søndag, februar 05, 2012

La Bohème -nå som operakino

Det har blitt en del operakino fra The Met de siste årene (samt litt teater fra London -kjære Oslo Kino, det er et tilbud jeg gjerne vil ha tilbake...), at Den Norske Opera nå prøver seg på det samme er svært godt nytt. For alle som bor andre steder og ikke kommer seg så lett i operaen, selvfølgelig, men også for sånne som  meg, som går mye i operaen og liker å se forestillinger flere ganger...

Billetter til La Bohème på Gimle ble kjøpt samme dag som de ble lagt ut -at jeg allerede hadde billett for å se den i operaen var da ingen hindring -hallo, det går da ikke an å se for mye Puccini... Dessuten var det en mulighet for å få med seg også det andre solistlaget, og ikke minst til å finne ut av noe jeg har lurt på når jeg har sett overføringene fra The Met -hvor mye preger bildeutsnitt, zooming og andre regivalg opplevelsen av forestillingen? 

For å ta det siste først -mer enn jeg trodde, og akkurat det ble faktisk litt nedtur... En av fordelene med operakino er at man kan komme tett på sangerne og se detaljer man ikke ser fra salen. Jeg la merke til småting jeg ikke så sist, selv om jeg satt på 2. rad orkester -det er alltid gøy (men jeg fikk ikke med meg sykehusnavnet på navneskiltene, og akkurat det irriterer meg en ørliten smule...), og ikke minst imponerende at de tenker på og bruker tid på også de bittesmå detaljene ingen egentlig legger merke til. Problemet er bare at for mye nære utsnitt gjør at man mister det som skjer på resten av scenen, og jeg føler innimellom at ganske essensielle ting blir kuttet bort. Det er ikke alltid det er den som synger som er viktigst å se... Særlig i tredje akt, hvor det skjer mye på en gang, forsvinner altfor mye utenfor bildet. Dessuten blir jo oppsetningens nydeligste scene - O soave fanciulla  - nærmest ødelagt når vi bare får se nærbilder av Mimi og Rodolfo -hvor blir det av Paris' hustak og den fantastiske stjernehimmelen? At lyden hakker litt fra tid til annen irriterer meg faktisk mye mindre enn angsten man tydeligvis har for å zoome ut. Nå kan det sikkert innvendes at det store flertallet i salen sannsynligvis ikke hadde sett oppsetningen to ganger allerede, og sånn sett ikke visste hva de gikk glipp av, men det er ikke alltid sånn at det man ikke vet har man ikke vondt av... Og hva var egentlig tanken bak å plassere en kameramann godt synlig midt i menneskemengden på scenen -jeg trodde synlige kameraer i en sånn produksjon var dødssynd nummer 1?



Ikke stort å utsette på det som faktisk skjer på scenen da, og jeg er veldig fornøyd med å ha fått se begge solistlagene. Det var damenes aften -Marita Sølberg har en av landets absolutt vakreste stemmer og er akkurat så skjør og uskyldig som Mimi skal være. Amerikanske Jennifer Rowley gnistrer som Musetta, det er ingen tvil om at hun spiser menn til frokost og nyter hver bit. Jeg savnet Daniel Johanssons Rodolfo litt da -Diego Torre synger flott, men mangler Johanssons evne til å formidle Rodolfos smerte og sorg. Det sto til troende, men manglet litt på tårer-i-øynene-klump-i-magen-hjerteskjærende-vondt-faktoren.

Etter mønster fra The Met-sendingene guidet Solveig Kringlebotten bak scenen før forestillingen og i pausen, intervjuet medvirkende både på og bak scenen og ga et innblikk i det man vanligvis ikke får se, Gøy, gøy -det vil jeg se mer av. Det bidrar forøvrig overhodet ikke til nerde-følelsen at jeg gjenkjenner andre forestillingers kulissersom vi får et glimt av i bakgrunnen...

Jeg håper dette ikke blir en engangsforeteelse - mer opera til folket! Forhåpentligvis vil lydproblemene bli fikset og øvelse gjøre mester når det gjelder filming og bildevalg -og publikum innse at det å klappe i kinosalen faktisk ser bittelittegranne teit ut...

Ingen kommentarer: