fredag, april 27, 2012

Det spirer...


En av (de mange! Utallige! Nei, jeg kommer aldri til å bli lei av å snakke om det...) gledene ved å flytte tilbake til Oslo er at jeg har balkong igjen. Et lite frimerke på drøyt to kvadratmeter med plass til to stoler og et lite bord, evnt en campingseng for lange, late sommerdager. Det betyr også at jeg kan ha balkongkasser -det er akkurat så mye hage som jeg har tålmodighet og interesse for. Stort sett går jeg for den enkle løsningen med å kjøpe ferdige planter (latskap og utålmodighet i skjønn forening), men da Kiwi satte fram frøstativet lot jeg meg rive med og kjøpte tre pakker. Agurkurt (venstre), mest grunnet vakre minner fra vi satt en lang, varm kveld på takterrassen til Savoy åtte etasjer over Helsinki og så solen gå ned mens vi spiste suppe med agurkurt (oppskrift? ja takk...). Plukksalat (høyre), mest til ære og glede for tøffeldyret i stua og sommeradonis, mest på grunn av navnet... En venninne fikk nylig servert kraftkar fra Tingvoll på en fancy Oslo-restaurant, men jeg tror jeg fortrekker en og annen gresk gud på balkongen (ikke minst siden Tingvoll-karen viste seg å være av blåskimmel-varianten). Bare han også kunne spire snart...

onsdag, april 25, 2012

Det jeg ikke helt orker å skrive om

Da jeg var rundt 11 år gammel, drepte to gutter på min alder en to-åring i England. En grusom sak som mange sikkert husker. Det som mer enn noe annet gjorde inntrykk på meg, var lynsjemobbene som samlet seg -rasende mennesker som angrep bilen guttene satt i, kastet stein og ga klart uttrykk for at de ønsket livet av dem. Det at voksne mennesker kunne oppføre seg sånn, og særlig ovenfor barn (mordere eller ikke) var nesten mer ufattelig for meg enn udåden guttene hadde utført.

Utenfor tinghuset vokser blomsterhavet. Inne stusser utenlandske journalister over at tiltalte behandles med verdighet, over åpenheten rundt rettssaken. På Youngstorget skal man samles og synge Barn av regnbuen.

Jeg følger rettsaken mer enn jeg hadde tenkt. Føler forklaringer og redegjørelser. Sinne og sorg, smerte og vantro og fortsatt følelsen av at det er helt absurd, helt uvirkelig at dette faktisk har skjedd. At det har skjedd her. At det går an å forklare seg tilsynelatende så uberørt og beregnet om å ta liv, å hevde at det var grusom, men nødvendig.

Likevel, midt i det hele, kjenner jeg også hvor glad jeg er over å bo her. At rettsystemet fungerer, at rettsikkerheten faktisk gjelder for alle, at han ikke får oss til å gå på akkord med samfunnets grunnleggende prinsipper. At folk reagerer med blomster og samhold i stedet for steiner.

Hold ut.

mandag, april 23, 2012

Den aller minste


Jeg har vært i Stockholm igjen -fjerde gang på drøyt to år, det finnes verre steder å stadig vende tilbake til... På guidet vandring i Gamla Stan med Katrine (kan anbefales) ble vi presentert for denne lille karen. Det er Pojke som tittar på månen av Liss Eriksson, Stockholms og Sveriges minste statue; 15 cm høy og plassert i bakgården til Finska Kyrkan. For anledningen iført skjerf, i følge guiden er han mycket ompysslat. Han sies også å være lykkebringende, så vi passet på å klappe ham på det blankslitte hodet. Sånn for sikkerhets skyld... (To i gruppa lot være å klappe ham på hodet. da vi skulle hjem to dager senere ble toget halvannen time forsinket. Jeg sier ikke mer...)  

tirsdag, april 17, 2012

Next to Normal - Karlstad-metoden

Det kommer neppe som noen overraskelse på de som har hengt med her en stund, at jeg har et nært forhold til musikalen Next to Normal (detaljer her, her, her, herher og her). I fjor tok jeg turen til Helsinki for å få med meg oppsetningen der, i vår var det Karlstad og Wermland Opera som sto for tur (stykket har også gått både i København og Amsterdam i vår -jeg skulle så gjerne, men lommeboka sa nei...).



Wermland Opera har "lånt" mesteparten av teamet bak Det Norske Teatrets oppsetning, så visuelt og koreografisk var det veldig likt. Så likt at vi (som alle fire hadde sett den norske oppsetningen flere ganger) nesten ble litt satt ut til å begynne med, det var jo egentlig bare skuespillerne som var forskjellige. Hvem er disse menneskene? Hvorfor snakker de svensk? Hvorfor skarrer ikke Dan? Det var ikke til å unngå at man sammenliknet hele veien.

Noen endringer fant vi. Gabriel er mer til stede også i forhold til de andre personene i stykket enn i den norske versjonen (men mindre enn i den finske, hvor han er veldig aktiv) -han plukker bilder ut av hendene til Natalie og drysser dem ned fra annen etasje, det er han som plukker pilleglassene ut av medisinskapet og gir dem til Natalie (begge scener med høy gåsehudfaktor), og scenen på slutten, hvor Dan faktisk ser Gabriel, er mye tydligere enn i den norske. Men heller ikke her -i motsetning til i originalen og den finske oppsetningen -blir Gabriels navn noen gang nevnt.

Skuffelser? De svenske skuespillerne sang jevnt over dårligere enn Heidi Gjermundsen Broch & co., men det handler vel primært mer om at de sistnevnte er svært gode enn at disse var dårlige. Mest skuffet var jeg over Christer Nerfont som spiller Dan -han har jeg hørt før og vet at synger veldig bra, men han snakke-sang seg gjennom mange av sangene. De gangene han dro på, var jo stemmen der -hvorfor ikke bruke den oftere? Han manglet også mye av smerten og sorgen som Jon Bleiklie Devik er så god på å få fram, det gjorde hans Dan litt flatere. Jevnt over tok det seg veldig opp sangmessig etter pausen (som vi brukte til å google skuespillerne og analysere i detalj. Bill. mrk. nerder på tur...). Cecilie Nerfont Thorgersen (ja, de er gift...) som spiller Diana bryter veldig på norsk -litt overraskende av en skuespiller med både utdanning og arbeidserfaring fra Sverige.

Jeg elsker den utvidete dialogen mellom Natalie og Henry (som heter Henrik i den svenske versjonen. Du vet du er på tur med de rette menneskene når dere etterpå kan ha en lang diskusjon om effekten av denne navneendringen...) i sluttscenen:

N -Å flytte hjem har aldri løst mine problemer.
H -Det er her jeg kommer inn i bildet... (*her slutter den norske*)
N -Du er typ nummer tre på listen over problemene mine.
H -Har du en liste?!
N -Ta det med ro -du er favorittproblemet mitt.
H -Det er alt jeg ber om!

Et godt tips til norske teatre -på veggen i foajeen hang det en stor tavle hvor publikum kunne komme med sine umiddelbare reaksjoner (det var ikke jeg som skrev at Doktorn va snygg -men han var jo det...)

Forøvrig kan Karlstad -med eller uten teater -anbefales som helgeutflukt. Passe langt fra Oslo, passe stort og kompakt sentrum og godt med shopping- og spisemuligheter.

fredag, april 13, 2012

Kulturmåned: Februar 2012

Riksteatret: Anna Karenina
At det sitatet jeg sitter igjen med etter forestillingen er "Jeg tenner ikke på hagenisser!" overrasker muligens en del Tolstoj-elskere. Nå skal det selvfølgelig sies at til tross for mine ambisjoner og lovende start, lyktes jeg ikke med å få lest boka ferdig på forhånd, så det er selvfølgelig en ørliten mulighet for at Tolstoj ga Kitty mer moderne uttrykk enn forventet, men pussig nok tviler jeg... Forestillingen forøvrig er egentlig ikke påfallende modernisert, men akkurat Kitty har blitt veldig typisk moderne tenåring -det skurrer en smule. Det som skurrer enda mer for meg er at personene til stadighet bryter ut i lange monologer i tredjeperson -om seg selv. Jeg skjønner at det er en måte å få med større deler av historien og personenes indre liv, men for meg er voice-over på teater en dårlig idé. Når Anna midt i en intens omfavnelse plutselig snur seg mot publikum og begynner å fortelle at "Hun elsket ham så høyt" ødelegges både teaterillusjonen og flyten i stykket.

Det Norske Teatret: Das Boot
Joda, den rasjonelle delen av meg visste at jeg satt i en teatersal i en solid murbygning, at skuespillerne sto på en flat og stillestående scene og holdt seg fast i en kulisse og at smellene og lysglimtene bare var effekter. Den mindre rasjonelle delen kunne banne på at både jeg og ubåten ristet i bombeeksplosjonene. For ikke å snakke om den klaustrofobiske følelsen da ubåten dykket og vannflaten steg og forsvant på lerret på bakveggen (så enkelt -så effektfullt), og den trykkende, ladede stillheten -jeg har aldri opplevd noe liknende i en teatersal. Teksten kom litt i annen rekke (men jeg ville gjerne kuttet hele rekvisitør-figuren, hun var bare irriterende og forstyrrende, og teskje-moralen var unødvendig. Vi vet at Tyskland var fienden...), det var den fysiske opplevelsen som var størst.

Operaen: Giselle  
Klassisk ballett på sitt beste -tåspiss, tutu, ubegripelige fysiske prestasjoner og ulykkelig kjærlighet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte -og ikke stille kritiske spørsmål om hvorfor alle må oppsøke Giselles grav i sene nattetimer heller enn i dagslys, eller hvorfor Giselle er så oppsatt på å redde dusten som bedro henne og forårsaket hennes død...  Dette er vakkert for øye og øre, analysebehovet kan få sitt en annen gang.

Operaen/Gimle: La Bohème
Selvsagt måtte jeg se kino-overføringen av La Bohème også -når jeg ikke kan se den på scenen så mange ganger som jeg gjerne ville, er jo dette det beste alternativet. Dessuten var det en mulighet til å se også det andre solistlaget (drømmelaget ville forøvrig vært en god kombinasjon av de to...) Men lett å gjøre til lags er jeg jo ikke -på den ene siden elsker jeg å komme så tett på og se så mange smådetaljer, samtidig irriterer det meg til tider helt grenseløst at jeg ikke får se hele scenen (eller hvertfall de(n) delen(e) jeg helst vil se)...

Oslo Konserthus: Oslo-Filharmonien - Mahlers 8. symfoni
Egentlig var det litt tilfeldig at vi havnet på denne konserten -den var en del av intro-abonnementet Filharmonien lanserte i høst og som vi hoppet på uten å egentlig se så nøye på hva som skulle framføres (når det gjelder klassisk musikk er jeg fortsatt litt i startgropa -åpen for det meste, men begrenset med kunnskaper å slå i bordet med). Det kom derfor litt overraskende på meg da jeg så konserten omtalt som en av årets store klassiske begivenheter, men etter å ha vært der skjønte jeg jo hvorfor... Podiet var bygget ut for anledningen for å plass til alle musikerne og solistene, og koristene sto tettitettitett i trappene bak -det var bare å la seg overvelde.

Litteraturhuset: Brecht-kveld
Det var Bertold Brechts fødselsdag -trenger man noen annen unnskyldning for en temakveld? Ikke i følge Litteraturhuset, som feiret med å gjøre om storsalen til berlinsk café med småbord og dempet belysning og invitere Vigdis Hjort til å snakke underholdende og personlig og dagens mann og fantastiske Tora Augestad med bandet Music for a While (nå innlemmet i cd-samlingen) til å spille sanger av Brecht og Weil. Det blir en fin kveld av sånt...

Litteraturhuset: Finske familier
Finsk kveld på litteraturhuset, med forfatterne Riikka Pulkkinen og Märta Tikkanen i samtale (hver for seg) med Marte Sprukland. Begge har bøker ute om familieforhold, Pulkkinen romanen Sannheten og Tikkanen Emma och Uno, som handler om hennes egne besteforeldre. At Tikkanen er en fantastisk dame visste jeg fra før -jeg hadde gleden av å oppleve henne på bokmessen i Göteborg for noen år siden, mens Pulkkinen var ukjent for meg. Særlig interessant å høre henne snakke om å gjøre intervjuer -uansett hvor mye hun snakket om skriving og filosofer og mer intellektuelle ting, var journalistene mye mer opptatt av privatlivet hennes. Av en eller annen grunn innbiller jeg meg at det er et større problem for kvinnelige forfattere (og politikere, og idrettsutøver, og musikere, og i det hele tatt...) enn for mannlige. Ble dristet til å lese begge bøkene (blir gjerne det når jeg hører forfattere snakke om bøkene sine, det motsatte (det har skjedd, jeg skal ikke nevne navn) er ganske deprimerende) -jeg aner en god unskyldning for en tur i fine Akademibokhandlen på Esplanaden når jeg skal til Helsinki i pinsen...

Fiore Lecture Show: Tristan og Isolde
Operaens musikalske overhode John  Helmer Fiore holder fra tid til annen introduksjoner/kåserier/enmannsshow om aktuelle operaer, oppdaget vi en dag. Siden vi skulle Wagner-debutere med Tristan og Isolde i mars, hørtes jo det ut som en god plan. Vi møtte opp på musikkhøgskolen i god tid og regnet med at dette var for spesielt interesserte særinger, og fikk oss en overraskelse da køen ble lang en halvtime før det skulle begynne og lokalet ble fullt. Som vanlig -man er ikke så sær som man tror (selv om -også som vanlig -jeg gjorde mitt for å senke gjennomsnittsalderen i rommet.).Uten manus og med bare pianoet til hjelp holdt Fiore det gående i over to timer med anekdoter, historier, kjennetegn, Tristan-akkorden, temaer, historisk bakgrunn og handling -interessant, morsomt, underholdende og lærerikt og uten et kjedelig øyeblikk. Høstens Lecture Show handler om Madama Butterfly -men med tanke på hvor fullt det var nå burde jeg kanskje holde det for meg selv...