mandag, mai 28, 2012

Åh, Kristina...

...guldet blev til sand, synger Robert så tårene triller og gåsehuden brer seg.



Jeg har ventet og ventet på at Kristina från Duvemåla skulle komme til en scene nær meg. Og når man ser litt stort på det er jo Helsinki relativt nær... Den finske hovedstaden befinner seg dessuten høyt både på listen over favorittbyer og over steder jeg gjerne drar tilbake til når som helst -og den har også tidligere vist seg som en vellykket teaterby.

Svenska teatern i Helsinki er det første teateret utenfor Sverige som setter opp Kristina. Oppsetningen har vært planlagt i to år (jeg har visst om det og gledet meg nesten like lenge...) og markerte gjenåpningen av teateret etter en omfattende oppussing. Da skulle det vel bare mangle at vi ikke tok oss en pinsetur...

Etter flytur, hotellinnsjekking, litt byvandring og middag (på restaurant Vespa. Søndag spiste vi på restaurant Zetor. Vrooom...) møtte vi spente, velstelte og enda litt tidligere enn vanlig på teateret på Esplanaden (gyldne sko valgfritt) fredag kveld. Program, hefte med sangtekster og cd ble innkjøpt, den vakre bygningen utforsket og trappene til 3. balkong forsert. Vi bestilte billetter før jul, likevel var det det beste vi kunne få. Å havne på bakerste rad med to rekkverk i synsfeltet er litt nedtur når man har punget ut med 70 euro og krysset tidssoner...

Litt framoverlent med strak hals på kanten av setet ser jeg det aller meste av scenen, og i det overtyren starter (med 24! musikere i orkestergraven -når så du sist det på et teater?) er det meste annet uansett glemt. Jeg har lest Vilhelm Mobergs bøker, jeg kjenner det meste av musikken, å endelig se det på en scene er stort.

Skuespillerne er ukjente for meg (kanskje ikke så rart...), og synger jevnt over fantastisk. De er en blanding av svensker og finner, uten at et utrent øre som mitt hører så stor forskjell når de synger, bare når de prater. Fogd og lensmann får ha meg unnskyld, det går ikke å høres sint og truende ut på finlanssvensk. Jeg får bare assosiasjoner til Mummipappa...

Sceneskiftene er mange, og scenografien enkel og effektfull. Et skip, et tog, en spirende åker, et vinterlandskap -det skal imponerende lite til. Hele herligheten varer i over 3,5 timer (hadde fint klart noen timer til, jeg...) og både gåsehud, tårer og latter er stadig tilstedeværende. Skal jeg plukke ut noen favorittøyeblikk, kommer Stanna (en av musikalens vakreste sanger) høyt på listen, Karl Oskars (Robert Noack) sang til sin syke elskede på båten er hjerteskjærende- Mobergs bøker omtales gjerne som et utvandrerepos, men er også en nydelig kjærlighetshistorie. Roberts (Oskar Nilsson) kjente Guldet blev til sand er også et høydepunkt, likeså Kristinas (Maria Ylipää) fortvilede Du måste finnas. For å nevne noen få...

 Spilleperioden er utvidet både til i høst og til neste vår -planleggingen av neste tur (vi må jo se den igjen!) er allerede i gang. Men jeg skulle veldig gjerne sett den på en norsk scene også... (Det Norske Teatret, jeg tenker spesielt på dere her...)



 P.S. Vi ble litt sjarmert av noen av våre medpublikummere også... Ved siden av oss satt nemlig en gjeng unge menn -pene i tøyet, åpenbart teatervante og -interesserte og godt oppdratt -da en av dem måtte ut tidlig i første akt (vanlgvis er jeg tilhenger av offentlig avstraffelse av folk som går ut underveis i forestillingen, men når neseblodet flyter ser jeg behovet...) var han rask, diskret og høflig, og da han kom inn igjen satte han seg på et ledig sete ytterst i stedet for å forstyrre hele raden en gang til. Minst en av dem gråt dessuten i annen akt. Bill. mrk. Drømmemann...

Ingen kommentarer: