tirsdag, april 17, 2012

Next to Normal - Karlstad-metoden

Det kommer neppe som noen overraskelse på de som har hengt med her en stund, at jeg har et nært forhold til musikalen Next to Normal (detaljer her, her, her, herher og her). I fjor tok jeg turen til Helsinki for å få med meg oppsetningen der, i vår var det Karlstad og Wermland Opera som sto for tur (stykket har også gått både i København og Amsterdam i vår -jeg skulle så gjerne, men lommeboka sa nei...).



Wermland Opera har "lånt" mesteparten av teamet bak Det Norske Teatrets oppsetning, så visuelt og koreografisk var det veldig likt. Så likt at vi (som alle fire hadde sett den norske oppsetningen flere ganger) nesten ble litt satt ut til å begynne med, det var jo egentlig bare skuespillerne som var forskjellige. Hvem er disse menneskene? Hvorfor snakker de svensk? Hvorfor skarrer ikke Dan? Det var ikke til å unngå at man sammenliknet hele veien.

Noen endringer fant vi. Gabriel er mer til stede også i forhold til de andre personene i stykket enn i den norske versjonen (men mindre enn i den finske, hvor han er veldig aktiv) -han plukker bilder ut av hendene til Natalie og drysser dem ned fra annen etasje, det er han som plukker pilleglassene ut av medisinskapet og gir dem til Natalie (begge scener med høy gåsehudfaktor), og scenen på slutten, hvor Dan faktisk ser Gabriel, er mye tydligere enn i den norske. Men heller ikke her -i motsetning til i originalen og den finske oppsetningen -blir Gabriels navn noen gang nevnt.

Skuffelser? De svenske skuespillerne sang jevnt over dårligere enn Heidi Gjermundsen Broch & co., men det handler vel primært mer om at de sistnevnte er svært gode enn at disse var dårlige. Mest skuffet var jeg over Christer Nerfont som spiller Dan -han har jeg hørt før og vet at synger veldig bra, men han snakke-sang seg gjennom mange av sangene. De gangene han dro på, var jo stemmen der -hvorfor ikke bruke den oftere? Han manglet også mye av smerten og sorgen som Jon Bleiklie Devik er så god på å få fram, det gjorde hans Dan litt flatere. Jevnt over tok det seg veldig opp sangmessig etter pausen (som vi brukte til å google skuespillerne og analysere i detalj. Bill. mrk. nerder på tur...). Cecilie Nerfont Thorgersen (ja, de er gift...) som spiller Diana bryter veldig på norsk -litt overraskende av en skuespiller med både utdanning og arbeidserfaring fra Sverige.

Jeg elsker den utvidete dialogen mellom Natalie og Henry (som heter Henrik i den svenske versjonen. Du vet du er på tur med de rette menneskene når dere etterpå kan ha en lang diskusjon om effekten av denne navneendringen...) i sluttscenen:

N -Å flytte hjem har aldri løst mine problemer.
H -Det er her jeg kommer inn i bildet... (*her slutter den norske*)
N -Du er typ nummer tre på listen over problemene mine.
H -Har du en liste?!
N -Ta det med ro -du er favorittproblemet mitt.
H -Det er alt jeg ber om!

Et godt tips til norske teatre -på veggen i foajeen hang det en stor tavle hvor publikum kunne komme med sine umiddelbare reaksjoner (det var ikke jeg som skrev at Doktorn va snygg -men han var jo det...)

Forøvrig kan Karlstad -med eller uten teater -anbefales som helgeutflukt. Passe langt fra Oslo, passe stort og kompakt sentrum og godt med shopping- og spisemuligheter.

2 kommentarer:

LS sa...

Det er fantastisk å lese en blogg som ikke er rosa. :-)

HildeSol sa...

Takk :) Man kan sikkert si mye om bloggen, men jeg tror ikke rosa er det mest nærliggende...