mandag, oktober 01, 2012

One night in Göteborg

Sveriges svar på å hoppe etter Wirkola må jo være å synge Anthem etter Tommy Körberg... I GöteborgOperaens oppsetning av Chess på svenska er det Philip Jalmelid som har fått den oppgaven. Strengt tatt tok det bare tre toner av åpningsnummeret før jeg var ganske trygg på at alt var i trygge hender og stemmebånd -en varm, fyldig tenorrøst som ga frysninger av det gode slaget. Da han dro til med Anthem rett for pause var ståpelsen heldekkende (og munnen åpen og stjernene på plass i øynene, mistenker jeg...). Vi (tre damer i vår beste alder, hhv 20-, 30- og 40-årene) svevde ut til pausen, sukket henført og var skjønt enige om at vi godt kunne tatt ham med oss hjem...



Han får godt selskap på scenen av bl.a. en som vanlig gnistrende Evelyn Jons, som har gledet med sitt nærvær på flere norske scener ved tidligere anledninger, i rollen som Florence og Christopher Wollter, som får fram både det ufordragelig arrogante og det sårbare hos Freddie (har han alltid hatt et navn? I mitt hode har den karakteren bare hett amerikaneren...). Alle involverte synger flott, men diksjonen er ikke alltid like bra, særlig i de store numrene kan det være vanskelig å få med seg teksten.


Stykket har fått en språklig omarbeiding og fokuset er flyttet litt fra det politiske og til medienes rolle og tilstedeværelse. Mye av handlingen foregår i tv-studio eller i rom med "tv-skjerm-ramme" og journalistenes kameraer, mikrofoner og blitzer er aldri langt unna. De er passende nok stylet som insekter, med dronningbien Rita i spissen. Rekk opp hånda alle som umiddelbart så Harry Potter-referansen... En annen opplagt referanse er dommeren, som i Henrik og Magnus Rongedal skikkelser har påfallende likhetstrekk med irske Jedward. Det er i det hele tatt så mange detaljer i morsomme bipersoner, scenografi og kostymer -sjakk-referansene er mange -at jeg godt kunne sett stykket både en og to ganger til...

Ingen kommentarer: