tirsdag, mai 15, 2012

Didn't I blow your mind this time...

Egentlig kan øreproppene stå som symbol på mitt voksne, fornuftige jeg under gårsdagens boyband-bonanza i Oslo Spektrum. Da konserten begynte befant de seg godt inne i hvert sitt øre -alle vet jo at det er lurt å beskytte hørselen og at lydnivået på sånne konserter (både på musikken og på publikum...) fort kan befinne seg over smertegrensen. Et stykke ut i konserten, nærmere bestemt under Cover Girl (setliste), forsvant de som følge av ivrig hopping (Vi hadde sitteplasser. Det betyr ikke at det ble så mye sitting i praksis) uten at noen nevneverdig leteaksjon ble igangsatt. Da konserten var over og jeg svevde ut i min rosa boble, lå de nedtråkket igjen på gulvet...

NKOTBSB -New Kids On The Block og Backstreet Boys i skjønn forening. Det var aldri noen tvil om at dette skulle bli en bra kveld -nå skulle vi endelig få vår opppreisning, vi som var for små (i følge de strenge mødre, vi var selvfølgelig svært uenige i den vurderingen) til å gå på New Kids On The Block-konserten i '91. For det var primært dem det handlet om, hvertfall for min del. Jeg har hatt minde runder med Backstreet Boys også, de er rikt representert i den eldre delen av platesamlingen, men jeg var aldri like hekta på dem som på NKOTB. Dessuten så jeg dem i Spektrum i '97 (og skjønte da litt bedre mammas nei i '91...), så det var ikke så viktig. Men en grei bonus, for all del.

Jeg inntok spektrum klar for mimring, gauling, underholdning og fjortisfaktor, men med en viss ironisk distanse til det hele -det er tross alt noen år siden jeg var boyband-hekta, og enda flere år siden NKOTB var det store. Det holder en stund -de kommer på hele gjengen og synger litt nytt og gammelt, samlet og hver for seg, og jeg kan fnise litt over menn på rundt 40 som er iført matchende antrekk og fortsatt har de typiske boybandtrinnene inne. For ikke å snakke om det stadige fokuset på eget underliv, som i og for seg er mer passende nå som både de selv og det store flertallet i salen er kjønnsmodne og i lovlig alder. Så kommer Didn't I blow your mind...



I løpet av den første takten forsvinner 20 år, og jeg er henført lykkelig nesten-tenåring med stjerner i øynene... De neste to timene er bare lykke og glede, dansing og hopping, klapping og veiving, skriking, hvining, latter og synging (utrolig hvordan tekstene fortsatt sitter og hentes fram helt automatisk, før jeg engang har registrert hvilken sang det er). Jordan har fortsatt falsetten i behold -I'll be loving you forever er et høydepunkt på flere måter  -Nick er fortsatt kjekk (selv om han vissnok er stjerneeksempel på en himbo -kanskje like greit at de ikke prøver seg så mye snakking utover det obligatoriske skrytet av publikum og de vakre norske jentene), kostymeskiftene hyppige og showet stort -det er lenge siden (om noensinne) jeg så så mye lys, flammer og fyrverkeri på en scene. Og konfetti -i sånne mengder at Nick legger seg ned og lager en engel... *fnis*

I det hele tatt -dette var stas. Vel verdt litt sår hals og øresus. Jeg var ikke helt forberedt på hvor stort det faktisk ville være å se igjen gamle helter, akkurat det kom litt overraskende. Kanskje ikke så rart jeg måtte sette meg rett ned da jeg kom ut av salen -tidsreiser tar på...

2 kommentarer:

Ellikken sa...

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg aldri fikk somlet meg til å skaffe billetter til dette showet. Det er ubegripelig, og ditt herlige innlegg gir meg lyst til å panneklaske meg selv. Jeg og ville!

En eneste jente på skolen min fikk gå på konserten i 1991, og hun besvimte attpåtil. Herligheten, så heltinne hun en stund var på grunn av dette.

Jordan var min favoritt. Ellikken Knight, gjett om den kombinasjonen har blitt skrevet før... :D

HildeSol sa...

Konsert og besvimelse -hva mer kan man be om *fnis*

De skal visst fortsette turneen i Australia, sånn hvis du har litt tid og penger til overs... ;)