torsdag, mai 31, 2012

Justin og meg -og de andre fjortisene...

Som om ikke den store boybandnostalgiafesten for noen uker siden gjorde sitt for å fordrive den (relativt) fornuftigen noenogtredve-åringen jeg vanligvis prøver å være, kjenner jeg hvordan hormontåken som har ligget tett over Oslo det siste døgnet virkelig vekker min slumrende indre fjortis. Dermed går jeg også umiddelbart og instinktivt (og sikkert også en liten smule irrasjonelt) i forsvar -for Justin Bieber, alle belieberne og fjortiser generelt.

Misforstå meg rett, jeg har ikke noe forhold til Justin Bieber. Jeg har ikke hørt noe av musikken hans (står det om livet, kan jeg såvidt nynne fram to strofer), den eneste videoen jeg har sett er den hvor han går på en glassdør og jeg ler høyt av at en tenåring gir ut en selvbiografi (egentlig ler jeg vel allerede her...) som heter "Første skritt mot evigheten".

Men jeg kjenner igjen følelsen av å være så lidenskapelig oppslukt av noen, at noen du sannsynligvis aldri engang vil se i virkeligheten nærmest blir senter i universet ditt. Jeg husker hvordan jeg og en venninne hev oss på telefonen til hverandre hver gang Take That var på tv (dette var tross alt før internett og youtube...), og hvordan jeg satt i en vinduskarm i hovedgata på Shetland og gråt da Robbie Williams sluttet i gruppa. Hvordan utgivelsen av et nytt album var en virkelig merkedag, alt jeg kunne av detaljer (jeg husker fortsatt mellomnavnene til Mark Owen og bursdagene til alle i NKOTB) og hvor mye det preget hverdagen.

Ikke minst kjenner jeg igjen følelsen av latterliggjøring og nedlatenhet -ovenfor meg som fan og ovenfor artisten. Fra jevnaldrende, fra voksne og fra media, fordi musikken ikke var kul nok, artistene for pene og fordi de appellerte til fjortisjenter som er lette å gjøre narr av nettopp fordi ingen blir mer utagerende opphengt i noe (skjønt -ta en titt på det som skjer på tribunen under fotball-EM om et par uker og sammenlign...).

Jeg hevder ikke -jeg gjorde forsåvidt heller ikke det som boyband-fjortis -at det kvalitetsmessig og objektivt handler om fantastisk musikk. Men det er mye musikk der ute som ikke er toppklasse, uten at utøvere og tilhengere latterliggjøres av den grunn. Jevnt over tar musikkjournalister fjortis-sjangeren litt mer på alvor og har litt mer forståelse for målgruppen nå enn da jeg var i den alderen -jeg husker fortsatt sjokket første gang jeg så Backstreet Boys anmeldt til terningkast 5. Samtidig -i hvilken annen sammenheng vil en suksessfull 18-åring jevnlig blitt omtalt som "guttungen"? Eller en hvilken som helst annen artist i samme popularitetsstørrelse nærmest bli kritisert for å tjene penger, drive med egenpromotering og gjøre valg basert også på økonomiske motiver, ikke bare for å glede fansen?

Det er ingenting i veien med å tjene penger på musikk, bare så det er sagt. Men bare ikke tro at Bieber kom til Norge disse dagene for å gi noe tilbake til fansen eller i en naiv søken etter pubertal kjærlighet. Den eneste årsaken til at han er i Norge i disse dager, er at han snart slipper et nytt album. Ren markedsføring. Det er grunnen til katt-og-mus-leken, den frenetiske tvitringen fra hotellrommet og alt hemmelighetskremmeriet.

Tro meg, er det noe disse jentene vet, så er det at et nytt album er i kjømda. De har gledet seg leeenge. De vet også hvorfor han er i landet og at en popstjernekarriere handler om mer enn å "gi noe tilbake til fansen". Det visste hvertfall jeg, og det er ingen grunn til å tro at dagens tenåringer er mer naive og mindre opplyste i så måte enn vi var på 90-tallet. De vet hvordan verden fungerer, de bare velger å ikke forholde seg så rasjonelt til det akkurat mens det står på... Det er litt som å forklare en fotballsupporter at dommeren er nøytral og gjør sitt beste og at det ikke er greit å rope skjellsord til folk som vrir seg i smerte -utenfor stadion er de aller fleste fullt klar over det.

Jeg var ikke i nærheten av operaen i går, jeg hadde andre planer. Hadde jeg kunnet, er det slett ikke umulig at jeg hadde tatt turen ned for å kjenne på stemningen og den fantastiske altoppslukende følelsen av at der og da er han på scenen alt som teller og at større lykke enn å være tilstede nettopp i dette øyeblikket finnes ikke. Det øyeblikket delte 20 000 i går kveld. Mulig noen synes dette er noe å gjøre narr av -selv er jeg  grønn av nostalgisk fjortis-misunnelse...

1 kommentar:

ellikken sa...

Jeg liker hva jeg leser!

Mvh en annen ex-fjortis