torsdag, februar 16, 2012

Kulturmåned: Januar 2012

Nytt år -nye kulturelle høydepunkter. I fjor var januar en ikke-måned på kulturfronten, i år gikk jeg hardt ut fra start...

Konserthuset: Oslo-filharmonien - Nyttårskonsert
Det er noe litt deprimerende med vidunderbarn. Da jeg var 14 sang jeg i TenSing - Kerson Q Xun Leong og hans fiolin reiser verden rundt som solist med store orkestre...

Det Norske Teatret: Det gode mennesket fra Sezuan
Det er unektelig godt gjort å overbevise som (kvinne utkledt som) mann når man er uomtvistelig gravid, men Ane Dahl Torp gjør det med bravur i dobbeltrollen som prostituerte Shen Te og den oppdiktede fetteren Shui Ta i Brechts stykke om gudene som leter etter et godt menneske. At Torp imponerer var de fleste enige om (lurer litt på om Marie Blokhus, som skal overta rollen når magen til Torp blir for stor, kjenner presset?), mens Minervas kritiker hang seg mest opp i politiske tolkninger -debatten i kommentarfeltet er egentlig ganske interessant. Selv tenke jeg ikke så mye direkte politisk da jeg så det, men fikk mange tanker rundt godhetsbegrepet. Teater som maner til ettertanke = godt teater.

Operaen: La Bohème
Månedens utvilsomme og etterlengtede høydepunkt -nedtellingen begynte da operaens sesongprogram ble lagt ut i mars. Fikk tilbud om å bli med på generalprøven to dager før den store dagen, og sånt takker man jo ikke nei til -jeg har som kjent lite problemer med å se ting flere ganger... Stefan Herheim har laget en ny og svært spesiell versjon, hvor Mimi dør i åpningsscenen og det meste foregår i Rodolfos hode mens han sliter med å takle sorgen og smerten over tapet av sin elskede. Og han hadde det så vondt! Jeg satt i salen med tårer i øynene og tenkte "Jammen, kjære deg, hun er død, la henne gå!" og ville egentlig bare opp og trøste ham... I ettertid har jeg snakket med flere som ikke er så begeistret for denne oppsetningen (særlig hvis de hadde et forhold til operaens gamle versjon), men jeg (i likhet med kritikerne) elsker den. Kunne gjerne sett den noen ganger til...

Riksteatret: Frøken Julie
I teorien er ikke tanken på å skulle modernisere Fröken Julie og bruke den til å si noe om dagens samfunn og kvinnesyn så dum. I praksis mageplasker det skikkelig. For det første er ikke forholdet mellom herskap og tjenere helt det samme, for å det mildt. For det andre er det vanskelig å se for seg at en kvinne som har seg med noen "under sin stand" (hva vil det i praksis si i dag?) umiddelbart går hen og tar livet av seg i frykt for skammen og en hypotetisk graviditet. Legg til et variert antall andre innvendinger med utgangspunkt i det samme og du får et stykke som ikke henger på greip. Hederlig omtale til skuespillerne dog, det er ikke dem det står på.

Litteraturhuset: Kunsten å skrive
Hans Olav Brenner intervjuer Jan Kjærstad og Ingvild Rishøi om skriveprossesser. Ja takk.

Det Norske Teatret: Vinterlangt
Sterkt og vondt om et (usedvanlig fremmelig, det må sies) barns nokså kjærlighetsløse oppvekst, krydret med en god dose svart britisk humor. Så hvertfall tre som gikk underveis i forestillingen, det er ganske mange når vi snakker om halvfull sal på scene 3. På regissørtreffet etterpå (vet jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men jeg elsker alle sånne forestillingsrelaterte arrangementer. Mer, mer!) fikk vi høre at de opplevde publikummere som gikk under nesten hver eneste forestilling.

Chat Noir/Bårdar: Cabaret
-"Går du på sånt også?" var reaksjonen da jeg fortalte at jeg skulle på avgangsforestillingen til Bårdar-elevene. Ja...? Scene-Cabaret viste seg å være overraskende annerledes fra film-Cabaret, noe som selvfølgelig inspirerte min indre nerd. Den påfølgende helgen ble brukt til å se filmen igjen, lese om begge versjoner i mitt lille 900 siders musikal-leksikon og bestille Christopher Isherwoods Berlin-romaner som er utgangspunktet for historien. Planen om Berlin-tur i sommer ble dog unnfanget tidligere i vinter. Av de unge og lovende på scenen var det særlig to som utpekte seg - Sabina Kind Mrich som Fraulein Schneider, med flott stemme og overbevisende skuespill, og Mikkel Gythfeldt som ser ut som om han virkelig storkoser seg i rollen som konferansieren. Måtte våre veier krysses igjen på et teater snart...

Oslo Nye/Teaterkjeller'n - Spis deg slank
Cabaretforestilling basert på reklamesanger fra før krigen, den gangen kvinnen kjente sin plass og markedsføringslovene var heller fraværende... Herlig underholdning, og godt å se at verden har gått videre på noen felt...

Ingen kommentarer: