler høyt av at en tenåring gir ut en selvbiografi (egentlig ler jeg vel allerede her...) som heter "Første skritt mot evigheten".

Men jeg kjenner igjen følelsen av å være så lidenskapelig oppslukt av noen, at noen du sannsynligvis aldri engang vil se i virkeligheten nærmest blir senter i universet ditt. Jeg husker hvordan jeg og en venninne hev oss på telefonen til hverandre hver gang Take That var på tv (dette var tross alt før internett og youtube...), og hvordan jeg satt i en vinduskarm i hovedgata på Shetland og gråt da Robbie Williams sluttet i gruppa. Hvordan utgivelsen av et nytt album var en virkelig merkedag, alt jeg kunne av detaljer (jeg husker fortsatt mellomnavnene til Mark Owen og bursdagene til alle i NKOTB) og hvor mye det preget hverdagen.

Ikke minst kjenner jeg igjen følelsen av latterliggjøring og nedlatenhet -ovenfor meg som fan og ovenfor artisten. Fra jevnaldrende, fra voksne og fra media, fordi musikken ikke var kul nok, artistene for pene og fordi de appellerte til fjortisjenter som er lette å gjøre narr av nettopp fordi ingen blir mer utagerende opphengt i noe (skjønt -ta en titt på det som skjer på tribunen under fotball-EM om et par uker og sammenlign...).

Jeg hevder ikke -jeg gjorde forsåvidt heller ikke det som boyband-fjortis -at det kvalitetsmessig og objektivt handler om fantastisk musikk. Men det er mye musikk der ute som ikke er toppklasse, uten at utøvere og tilhengere latterliggjøres av den grunn. Jevnt over tar musikkjournalister fjortis-sjangeren litt mer på alvor og har litt mer forståelse for målgruppen nå enn da jeg var i den alderen -jeg husker fortsatt sjokket første gang jeg så Backstreet Boys anmeldt til terningkast 5. Samtidig -i hvilken annen sammenheng vil en suksessfull 18-åring jevnlig blitt omtalt som "guttungen"? Eller en hvilken som helst annen artist i samme popularitetsstørrelse nærmest bli kritisert for å tjene penger, drive med egenpromotering og gjøre valg basert også på økonomiske motiver, ikke bare for å glede fansen?

Det er ingenting i veien med å tjene penger på musikk, bare så det er sagt. Men bare ikke tro at Bieber kom til Norge disse dagene for å gi noe tilbake til fansen eller i en naiv søken etter pubertal kjærlighet. Den eneste årsaken til at han er i Norge i disse dager, er at han snart slipper et nytt album. Ren markedsføring. Det er grunnen til katt-og-mus-leken, den frenetiske tvitringen fra hotellrommet og alt hemmelighetskremmeriet.

Tro meg, er det noe disse jentene vet, så er det at et nytt album er i kjømda. De har gledet seg leeenge. De vet også hvorfor han er i landet og at en popstjernekarriere handler om mer enn å "gi noe tilbake til fansen". Det visste hvertfall jeg, og det er ingen grunn til å tro at dagens tenåringer er mer naive og mindre opplyste i så måte enn vi var på 90-tallet. De vet hvordan verden fungerer, de bare velger å ikke forholde seg så rasjonelt til det akkurat mens det står på... Det er litt som å forklare en fotballsupporter at dommeren er nøytral og gjør sitt beste og at det ikke er greit å rope skjellsord til folk som vrir seg i smerte -utenfor stadion er de aller fleste fullt klar over det.

Jeg var ikke i nærheten av operaen i går, jeg hadde andre planer. Hadde jeg kunnet, er det slett ikke umulig at jeg hadde tatt turen ned for å kjenne på stemningen og den fantastiske altoppslukende følelsen av at der og da er han på scenen alt som teller og at større lykke enn å være tilstede nettopp i dette øyeblikket finnes ikke. Det øyeblikket delte 20 000 i går kveld. Mulig noen synes dette er noe å gjøre narr av -selv er jeg  grønn av nostalgisk fjortis-misunnelse...

mandag, mai 28, 2012

Åh, Kristina...

...guldet blev til sand, synger Robert så tårene triller og gåsehuden brer seg.



Jeg har ventet og ventet på at Kristina från Duvemåla skulle komme til en scene nær meg. Og når man ser litt stort på det er jo Helsinki relativt nær... Den finske hovedstaden befinner seg dessuten høyt både på listen over favorittbyer og over steder jeg gjerne drar tilbake til når som helst -og den har også tidligere vist seg som en vellykket teaterby.

Svenska teatern i Helsinki er det første teateret utenfor Sverige som setter opp Kristina. Oppsetningen har vært planlagt i to år (jeg har visst om det og gledet meg nesten like lenge...) og markerte gjenåpningen av teateret etter en omfattende oppussing. Da skulle det vel bare mangle at vi ikke tok oss en pinsetur...

Etter flytur, hotellinnsjekking, litt byvandring og middag (på restaurant Vespa. Søndag spiste vi på restaurant Zetor. Vrooom...) møtte vi spente, velstelte og enda litt tidligere enn vanlig på teateret på Esplanaden (gyldne sko valgfritt) fredag kveld. Program, hefte med sangtekster og cd ble innkjøpt, den vakre bygningen utforsket og trappene til 3. balkong forsert. Vi bestilte billetter før jul, likevel var det det beste vi kunne få. Å havne på bakerste rad med to rekkverk i synsfeltet er litt nedtur når man har punget ut med 70 euro og krysset tidssoner...

Litt framoverlent med strak hals på kanten av setet ser jeg det aller meste av scenen, og i det overtyren starter (med 24! musikere i orkestergraven -når så du sist det på et teater?) er det meste annet uansett glemt. Jeg har lest Vilhelm Mobergs bøker, jeg kjenner det meste av musikken, å endelig se det på en scene er stort.

Skuespillerne er ukjente for meg (kanskje ikke så rart...), og synger jevnt over fantastisk. De er en blanding av svensker og finner, uten at et utrent øre som mitt hører så stor forskjell når de synger, bare når de prater. Fogd og lensmann får ha meg unnskyld, det går ikke å høres sint og truende ut på finlanssvensk. Jeg får bare assosiasjoner til Mummipappa...

Sceneskiftene er mange, og scenografien enkel og effektfull. Et skip, et tog, en spirende åker, et vinterlandskap -det skal imponerende lite til. Hele herligheten varer i over 3,5 timer (hadde fint klart noen timer til, jeg...) og både gåsehud, tårer og latter er stadig tilstedeværende. Skal jeg plukke ut noen favorittøyeblikk, kommer Stanna (en av musikalens vakreste sanger) høyt på listen, Karl Oskars (Robert Noack) sang til sin syke elskede på båten er hjerteskjærende- Mobergs bøker omtales gjerne som et utvandrerepos, men er også en nydelig kjærlighetshistorie. Roberts (Oskar Nilsson) kjente Guldet blev til sand er også et høydepunkt, likeså Kristinas (Maria Ylipää) fortvilede Du måste finnas. For å nevne noen få...

 Spilleperioden er utvidet både til i høst og til neste vår -planleggingen av neste tur (vi må jo se den igjen!) er allerede i gang. Men jeg skulle veldig gjerne sett den på en norsk scene også... (Det Norske Teatret, jeg tenker spesielt på dere her...)



 P.S. Vi ble litt sjarmert av noen av våre medpublikummere også... Ved siden av oss satt nemlig en gjeng unge menn -pene i tøyet, åpenbart teatervante og -interesserte og godt oppdratt -da en av dem måtte ut tidlig i første akt (vanlgvis er jeg tilhenger av offentlig avstraffelse av folk som går ut underveis i forestillingen, men når neseblodet flyter ser jeg behovet...) var han rask, diskret og høflig, og da han kom inn igjen satte han seg på et ledig sete ytterst i stedet for å forstyrre hele raden en gang til. Minst en av dem gråt dessuten i annen akt. Bill. mrk. Drømmemann...

lørdag, mai 26, 2012

MGP - finale!

Finale-dags! Ettersom jeg tilbringer pinsehelgen i Helsinki og derfor har skrevet dette innlegget flere dager på forhånd, vet jeg i skrivende stund ikke om Norge faktisk er i finalen eller ikke, men man må jo håpe det beste. Jeg vet heller hvor mye jeg får sett av finalen -det er nok opptil flere kanaler på hotellrommet som viser den, men det er også et bord med navnet mitt på hos en bedre restautant høyt over Helsinki sentrum, og vi kommer neppe til å stresse med å rekke tilbake i tide. Det jeg derimot vet er at disse landene garantert er med i kveld:

Storbritannia  - de satser klassisk (les: gammelt) i år -Engelbert Humpeldinck. Fin ballade, og mannen kan jo fortsatt synge -hvis Europas bestemødre har lært å bruke mobilen kan dette rekke langt. 

Frankrike - Hun synger i badedrakt og kappe mens menn i gassmasker løper ned korridoren -allerede der ga jeg egentlig opp...

Italia - Jeg må konsentrere meg for å skjønne om hun synger på engelsk eller italiensk -konklusjonen er begge deler -men bortsett fra det svinger det. Kul dame.

Azerbadjan - hun blir spist av kjolen sin! Stemmer er bedre enn uttalen, låten nokså standard power-ballade. 

Spania - Den spanske damen ser mest skummel ut -tror de klesklypene i nakken sitter stramt og gjør vondt. Dessuten mumler den pripne og konservative delen av meg noe om å kle seg litt etter alderen... Og hvorfor har annenhver nasjon svenske låtskrivere i år? Hvordan Spanias bidrag faktisk var? Nei, si det...

Tyskland - Jamie Cullum har vært med på å skrive bidraget deres i år -allerede der er jeg jo positivt innstilt. Minner om en del jeg har hørt før -litt Matchbox 20, litt en annen gruppe jeg ikke husker (og ja, det irriterer meg...) -men jeg liker. Ønsker meg mr Cullum på pianoet... 



torsdag, mai 24, 2012

MGP -annen semifinale

I kveld skal Tooji til pers for å forsvare Norges (relativt tvilsomme) MGP-ære. Jeg fikk ikke fulgt med på de norske delfinalene i år, har derfor ingen formening om hvorvidt det var den beste som vant og kan knapt nynne en linje av Norges bidrag om det så sto om livet. Litt konkurranseinstinkt og patriotisk entusisame har det med å dukke opp likevel. Min kyndige vurdering av Toojis konkurrenter:

Serbia - Mmm, en skikkelig Balkan-ballade. Ikke den største stemmen, men noenlunde rent. Men hvit jakke er aldri, aldri (hører du, Didrik?) riktig.

Makedonia - ligger såpass på grensen i studioinnspillingen at den kan bli interessant (les: grusomt surt) live...

Nederland - Pochahontas kommer fra Nederland -hvem hadde trodd?! Tror faktisk hvit fjærpryd er hakket verre enn hvit jakke, tross alt.... Kordamene? Sangen? Ikke spør, dere vil ikke vite... En fet nolla!

Malta - årets boyband. -This is the night, synger vokalisten, men ser såpass tvilende ut at jeg er litt usikker på hva det egentlig er natten for. Natten for en middelmådig poengsum, sannsynligvis... 

Hviterussland - også boyband, med mer vekt på boy enn på band. Er du under 16 -skru av lyden og sikle litt på vokalisten. Er du over 16 -tissepause.

Portugal - smektende ballade framført av mørkhåret og rødkledt dame som nesten treffer tonene. De vinner neppe i år heller *gjesp* 

Ukraina - You can be my guest! Takk, men nei takk -nanananana-dance fikk jeg nok av på 90-tallet...

Bulgaria - Mer slitsom euro-dance -jeg skulle til å skrive at det taler til hennes fordel at hun synger på bulgarsk, så jeg slipper å irritere meg over platt tekst, og så begynte hun med I love you so much...
Godt poeng fra Lena Ph i svt-panelet om at kombinasjonen lang aftenkjole/oppsatt hår krasjet ganske solid med musikkstilen. 

Slovenia - Litt distrahert av fin kjole på vokalisten og utdatert-brudepike-stilen på kordamene, men jeg tror selve låten var fin...

Kroatia - Ny Balkan-ballade -de slår hverandre litt i hjel, men jeg tror jeg holder en knapp på Slovenia foran denne. Høyt laken-forbruk i videoen.  

Sverige - Ah, Maria Mena-lookaliken. Hun stammer og stønner og er egentlig mest slitsom. Men den er jo litt fengende, så det blir vel finale og favorittstempel på dem i år også...

Georgia - forsvant i multitasking, men så veldig minneverdig tror jeg ikke den var. Han var orange...

Tyrkia - Oh, Sinbad! Denne var jo litt kul -i favorittskiktet mitt. Nananana-refrenget minner meg om noe, men jeg får ikke helt tak på hva. Men in tights? Røverkoret i Ronja Røverdatter?

Estland - årets "kjekk unge mann med vakker ballade, god stemme og litt tungt blikk"-bidrag -trenger jeg si at jeg er solgt?  Tittelen Kuula betyr vissnok "Lytt" -med glede...

Slovakia -helt grei rock. Ikke verst, men ikke helt min greie.

Norge - Han synger surt, sangen er noen hakk for slitsom for min smak. Tooji virker som en oppegående og fin fyr, han kan heller fortsette å gjøre en god og viktig jobb i barnevernet.

Bosnia-Herzegovina - Vart og vakkert og dørgende kjedelig pianoballade.

Litauen - Love is blind, synger artisten med bind for øynene. Den var litt for billig... Svak stemme, utdatert 13-på-dusinet-låt. Hadde enda love vært døv...

 Tooji bør vel, tross alt, greit ta seg til finalen i dette feltet -det gjør lørdagen så mye morsommere hvis svenskene ikke slår oss allerede i dag...

tirsdag, mai 22, 2012

MGP -første semifinale

Da braker det løs igjen -Melodi Grand Prix-tid! I motsetning til i fjor, da jeg falt fullstendig for Finlands herlige Paradise Oskar,  har jeg ingen stor favoritt i år, og har ingen planer om å stemme på noen -man kan jo ikke slå seg så løs hvert år... Dagens semifinale vil jeg ikke engang få sett hele av -sånn går det når man bestiller teaterbilletter først og sjekker MGP-kalenderen etterpå. Men jeg har som alltid, ved hjelp av svt og deres utmerkede panel, gjort meg opp en mening om alle de involverte, og presenterer her min velbegrunnede og svært seriøse vurdering av kveldens håpefulle deltagere.

Montenegro - Politisk-satirisk rap på hjelpeløst engelsk fra en middelaldrende mann. Jepp, dette blir nok en slager. *sarkasme-varsel*

Island  - seiler opp som en favoritt så langt. *synger med* Never forget what I did, what I said... Modulasjon -et MGP-krav!

Hellas - Med tanke på den greske økonomien, er det vel ikke så rart at de ikke hadde råd til så mye kjolestoff... De satser åpenbart på å gjenta oppskriften som ga seier for noen år siden, med ung kvinnelig sanger og veldig dansbar (om ikke veldig nyskapende) låt. Skal ikke se bort fra at det kan funke.

Latvia - Blond, pen, 13-på-dusinet-sangerinne med halvrask, halvfengende 13-på-dusinet-sang. Me må vidare...

Albania - Årets sirupsballade -hun kan synge så rent og inderlig hun bare vil, dette er virkelig dørgende kjedelig. Tissepause. 

Romania - Jeg blir automatisk negativ når videoens hovedfokus er at sangerinnen skal vri og bukte seg så sexy som mulig i små tekstiler. Danselåt med trekkspill i refrenget gjør meg heller ikke lykkelig. Men det var jo irriterende fengende, det refrenget...

Sveits - låta har egentlig potenmsiale, men den blir veldig rotete og slitsom. Innimellom lurer jeg på om alle synger og spiller samme sang og er enige om hvor i notene de er... 

Belgia - ikke veldig nyskapende, men ørene blør ikke, og det er jo en god ting.

Finland - jeg blir litt distrahert av den barbeinte danseren og av lett-overgrodd-av-grønske-kjolene til både sangerinne og danser. Hun synger på finlandssvenska -svalt og vakkert og ørlite kjedelig. 

Israel - sirkusvideo (trapesartister! stripete tights!) som tar så mye oppmerksomhet at musikken kommer litt i bakgrunnen. På grensen mellom glad og morsom og slitsom og masete, jeg får ikke helt bestemt meg for hvor den lander.

San Marino - Det er aldri noe godt tegn når jeg ikke skjønner hvilket språk det synges på før i refrenget... San Marinosk (marinsk? marinesisk?) tyggegummipop i 80-tallsfarger med pcer. 

Kypros - Allsang på Ayia Napa! Lalalalalala... Interessant Snøhvit-video -de fruktene må da være genmanipulerte...

Danmark - Ermeløs uniformsjakke (mer korps enn militær) ser jo lurt ut. Nesten like god diksjon som Lene Marlin. Uvant lite sprettent til dem å være.

Russland - Er ikke bestemor-konseptet litt oppbrukt? Særlig når de synger surt og grusomt? Positivt at de sender noen som synger på et minoritetsspråk (som jeg aldri har hørt om), men det hadde vært enda mer positivt hvis de sendte en faktisk artist, ikke alle-kan-synge-gruppa fra det lokale eldresenteret... 

Ungarn - grei sang, grei stemme, men så?

Østerrike -  rap. Tepause. Måns Zelmerlöws sjelfulle deklamering av den svenske oversettelsen var definitivt det beste med denne låta (her -38:45).

Moldova - En mann i rutete dress med knebukser rir på en kordame i et slags brudeantrekk, og det er egentlig alt jeg trenger å vite...

Irland - Jedward er tilbake! Like høyt hår og like overhypre-morsomme-slitsomme-playmomenn som i fjor, og det er jo en god ting. Tror jeg...

Heia Island, tror jeg blir dagens konklusjon. Minner også om at MGPs verdi ligger i underholdningen og sarkasmepotensialet mer enn den musikalske kvaliteten...



tirsdag, mai 15, 2012

Didn't I blow your mind this time...

Egentlig kan øreproppene stå som symbol på mitt voksne, fornuftige jeg under gårsdagens boyband-bonanza i Oslo Spektrum. Da konserten begynte befant de seg godt inne i hvert sitt øre -alle vet jo at det er lurt å beskytte hørselen og at lydnivået på sånne konserter (både på musikken og på publikum...) fort kan befinne seg over smertegrensen. Et stykke ut i konserten, nærmere bestemt under Cover Girl (setliste), forsvant de som følge av ivrig hopping (Vi hadde sitteplasser. Det betyr ikke at det ble så mye sitting i praksis) uten at noen nevneverdig leteaksjon ble igangsatt. Da konserten var over og jeg svevde ut i min rosa boble, lå de nedtråkket igjen på gulvet...

NKOTBSB -New Kids On The Block og Backstreet Boys i skjønn forening. Det var aldri noen tvil om at dette skulle bli en bra kveld -nå skulle vi endelig få vår opppreisning, vi som var for små (i følge de strenge mødre, vi var selvfølgelig svært uenige i den vurderingen) til å gå på New Kids On The Block-konserten i '91. For det var primært dem det handlet om, hvertfall for min del. Jeg har hatt minde runder med Backstreet Boys også, de er rikt representert i den eldre delen av platesamlingen, men jeg var aldri like hekta på dem som på NKOTB. Dessuten så jeg dem i Spektrum i '97 (og skjønte da litt bedre mammas nei i '91...), så det var ikke så viktig. Men en grei bonus, for all del.

Jeg inntok spektrum klar for mimring, gauling, underholdning og fjortisfaktor, men med en viss ironisk distanse til det hele -det er tross alt noen år siden jeg var boyband-hekta, og enda flere år siden NKOTB var det store. Det holder en stund -de kommer på hele gjengen og synger litt nytt og gammelt, samlet og hver for seg, og jeg kan fnise litt over menn på rundt 40 som er iført matchende antrekk og fortsatt har de typiske boybandtrinnene inne. For ikke å snakke om det stadige fokuset på eget underliv, som i og for seg er mer passende nå som både de selv og det store flertallet i salen er kjønnsmodne og i lovlig alder. Så kommer Didn't I blow your mind...



I løpet av den første takten forsvinner 20 år, og jeg er henført lykkelig nesten-tenåring med stjerner i øynene... De neste to timene er bare lykke og glede, dansing og hopping, klapping og veiving, skriking, hvining, latter og synging (utrolig hvordan tekstene fortsatt sitter og hentes fram helt automatisk, før jeg engang har registrert hvilken sang det er). Jordan har fortsatt falsetten i behold -I'll be loving you forever er et høydepunkt på flere måter  -Nick er fortsatt kjekk (selv om han vissnok er stjerneeksempel på en himbo -kanskje like greit at de ikke prøver seg så mye snakking utover det obligatoriske skrytet av publikum og de vakre norske jentene), kostymeskiftene hyppige og showet stort -det er lenge siden (om noensinne) jeg så så mye lys, flammer og fyrverkeri på en scene. Og konfetti -i sånne mengder at Nick legger seg ned og lager en engel... *fnis*

I det hele tatt -dette var stas. Vel verdt litt sår hals og øresus. Jeg var ikke helt forberedt på hvor stort det faktisk ville være å se igjen gamle helter, akkurat det kom litt overraskende. Kanskje ikke så rart jeg måtte sette meg rett ned da jeg kom ut av salen -tidsreiser tar på...

søndag, mai 06, 2012

Veggpryd #1

Det siste som kommer på plass etter flytting, er som regel det som skal henge på veggen. Det har tatt sin tid, men nå begynner det å hjelpe. Kroker er kjøpt, hammer og tommestokk funnet fram og en ide om hva som skal hvor begynner å vokse fram. 


Fisken er, så vidt jeg husker, laget av en tante en gang for lenge siden. Hvordan den endte opp hos meg er litt uklart, men den har bare en mulig plassering -baderomsdøren. Den har tilbragt de fire siste årene gjemt og glemt i eske i kjelleren, så det var et uventet og hjertelig gjensyn da den dukket opp igjen. 


Jåle-hjørnet på soverommet har et noe eklektisk preg, med solspeilet som det naturlige sentrum. Gamle musikalfilm-plakater fra en kalender, postkort herfra og derfra, broderte duftposer, Frans av Assissis bønn. Viften fikk jeg av en venninne da jeg var 13, masken skriver seg faktisk fra et maskeradeball og fiske-spilledåsen (som en gang hadde en stor hale som beveget med musikken) har jeg hatt fra jeg var liten.  Øredobb-opphenget er en av mine lysere ideer -det er rett og slett et gammel såpe-stativ som vanligvis hører hjemme i dusjen. Den blå solsikken er omtrent en meter høy og har en metallstang som stilk -ikke det mest praktiske jeg har hatt som håndbagasje på fly...

Dette keramikk-bildet hadde vi hjemme da jeg var liten. Jeg har ingen anelse om hvor det kommer fra eller -igjen -hvordan det har havnet hos meg...


Vesker kan jo også være dekorativt... Tanken var dog mer praktisk enn interiørmessig inspirert -oversiktlig og tilgjengelig og ryddig. Et par (gifte) venninner mumlet noe om "singles privilegium" da de så det -jeg er litt usikker på om det var det å kunne bruke så mye plass eller å åpent kunne vedkjenne seg samlingens størrelse...

fredag, mai 04, 2012

Same procedure...

Det har blitt et par Sverige-turer i det siste -teater-tur til Karlstad med gode venner og studietur med jobben til Stockholm. Dermed har det -uunngåelig -også blitt litt shopping. Det bare skjer, som kjent. Det er også uunngåelig å legge merke til visse tendenser i shoppingvanene mine -noen ventet, andre mer overraskende...

Bøker (selvfølgelig)

Karlstad:
Kristina Sandberg - Att föda ett barn


Stockholm:
Märta Tikkanen - Emma & Uno
Annika Thor - Om inte nu så när


Te (obligatorisk)

Karlstad:
Vänskap -rooibush med bringebær og bjørnebær -de største bærbitene jeg noensinne har sett i te.
Rabarbra & vanilje -den smaker nesten mer rabarbra enn rabarbrasaften jeg også kjøpte
Rød søder - Rooibush med jordbær, appelsin og rose


Stockholm:
Se så flotte pakninger...
Gamla söder - svart te med pasjonsfruk og eple
Svart te med appelsin og kokos


Smykker og hårdill (også en gjenganger)

Karlstad:
Stor og variert fangst. Sommerfuglene og den svarte blomster er spenner, den store lilla har strikk og sikkerhetsnål. 

Stockholm:
Hårspenne. Kjøpt i en liten røkelsesduftende butikk i Gamla Stan, hvor de øvrige kundene var samlet rundt et utvalg vannpiper.


Knekkebrød (Huh. Den var ny.)

Karlstad:
Kanelknäcke! Noe liknende fantes i Norge før (lenge før, når jeg tenker etter...), og det er så godt! Vet hva jeg skal hamstre på framtidige Sverigeturer...


Stockholm:
Mormors knäcke, kjøpt hos Polkapojkarna (mer om dem senere. Nei, det involverer ikke trekkspill). Tynt og litt salt med masse frø og lite annen. Pålegg unødvendig.

Andre gjengangere

Karlstad:
Veske. Fordi man aldri får nok... Dessuten var den akkurat passe stor, men mange praktiske rom. Også var den så fin...

Stockholm:
Kjøleskapsmagneter. Fordi... vel, hvorfor ikke?