mandag, oktober 29, 2012

Tenor-riffic

Det blir som kjent aldri for mange tenorer (eller dårlige ordspill...), så at Peter Jöback og Nordic  Tenors inntok hovedstaden samme helg var da ikke noe problem -de hadde jo vett til å velge hver sin dag.

Peter Jöback innledet helgen i Oslo Spektrum fredag, med I love musicals-turnéen. Jöback, tre gjestesolister fra West End, stort orkester og 2,5 timer med musikalslagere -julaften kom tidlig i år... Å begynne å plukke ut høydepunkter er egentlig håpløst, det kommer jo til å ende med at jeg ramser opp alt. Men for eksempel:


Who's the man fra Witches of Eastwick  var ukjent for meg, ellers tror jeg at jeg hadde vært borti alle sangene før. Musikalnerd har jeg aldri blitt kalt... Jöback er sitt vanlige utadvente, pratsomme scene-jeg, snakker om sitt forhold til musikaler og morer seg over hvordan ticnet kuttet turné-navnet til "I LOVE MUS" -"Håll i era döttrar, musfällan är i stan...".

Med seg på scenen har han Ma-Ann Dionisio, Katy Trehame og Michael McCarthy. Alle tre har hatt store roller i West End, og det er lett å høre hvorfor... McCarthy er en av de store Javert-tolkerne (Cameron MacIntosh' favoritt, i følge Jöback), og hans versjon av Stars er ren nytelse. Konsertens store finale er One Day More fra Les Mis -et ganske ambisiøst påfunn for fire sangere. Egentlig krever den 8 solister og et kor av litt størrelse, men alt går når man har selvtilliten i orden. Resultatet er slett ikke til å kimse av.


Ekstranummeret er selvfølgelig Guldet ble til sand -"sången som förändrats mitt liv" -før de andre solistene også kommer på igjen. -"Vill ni höre en til? Hvilken tur -för vi har övad..." Det blir vel konsert-dvd av denne turneen, ja? Vær så snill...? *blafrer med øyenvippene*


Og så -dagen etter -var det kinderegget Nordic Tenors i konserthuset. Etter julekonserten deres i fjor lo jeg i tre dager og var høy på julestemning til langt utpå nyåret. Ikke-jul-utgaven byr også på musikk og fjas i skjønn forening, pastellfargede ukuleler og matchende tveroversløyfer, indisk dans, italiensk opera, Michael Jackson-medley, en vakker versjon av The Prayer og en gamlehjem-versjon av Fame, med stive ledd, spaserstokker og sviktende hukommelse når det gjelder å remember my name...


Orkesteret de har med seg, svenske Neuman Strings, fortjener også å bli nevnt. De spiller, de synger, de danser og er en viktig del av showet. Dessuten har cellisten kule sko -me want...

I tilfelle magemusklene mine ikke har fått kjørt seg nok (hvem trenger treningssenter...), jodler de seg gjennom ekstranummeret, før alle samler seg rundt leirbålet (tre ukuleler rundt en lyskaster) med gitar og allsang mens kontrabassen langsomt grilles... Skal jeg klage på noe, må det være at halvannen time er litt kort -jeg er tross alt bortskjemt senest dagen før av Peter Jöback, som sjelden gjør konserter på under to timer.


Planen var forøvrig at dette skulle være høstens Nordic Tenors-konsert, mao ingen julekonsert i år. Det visste seg at det var en dårlig plan, så den er nå endret. O Helga Natt framført av tre tenorer er tross alt noe man bør unne seg i en travel førjulstid...

Ingen kommentarer: