fredag, august 03, 2012

Berlin IV


OK, kanskje ikke det mest spennende feriebildet verden har sett. Men vi fikk to fine kvelder ut av de små papirbitene.

Først -Carmen på Komische Oper, med billetter bestilt samtidig som resten av ferien. Jeg har sett Carmen flere ganger før og trodde egentlig jeg visste hva jeg gikk til. Så feil kan man ta... Handlingen var flyttet fram til -ja, til når, egentlig? Jeg fikk litt nær-framtid-dystopi-følelse, mitt reisefølge hold en knapp på tiden før murens fall, en anmeldelse jeg leste i ettertid sa nåtid. Vi var hvertfall i et nokså dystert bylandskap, med kummerlige blokker og delvis revne hus, soldatene var blitt til noe slags privat vekter-selskap og smuglerne var revolusjonære som smuglet løpesedler og danset med store figurer av Marx og Lenin. Michaela (kveldens vakreste stemme) var kledt som jomfru Maria med skinnende blå kappe og glorie, og Carmen selv sang habaneraen  som en voodoo-prestinne med dødsmaske-sminke mens hun rørte i en stor kjele med døde høner. (Nei, jeg har ingen god forklaring på hvorfor).

Innimellom sangen var det en del replikker (det har jeg aldri opplevd i Carmen før, men det er visst en del av originalversjonen), stort sett på tysk (de sang også på tysk), men Don Jose, som var amerikansk, snakket også en del engelsk. Toreador Escamillo, som skal være stykkets Mann med stor M var egentlig ganske fislete både fysisk og vokalt, vi var litt skuffet der. Don Jose sang seg opp etterhvert, men ikke den beste tenoren jeg har hørt. Jeg har lest litt avisanmeldelser i ettertid (takk til Google Translate) og de har vært ganske sprikende, dra svært begeistret til "hadde det ikke vært for musikken, ville jeg gått i pausen". Min konklusjon? Eh.. um... spesielt? En opplevelse? Noe sånt... Jeg hadde litt de samme probleme med oppsetningen som jeg har med mye fantasy-litteratur -jeg liker å vite når og hvor ting forgår.



Den første kvelden vi vandret gatelangs, la jeg merke til store West Side Story-plakater. De viste seg å være nye -et amerikansk gjestespill på Deutsche Oper den uka vi var der. Hmm, det hadde jo vært gøy... Veien fra tanke til handling var ikke så lang, neste formiddag oppsøkte vi operaens billettkontor og kom fort ut igjen med billetter i hånden.

Amerikansk gjestespill som sagt -med andre ord originaltekster. Hurra! Jeg har (selvfølgelig)  sett filmen før, samt en konsertversjon under Operafestukene i Kristiansund for noen år siden (hvor han som spilte Tony var så åpenbart homofil at det ble litt forstyrrende -hans kjærlighet til Maria manglet litt troverdighet...), men ikke noen full sceneversjon før.

I motsetning til Carmen, var dette en ganske tradisjonell oppsetning. Kulissene var ganske enkle -stilas-fasader, en seng her, et klesstativ der og skiftende New York-bilder i bakgrunnen. Litt usikker på hvor virkelighetstro de svært fargerike antrekkene til Sharks-gutta var, men det var jo en effektfull og lett synlig måte å skille gjengene fra hverandre på.





Så vidt jeg har skjønt, er dette unge lovende utøvere plukket ut på audition spesielt for denne turnéen. Dyktige var de hvertfall, både på dans og sang. Den eneste jeg fikk tak i navnet på var Tony -Liam Tobin -som sang så jeg fikk frysninger. Intet øye var tørt i sluttscenen (hvertfall ingen av mine), og da er jo alt som det skal være...

Ingen kommentarer: