onsdag, april 25, 2012

Det jeg ikke helt orker å skrive om

Da jeg var rundt 11 år gammel, drepte to gutter på min alder en to-åring i England. En grusom sak som mange sikkert husker. Det som mer enn noe annet gjorde inntrykk på meg, var lynsjemobbene som samlet seg -rasende mennesker som angrep bilen guttene satt i, kastet stein og ga klart uttrykk for at de ønsket livet av dem. Det at voksne mennesker kunne oppføre seg sånn, og særlig ovenfor barn (mordere eller ikke) var nesten mer ufattelig for meg enn udåden guttene hadde utført.

Utenfor tinghuset vokser blomsterhavet. Inne stusser utenlandske journalister over at tiltalte behandles med verdighet, over åpenheten rundt rettssaken. På Youngstorget skal man samles og synge Barn av regnbuen.

Jeg følger rettsaken mer enn jeg hadde tenkt. Føler forklaringer og redegjørelser. Sinne og sorg, smerte og vantro og fortsatt følelsen av at det er helt absurd, helt uvirkelig at dette faktisk har skjedd. At det har skjedd her. At det går an å forklare seg tilsynelatende så uberørt og beregnet om å ta liv, å hevde at det var grusom, men nødvendig.

Likevel, midt i det hele, kjenner jeg også hvor glad jeg er over å bo her. At rettsystemet fungerer, at rettsikkerheten faktisk gjelder for alle, at han ikke får oss til å gå på akkord med samfunnets grunnleggende prinsipper. At folk reagerer med blomster og samhold i stedet for steiner.

Hold ut.

Ingen kommentarer: