søndag, desember 30, 2012

Kortversjon



Til jul fikk jeg hele Pride and Prejudice på en tekopp (i tillegg til tekanne, te-egg og fire typer te -fra til sammen fem forskjellige mennesker. Tror de fleste har fått med seg min entusiasme for te...). Teksten lyder:

Mr Darcy is a proud man,
Elizabeth Bennet doesn't like him.
They change their minds and get married.
The end.

Jojo, sånn kan man også si det...

fredag, desember 28, 2012

We're off to see the wizard...


Noen ting må man bare ha. Glitrende røde sko som bare roper Dorothy! for eksempel. Ikke nødvendigvis fordi man trenger eller har bruk for dem (men de har vært i bruk - og skaffet komplimenter fra fremmede), men simpelthen bare fordi.

5-åringen syntes også de var veldig fine. "Tante, sånne kan du gi til meg til jul eller bursdag...". Når tante faktisk kommer over barneutgaven et par uker for jul, var det jo bare en ting å gjøre.

Foreløbig skjønner hun ikke helt alle kommentarene om at hun kan komme hjem ved å slå hælene sammen tre ganger, men når hun blir litt støere i lesingen og kan henge med på tekstingen, er det på tide å finne fram dvden...


mandag, desember 24, 2012

Julaften!

Den lengste av alle formiddager er her. Jeg har vært i kirken og på gravlunden og venter nå utålmodig på Disney. I motsetning til veldig mange andre på min alder, har jeg ikke noe forhold til Tre nøtter til Askepott (eller for den saks skyld Reisen til julestjernen. Jeg er Oslo-barn -for meg er det teaterstykket som gjelder), fine kjoler til tross. Men hvem trenger vel lange tsjekkiske filmer når man har fagottkorets versjon, også kjent som "Fagott i lampeskjermen"... 


 Jeg kom i mål med julegavene i år også, det pleier å ordne seg til slutt. Når man går slik fra butikk til butikk på letning etter gode idéer og de perfekte gaver, hender det jo (en ytterst sjelden gang) at man kommer over ting som egentlig hadde gjort seg aller best hjemme hos en selv (legg merke til den ansvarsfraskrivende upersonlige formen). Det er sånn julegaver fra meg til meg oppstår... 


Kjære meg, jeg så denne lille vesken og tenkte på meg. Og hvordan har jeg holdt ut så lenge uten en Lille My-slikkepott (hei til Askes lesbiske stesøster...)? 


Til jul skal man være velkledd -også når man subber rundt i pysj i lange julemorgener. Og hvem er vel mer velkledd enn pingviner...?

God jul!

torsdag, desember 13, 2012

...hvitkledt med lys i hår...

Her satt jeg på jobb, trist og lei fordi det ikke så ut til å bli noe Luciatog å se i år heller, og så dukker dette opp i feeden min både på facebook og twitter. 35 Lucia'er i et tog -hva mer kan man ønske seg...?



Lurer på om kantina har lussekatter...

søndag, desember 09, 2012

Kulturmåned september 2012

Det Norske Teatret - Evita
Kanskje ikke Andrew Lloyd Webbers mest spennende musikal, eller den med de mest kjente sangene (med unntak av Don't cry for me, Argentina, selvfølgelig.) Man kan jo (som en del gjorde) lure på hvorfor DNT velger å sette den opp, men svaret gir egentlig seg selv: Heidi Gjermundsen Broch. Dette er hennes forestilling fra start til slutt. Forvandlingen fra småbyjente til glamorøs førstedame og etterhvert døende er imponerende, og ikke primært på grunn av de utallige parykk- og kostymeskiftene.

Musikalen er ganske fragmentert i formen, med sangnumre som viser episoder fra Evitas liv. Selv med den fiktive figuren Che som forteller/kommentator/sammenbinder, kan det være vanskelig å henge med på sammenhenger og hendelsesforløp. Som alltid på DNT er det visuelt lekkert, ikke minst sikler jeg på mange av kjolene. Evitas seng er scenes midtpunkt -i tillegg til å gå langt i å antyde at hun til dels lå seg til toppen, speiler den hvor på den sosiale stigen Evita til enhver tid befinner seg.

Thorshovteatret - Peer Gynt
En båt og et tre midt på gulvet, usedvanlig spenstige kostymer og gangen i stykket snudd på hodet og stokket godt - Thorshovteatrets Peer Gynt var en morsom opplevelse. Litt kjennskap til handlingen på forhånd var helt klart en fordel, her gjaldt det å følge godt med. Tekstet på engelsk, jeg var veldig nysgjrrig på hva bøygen heter på engelsk. Litt skuffet da det viste seg å være the bøyg...

Operaen - Madama Butterfly
Mmm, Puccini... Historien om den amerikanske soldaten og hans japamske brud, er i denne oppsetningen flyttet til tiden etter 2. verdenskrig, uten at det preger den i noen stor grad annet enn i det ytre. Mer interessant er grepet med å innføre en ny person -Cio-Cio-San og Pinkertons voksne sønn. Det er han som setter i gang handlingen når han går gjennom farens papirer etter hans død, og det gjennom hans øyne (og lysbilder) vi opplever historien. Å ha en person som ikke er en del av handlingen på scenen kan bli forstyrrende, men her fungerer det. Spennende scenografi, jeg liker særlig symbolikken i hvordan gulvet under Cio-Cio-San blir borte etterhvert som både familien og ektemannen forsvinner.


Riksteatret - Fruen fra havet
Riksteatrets forsøk på å modernisere Strindbergs  Frøken Julie mageplasket i vår (selv om jeg synes VGs terningkast 1 var i overkant brutalt...). Høstens oppsetning av Fruen fra havet er mye mer tidløs. Scenografien er enkel og personen pent, men nøytralt kledt, så å si fritt for tidsmarkører. Det samme gjelder språket - litt mer bruk av fornavn enn i originalteksten, men hverken gammeldags eller moderne. Dermed blir fokuset på innhold heller enn form, og det fungerer godt. Inntrykket vi satt igjen med var at mye av historien fremdeles kjennes relevant og viktig, ikke minst i forhold til dine/mine/våre barn og stefamilieproblematikken.

Centralteatret - De dødes tjern
Jeg har en tilatåelse å komme med: Jeg har aldri lest De dødes tjern. Dermed visste jeg egentlig ikke så mye om hva jeg gikk til, utover at det var en krimhistorie. Mulig boken er (var...) skummel, stykket er ikke det. Det blir mest en ironisk 40-tallsparodi -morsom, men uten så mye innhold og substans. Scenografi og lyd er det mest minneverdige -skogsscenene er fantastiske.

Domkirken - Oslo Bachkor: Mozarts Requiem
Kor, orkester og operasolister -stor musikk i fullsatt Oslo Domkirke. Dessutem morsomt å oppleve Didrik Solli-Tangen som klassisk sanger. Det er jo det han egentlig er, selv jeg som så mange andre fortsatt tenker MGP (setningen "My hard is yours" kommer til å henge ved ham resten av livet...) når han nevner. Han kan sitt fag, da -og ikke en hvit jakke i sikte...


Göteborgsoperan - Chess
Skal jeg oppsummere opplevelsen av Chess i Göteborg med to ord, blir de ordene Philip Jalmelid. Et helt ukjent navn for meg på forhånd, men det tar ikke mange minuttene før jeg er overbevist om at rollen som Anatolj er i trygge hender og stemmebånd. Og når han avslutter 1. akt med Anthem -åh! Ståpels! Åndenød! Ryktene sier at han skal spille hovedrollen i Miss Saigon ved Malmöoperaen neste høst. Ryktene sier også at høstferien neste år går til Malmö...

torsdag, desember 06, 2012

We need a little Christmas

...og hva er vel julen uten et korps i røde paljetter, med tilhørende tamburmajor og drillpike...?

   

 Jada, jeg vet jeg blogget fagottkoret i går, men i disse juletider skal man huske at for mye av det gode kan være helt vidunderlig...

   

 Denne har vært en gjenganger på alle God jul og fagott nytt år-konsertene jeg har vært på -kommer den ikke i kveld, blir jeg litt skuffet. Nå kan jeg jo til og med alle bevegelsene (og gjør dem ganske automatisk. Hvis den dukker opp på noen annen julekonsert kan jo det se litt merkelig ut)...

onsdag, desember 05, 2012

Hurra -det er julekonserttid igjen!

Det beste med førjultida er ikke julekalender, pepperkaker og gløgg -det er alle julekonsertene. Som  vanlig gjør jeg mitt for å bidra til gode besøkstall, i år som i fjor går jeg for sju slag.

 Påfallende mange av slagene er de samme - julen er tross alt tiden for tradisjoner - men ett nytt slag har kommet med. Årets julekonsertsesong ble nemlig åpnet i Oslo Konserthus i går med Silje Nergaard (jada, jeg vet at hun har holdt julekonserter før, men det har aldri passet seg sånn...) Jazzjul med gammelt og nytt, god og uformell stemning og Nergaards behagelige stemme. Herreselskap hadde hun også med seg - Jan Eggum (jeg har hørt Jan Eggum synge julesang -det var nesten litt absurd. Noen bør forøvrig snakke med ham om den jakka...) og ektemannen Heine Totland, som blant annet -apropos absurd -framførte Bohemian Rhapsody - The Xmas Edition... I det hele tatt mye morsommere enn jeg trodde, men også solide doser julestemning. Og Nergaard har sin egen julekonserttradisjon - hun serverer publikum hjemmebakte pepperkaker. Her føler jeg at andre artister har noe å lære...



Morgendagens julekonsert tilhører de faste slagene. Dette den første julekonserten jeg kjøper billett til (august, om ikke før...), og årets konsert er den fjerde i rekken (for meg, de har nok holdt på lenger). Det blir ikke jul uten en dose fagotter...



lørdag, desember 01, 2012

Stirling Castle

I dag (i ca 8 min til, men en drøy time til i Skottland...) er det St. Andrew's Day, Skottlands nasjonaldag. I den anledning kan jeg jo kaste meg runt og blogge bildene jeg tok på Stirling Castle og ikke fikk somlet meg til å blogge i mars... 

Utsikt over Stirling.


Dette burde jeg ha husket hvem var, men det er sent...


Monument over skotske soldaters deltagelse i en krig. Boerkrigen? En mye nyere krig enn selve slottet, hvertfall. Og tøffe gutter sloss i kilt!


Guiden peker og forteller.


Fra kjøkkenutstillingen (nei, det er ikke ekte...)


Noen har stiligere tak enn andre...


Og en enhjørning over peisen er da en selvfølge i ethvert møblert hjem?


Damenes utkikkspunkt. Da denne damen fant veien dit, var det bekmørkt og ikke annet å se enn noen lys i det fjerne. Jeg kan forøvrig fortelle at det å gå rundt alene i mørket på et gammelt slott, er en nokså spesiell følelse...


Jeg fant en liten innelukket borggård også, med et par steinløver. Vissnok skal det en gang ha vært holdt ekte løver der også...

Happy St. Andrew's Day!

tirsdag, november 27, 2012

Ta en potet

Kokte poteter var ikke akkurat favoritten på middagsbordet da jeg var liten, men det hjalp alltid litt hvis poteten i det minste hadde en litt morsom form. Derfor plukker jeg fortsatt av gammel vane de litt alternativt utseende potetene når jeg handler...


Poteten med hode -den vanligste varianten. Gjerne referert til som snømann grunnet de runde formene på både hode og kropp.


Litt glidende overgang mellom hode og kropp og litt spiss i fasongen -det må jo være et medlem av Barba-familien.


...

søndag, november 04, 2012

Høstfarger


Vi har gått fra "Åh, høsten har så flotte farger!"-perioden av høsten til den mørke, bladene-er-en-brun-og-våt-sørpe-på-bakken-perioden (tvillingen til sitte-inne-med-kakao-og-bøker-perioden, så det er ingen grunn til å deppe så veldig). Da gjeder det å ta fargene med seg inn i stedet, for eksempel i form av blomster, bordduker -og tekopp-servietter.


mandag, oktober 29, 2012

Tenor-riffic

Det blir som kjent aldri for mange tenorer (eller dårlige ordspill...), så at Peter Jöback og Nordic  Tenors inntok hovedstaden samme helg var da ikke noe problem -de hadde jo vett til å velge hver sin dag.

Peter Jöback innledet helgen i Oslo Spektrum fredag, med I love musicals-turnéen. Jöback, tre gjestesolister fra West End, stort orkester og 2,5 timer med musikalslagere -julaften kom tidlig i år... Å begynne å plukke ut høydepunkter er egentlig håpløst, det kommer jo til å ende med at jeg ramser opp alt. Men for eksempel:


Who's the man fra Witches of Eastwick  var ukjent for meg, ellers tror jeg at jeg hadde vært borti alle sangene før. Musikalnerd har jeg aldri blitt kalt... Jöback er sitt vanlige utadvente, pratsomme scene-jeg, snakker om sitt forhold til musikaler og morer seg over hvordan ticnet kuttet turné-navnet til "I LOVE MUS" -"Håll i era döttrar, musfällan är i stan...".

Med seg på scenen har han Ma-Ann Dionisio, Katy Trehame og Michael McCarthy. Alle tre har hatt store roller i West End, og det er lett å høre hvorfor... McCarthy er en av de store Javert-tolkerne (Cameron MacIntosh' favoritt, i følge Jöback), og hans versjon av Stars er ren nytelse. Konsertens store finale er One Day More fra Les Mis -et ganske ambisiøst påfunn for fire sangere. Egentlig krever den 8 solister og et kor av litt størrelse, men alt går når man har selvtilliten i orden. Resultatet er slett ikke til å kimse av.


Ekstranummeret er selvfølgelig Guldet ble til sand -"sången som förändrats mitt liv" -før de andre solistene også kommer på igjen. -"Vill ni höre en til? Hvilken tur -för vi har övad..." Det blir vel konsert-dvd av denne turneen, ja? Vær så snill...? *blafrer med øyenvippene*


Og så -dagen etter -var det kinderegget Nordic Tenors i konserthuset. Etter julekonserten deres i fjor lo jeg i tre dager og var høy på julestemning til langt utpå nyåret. Ikke-jul-utgaven byr også på musikk og fjas i skjønn forening, pastellfargede ukuleler og matchende tveroversløyfer, indisk dans, italiensk opera, Michael Jackson-medley, en vakker versjon av The Prayer og en gamlehjem-versjon av Fame, med stive ledd, spaserstokker og sviktende hukommelse når det gjelder å remember my name...


Orkesteret de har med seg, svenske Neuman Strings, fortjener også å bli nevnt. De spiller, de synger, de danser og er en viktig del av showet. Dessuten har cellisten kule sko -me want...

I tilfelle magemusklene mine ikke har fått kjørt seg nok (hvem trenger treningssenter...), jodler de seg gjennom ekstranummeret, før alle samler seg rundt leirbålet (tre ukuleler rundt en lyskaster) med gitar og allsang mens kontrabassen langsomt grilles... Skal jeg klage på noe, må det være at halvannen time er litt kort -jeg er tross alt bortskjemt senest dagen før av Peter Jöback, som sjelden gjør konserter på under to timer.


Planen var forøvrig at dette skulle være høstens Nordic Tenors-konsert, mao ingen julekonsert i år. Det visste seg at det var en dårlig plan, så den er nå endret. O Helga Natt framført av tre tenorer er tross alt noe man bør unne seg i en travel førjulstid...

onsdag, oktober 24, 2012

Keiserens nye ord?

Jeg har aldri helt skjønt dette vintage-begrepet -hva er egentlig forskjellen på "vanlig" brukt tøy og vintage-klær? Min teori er at brukt rett og slett ikke hørtes fint nok ut for de mest mote- og imagebevisste da retro-moten tok av -og bruktbutikken grep muligheten til å døpe om deler av sortimentet, og selvfølgelig heve prisen i samme slengen. Til stor sorg for de av oss som likte å handle brukt også før det ble in... 

Redesign er et annet ord fra samme kategori. Det er jo ikke en ny oppdagelse -mamma drev en del med det jeg var liten, men da kaltes det bare å sy om... 


Dette er hvertfall et brukt-kupp, fra restekassen i vintage-avdelingen til Emmaus på Söder. For bare 30 svenske kroner har jeg valmuer og sommer hele vinteren. 

Skoene er også nyinnkjøpte, og har de høyeste hælene jeg har vist meg offentlig i på mange år. Om jeg faktisk klarer å gå på dem gjenstår å se...

mandag, oktober 22, 2012

Stockholm-rapport

Høstferie. Langhelg i Stockholm. En musikal hver kveld, shopping og fika på dagtid. Jepp, dette burde bli bra...

 Vi entret Stockholmstoget på Oslo S torsdag morgen, vi sov, skravlet, spiste og leste vår vei tvers over Sverige og ankom Stockholm uten de store hendelsene underveis. Koffertene ble slept gjennom sentrum (noen lange sideblikk mot Next to Normal-plakaten da vi krysset Sergels Torg) og opp til hotellet rett ved Stureplan (forbrukerinfo: Crystal Plaza er ikke hotellet for bevegelseshemmede, eller de med et anstrengt forhold til harde senger.) Koffertene dumpet og håret børstet og ut for å fika -det var jo Kanelbullans dag, og det kan man ikke la forbigå i stillhet...

 Kanelbullar fortært, en jålerunde på hotellet, en kjapp middag og t-banen til Söder, hvor det ble tid til en ny fika (blåbærpai og Chai latte -min nye kafé-favoritt. Jeg drikker ikke kaffe og te-utvalget mange steder er ganske begredelig...) før vi skrådde over Götgatan til Göta Lejon for Jesus Christ Superstar. Jeg må tilstå at da jeg første gang hørte at Ola Salo (da vanligvis sett i The Ark) skulle spille Jesus, ble jeg en smule skeptisk -hadde han egentlig stemme til det? Riktignok omtales den som en rocke-opera, men særlig Gethsemane (en av mine favoritt-musikalsanger) krever en viss stemmeprakt for at jeg skal bli fornøyd (La oss ikke snakke om en viss norsk rockers radbrekking for et par år siden. Jeg har fortsatt traumer...). Så kom jeg over denne youtube-videoen, og jeg gikk fra skepsis til sorg -over at jeg ikke fikk sett oppsetningen. Da passet det jo bra å oppdage at han skulle gjøre rollen igjen -når vi allerede hadde begynt å lukte på muligheten for en høstmusikaltur...

 Først -bare for å få det ut: Å komme etter at forestillingen er i gang er utilgivelig, særlig når man sitter midt på raden (man burde ikke engang få slippe inn). Å insistere på å leie hverandre mens man tråkler seg inn på den smale raden og forstyrrer halve salen, er direkte idiotisk. Men altså, Ola Salo -en herlig camp Jesus. Det er forøvrig også han som har oversatt denne versjonen -det visste jeg ikke på forhånd. Scenen ser mest ut som et industrilokale og kostymene er stort sett moderne, men skriften på veggen (bokstavlig talt -lysprojeksjoner) forteller hvor vi befinner oss -Jerusalem, Getsemane, Herodes' hus osv. Det gir litt den samme meta-følelsen som originalfilmen -Salo spiller ikke Jesus, han spiller en som spiller Jesus (dette ble godt forklart...(og bare så det er sagt -det er ikke ment som noe negativt)). Gethsemane er fantastisk (sannsynligheten for at jeg satt med åpen munn er stor) og piske-scenen er grusomt god -blodet renner og det rykker i meg for hvert slag. Herodes er like overdådig og vulgær som han skal (og til dere på raden foran -det er lov å le på teater, og det er hvertfall lov å la være å snu seg bare fordi andre gjør det), mitt bass-elskende reisefølgende fikk frysninger og sviktende knær av Kaifas og -det må sies -Ola Salos stjärt i skinnbukser trumfer vommen til Hank von Helvete når som helst.

   

Fredag -shoppingdags. I anledning det fine været tar vi igjen t-banen til Söder og sakta går vi gjennom stan. Når vi har hamstret te på The English Shop og oppdatert garderoben hos Gudrun Sjodén er det minst en time siden frokost -på tide å fika. Kaféen har deilig morotkake (jeg prøvde en gang å bestille gulrotkake på NK -det tok litt tid før vi forsto hverandre. Nå har jeg lært) og spennende te servert i store, gode kopper (te i glass er en uting -jeg vil ha kopp med skikkelig hank!) -og to permisjons-pappaer på babytreff på nabobordet. Turen gikk videre gjennom Gamla Stan og opp Drottninggatan til Sergels Torg og tilbake til hotellet, og underveis rakk jeg å pådra meg en anseelig mengde bæreposer, samt lunsj og en fika til.


Kvelden skal stå i overdådighetens tegn, så antrekket blir deretter -den lille sorte, røde glittersko a la Dorothy, fjærboa og en liten hatt med slør. Middagen inntas på Nalen -hjort og villsvin og mandelbiskvi, man klager ikke på sånt. Jeg legger igjen en håndfull sorte fjær i garderoben, men får til gjengjeld med en kommentar om mine "kula skor", og vi vandrer målbevisst videre til kveldens hovedattraksjon -La Cage aux Folles på Oscarsteatern. Kvelden store spørsmål: Når fikk Sven Nordin så flott stemme, og hvorfor har han ikke fått flere musikalroller? At Loa Falkman har stor stemme visste vi fra før av, men han manglet litt på skrulle-faktene som Bjarte Hjelmeland behersket til det fullkomne i Bergen for et par år siden. Og en ekte nattklubb-diva fortjener vel en mer glamourøs parykk enn den Siv Jensen-inspirerte tjafsen de hadde prakket på ham... Men det var glitter og fjær, spenstige dansere på imponerende høye hæler, flott sang, humor og varme, latter (med de vanlige snudde hodene -folkens, dette er faktisk en komedie...) og en ørliten tåre eller to... Og allsang og stående applaus til slutt.


Lørdag -siste hele dag. Litt sentervandring, litt fika og banen ned til Gamla Stan for lunsj på Den Gyldene Freden. Er man i Sverige, så er man -det ble kjöttbullar med potatis og lingon -og en fantastisk sjokolade- & kirsebærsak til dessert. Nok en gang vendte vi tilbake til hotellet for å gjøre oss presentable for en kveld på teater -nå Stockholms Stadsteater og Next to Normal. Har sett den på svensk en gang før, men dette var  jo en annen oppsetning og en annen oversettelse -nerdelykke! Fika på kulturhuskaféen før vi sikter oss inn mot teaterfoyeren. Men så pussig at de ikke har åpnet, under en time før forestillingen? Jaja, vi kan jo se oss litt om i resten av teaterområdet så lenge. Det var da jeg fikk øye på info-skjermen hvor det med røde bokstaver lyste mot oss: Instäld. Jammen, jammen... det betyr da...? *stigende panikk* De kan da ikke...? *meget målbevisst gange mot billettluken* De kunne! Forestillingen var avlyst pga sykdom... -Ni har rest långt också? Jag er jätteledsen. ...sa damen i luken. Hun var ikke den eneste -og to uker senere blir jeg fortsatt ganske trist bare av å skrive om det...

Så der sto vi  -all dressed up and nowhere to go. I tillegg til skuffelsen over å ikke få sett stykket jeg hadde gledet meg til lenge, sto vi uten noe å finne på. Spist hadde vi gjort allerede, og det var litt for sent til å prøve å finne et annet stykke å se.


Vi ruslet litt nedover Drottninggatan og trøsteshoppet hver vår veske og paraply, men det var stengetid for butikkene også. Etter å ha hamstret et bredt utvalg usunn mat på Hemköp endte vi med å sitte på hotellrommet og se Stjernekamp. Ikke helt den kvelden vi hadde sett for oss...

Next to Normal går i Stockholm ut desember. Jeg har ikke helt slått fra meg å få sett den...

søndag, oktober 14, 2012

Høst

Når høststormene (eller det nærmeste vi kommer noe liknende i indre by -jada, jeg har bodd på den ytterste nøgne ø på nordvestlandet og vet at vær er noe helt annet der) raser og høstmørket senker seg, er det bare en (eller strengt tatt to) ting som gjelder: 


Boller og kakao...

 

...servert på dagens loppefunn. En fløtemugge, to kopper, tre asjetter og fire skåler er ikke akkurat et helt servise, men det er ikke alltid man trenger mer... 


Bøker hører også høsten til, og det er åpenbart umulig å gå på loppemarked uten å utvide samlingen. Oslo Byleksikon fra 1966 (ny redigert utgave), An outline history of English literature (1952) full av margnotater og understrekninger, Francis Bulls Essays i utvalg og Hr. Poppers Pingviner. Sistnevnte var en av barndommens store høytlesningsslagere, lest mange ganger gjennom mange år. Den kom i hus som en firmagave fra Jotun, som hadde (har?) en pingvin som logo -eksemplaret jeg har lagt min hånd på i dag kommer fra samme sted. Jeg har aldri truffet noen andre spm kjenner til boka, så overraskelsen var stor da den plutselig dukket opp som film med Jim Carrey i hovedrollen for et par år siden. Bare tanken på hva Hollywood kan ha gjort med den er nok til å gi meg frysninger...

torsdag, oktober 11, 2012

Eureka!

Da vi tok bussen til Göteborg for et par uker siden, kjørte vi forbi et skilt til Smögen. Umiddelbart ringte det en bjelle i hodet mitt -jeg forbandt noe med det stedsnavnet, men klarte ikke å komme på hva. Hadde det noe med Evert Taube å gjøre, tro? Vi kjørte forbi skiltet både fredag og søndag og jeg vred hjernen alt jeg kunne, uten resultat -nesten ikke irriterende i det hele tatt... I kveld satte jeg tilfeldigvis på denne, og plutselig steg lyspæren opp...


tirsdag, oktober 09, 2012

Stripetrøtt


Hvorfor er pyjamaser og nattøy så ofte stripete? Det lurer jeg på... 
*i den grunne delen av det filosofiske hjørnet*

onsdag, oktober 03, 2012

Morgentogsetikette

Jeg har en drøm. En drøm at NSB en dag skal opprette stillevogn på lokaltoget jeg tar hver morgen. Inntil det skjer, har jeg en drøm om at mine medpassasjerer leser, lærer utenat og ikke minst følger denne lille listen om korrekt oppførsel i tidlige morgenstunder (og gjerne ha den i bakhodet ved reiser til andre tider på døgnet også). Det ville gjøre meg så mye gladere, og  å glede meg er jo et opplagt mål for alle i min nærhet. Selvsentrert vet jeg ingenting om...

*Lydlekkasje
At du vil høre på musikk på toget er et helt legitimt valg. At jeg ikke vil er et like legitimt valg. At jeg hvertfall ikke ønsker å høre din musikk er ganske opplagt. Skru ned lyden og/eller invester i bedre utstyr.

*Snakking 
Tenk nøye gjennom om det virkelig er nødvendig å snakke så tidlig. Hvis konklusjonen din mot formodning skulle være ja, har jeg et par enkle tommelfingerregler å huske:
 -Volum. Den du snakker med sitter rett ved siden av deg (hvis ikke -flytt deg. Se under.), resten av vogna trenger ikke (vil ikke!) høre på samtalen deres.
-Setevalg. Skal dere snakke sammen, sett dere sammen. Å sitte på hver sin side av midtgangen og føre en samtale fra hver sin vinduskrok (ja, jeg har sett (og ikke minst hørt) det flere ganger) er ikke en god løsning.
-Sondering av terrenget. Sitter det en gjeng og sover i stille fred og fordragelighet i en ende av vognen, er det lov å sette seg et annet sted.
-Samtaleemner. Alt som er taushetsbelagt burde det være opplagt at man ikke diskuterer på offentlig transport (uansett tid på døgnet), men alle ser det åpenbart ikke sånn. De mest personlige og intime samtalene kan man også godt ta på privaten, derimot spisser jeg ører når elever diskuterer navngitte lærere to rader unna...

*Mobilbruk
Det er mulig jeg lever et begrenset liv, men jeg sliter med å se behovet for å ringe folk før fuglene fiser. I min verden regnes det som svært uhøflig, med mindre det er en stor krise på gang. Til orientering -middagsplanlegging regnes ikke som stor krise. Lydløs er dessuten en fin innstilling før soloppgang... Se forøvrig punktet om snakking.

*Mat
Emballasje som ikke bråker er en god ting, det samme gjelder mat som ikke lukter kraftig. Hamburger, kebab og annet fastfood bryter som regel mot begge disse reglene, i tillegg er bare tanken på å spise sånt til frokost nok til å gjøre meg litt uggen... Så en på twitter klage over at han hadde fått stygge blikk da han spiste knekkebrød i stillevognen -min forståelse er hos hans medpassasjerer.

*Parfyme
Her gjelder den gode gamle om at "less is more" -lukten skal være en lett berøring for de som kommer nærmest deg, den skal ikke slå ut alle i fem meters omkrets...

Sånn, det var vel ikke så vanskelig eller urimelig? Og om noen skulle være i tvil -selv er jeg selvfølgelig en mønsterpassasjer som aldri -bevisst eller ubevisst -irriterer mine medpassasjerer på noen måte. Mhm.

mandag, oktober 01, 2012

One night in Göteborg

Sveriges svar på å hoppe etter Wirkola må jo være å synge Anthem etter Tommy Körberg... I GöteborgOperaens oppsetning av Chess på svenska er det Philip Jalmelid som har fått den oppgaven. Strengt tatt tok det bare tre toner av åpningsnummeret før jeg var ganske trygg på at alt var i trygge hender og stemmebånd -en varm, fyldig tenorrøst som ga frysninger av det gode slaget. Da han dro til med Anthem rett for pause var ståpelsen heldekkende (og munnen åpen og stjernene på plass i øynene, mistenker jeg...). Vi (tre damer i vår beste alder, hhv 20-, 30- og 40-årene) svevde ut til pausen, sukket henført og var skjønt enige om at vi godt kunne tatt ham med oss hjem...



Han får godt selskap på scenen av bl.a. en som vanlig gnistrende Evelyn Jons, som har gledet med sitt nærvær på flere norske scener ved tidligere anledninger, i rollen som Florence og Christopher Wollter, som får fram både det ufordragelig arrogante og det sårbare hos Freddie (har han alltid hatt et navn? I mitt hode har den karakteren bare hett amerikaneren...). Alle involverte synger flott, men diksjonen er ikke alltid like bra, særlig i de store numrene kan det være vanskelig å få med seg teksten.


Stykket har fått en språklig omarbeiding og fokuset er flyttet litt fra det politiske og til medienes rolle og tilstedeværelse. Mye av handlingen foregår i tv-studio eller i rom med "tv-skjerm-ramme" og journalistenes kameraer, mikrofoner og blitzer er aldri langt unna. De er passende nok stylet som insekter, med dronningbien Rita i spissen. Rekk opp hånda alle som umiddelbart så Harry Potter-referansen... En annen opplagt referanse er dommeren, som i Henrik og Magnus Rongedal skikkelser har påfallende likhetstrekk med irske Jedward. Det er i det hele tatt så mange detaljer i morsomme bipersoner, scenografi og kostymer -sjakk-referansene er mange -at jeg godt kunne sett stykket både en og to ganger til...

søndag, september 23, 2012

Kulturmåned august 2012

Jajaja, me har juksa litt og hoppet over noen måneder for å late som jeg er ajour. De manglende kommer nok... kanskje... etterhvert... *venter på inspirasjon*

Parkteatret, Moss: Ta meg med
Musikal basert på visene til Halvdan Sivertsen og Jan Eggum, med bl.a. Frank Kjosås, Kjersti Elvik og Nils Christian Fossdal i rollene? Joda, det høres ut til å være verdt en omvei hjem fra jobb, det...

Utgangspunktet for både handling og scenografi er ganske enkelt: fem mennesker som bor i samme hus, bak hver sin dør -cue romantiske forviklinger. Etter en innledende presentasjon (hvor alle som kan sin Eggum umiddelbart konkluderer med at selvfølgelig må det bli Per og Lise til slutt) består hele stykket kun av sanger, kjente og ikke fullt så kjente. Hverken karakterene eller handlinger går veldig dypt, det balanserer ganske hårfint på kanten til klisjéer innimellom, men det er egentlig ikke så farlig -dette er feelgood-teater, og det er godt satt sammen.

Av høydepunktene kan nevnes Fossdals herlige Det finnes ei som synes at jeg er pen, Elviks tolkning av Eggums Telefon og Kjærlighetsvisa fra Ida Halten Worsøe (samt sistnevntes fantastiske ansiktsuttrykk idet hun delvis påkledt sniker seg ut fra en av naboene -katt og fløte er nærliggende assosiasjoner). Stalkernes nasjonalsang (for de internasjonale stalkerne er det The street where you live fra My fair lady som gjelder, for de som måtte lure...) Du kjenner ikkje meg blir i Kjosås' tolkning ikke det minste creepy, bare søt. Han henter ved et par anledninger også fram sitt mest fortvila og triste ansiktsuttrykk, sist sett i all sin prakt i Hair.

Stykket skal etterhvert på Norgesturne -følg med i en lokalavis nær deg...


Kulturkirken Jakob: Music for a While
Gruppa Music for a While, med bl.a. Tora Augestad og Mathias Eick, har tidligere spesialisert seg på Kurt Weil. Nå har de spredt nettet litt videre og beveget seg inn i mer klassisk terreng. På denne konserten, som var en del av Oslo Kammermusikkfestival,spilte de begge deler (og jeg hadde ønsket meg et program med oversikt over stykker og komponister, selv om de var flinke til å fortelle hva de spilte underveis). Deilig musikk, Augestad har fantastisk stemme. Konserten gikk forøvrig samtidig med OL-finalen i håndball  -jeg er godt fornøyd med prioriteringen.




 Operaen: Brenden Gunnell og Oslo Simfonietta
Franz Schuberts Winterreise. Dvs, det var det det egentlig ikke var - det var Hans Zenders versjon av Schubert, en versjon så forskjellig fra originalen at det heller var snakk om en nykomposisjon med noen elementer fra Schubert -sa han fra Oslo Kammermusikkfestival som introduserte konserten. Han visste sikkert hva han snakket om. Jeg er ikke like klassisk bevandret, så selv om jeg innimellom hørte ting som virket for moderne til å være Schubert, kunne de lurt meg... Det sto en tenor og sang vakkert og uttrykksfullt (Gunnell synger med hele kroppen, helt ned i tærne) på tysk om kjærlighetssorg, snø og kulde -hvem som hadde komponert det var ikke så viktig... Stilig bruk av lys, forøvrig.


 Operaen: Den øde øya

To søstre har vært strandet på en øde øy i 13 år. Den yngste husker intet annet liv og er lykkelig, den eldste egner all sin tid til sorg og bitterhet over ektemannen som hun tror forlot henne. Så enkelt er det selvfølgelig ikke, og en dag dukker ektemannen og en annen mann opp på leting etter dem. Forviklinger, misforståelser, oppklaringer og lykkelig slutt.

Morsom enakter av Joseph Haydn, med sydhavsscenografi og orkesteret i hawaii-skjorter. Særlig Amelie Aldenheim som yngstesøster Sylvia imponerer, dessuten må den fantastiske mekaniske skilpadden nevnes...

"Den øde øya" anbefales for operanybegynnere (og andre, for all del). Kort, morsom, lettfattelig og fin musikk

Litteraturhuset: Fruen fra havet
 "Nora går, Hedda skyter seg. Hvorfor blir Ellida?" Dette var utgangspunktet da Riksteatret inviterte til paneldebatt i forkant av premieren på Fruen fra havet. Teatersjef Ellen Horn, professor i psykologi Siri Gullestad, Ibsen-forsker Vigdis Ystad og regissør Anne-Karen Hytte diskuterte, skuespillerne Marianne Nielsen og Lasse Kolsrud leste fra stykket og en fullsatt sal lyttet. Spennende!

Operaen: Fiore Lecture Show - Madama Butterfly 
Operaens musikksjef John Helmer Fiore kåserte, fortalte, spilte, opplyste og underholdt entusiastisk om Madama Butterfly -de forskjellige versjonene, handlingen, bakgrunnen, de japanske sangene Puccini brukte, hvilke tanker som ligger bak årets oppsetning osv osv osv.  Morsomt å høre på, og kjekt å ha i bakhodet da jeg så den uka etter -selv o0m jeg ikke husket alt...

tirsdag, september 18, 2012

Enkel matematikk

Når regnet øser ned samtidig som kveldssolen stråler alt den kan, MÅ det jo finnes en skikkelig regnbue -eller to - i nærheten... 




Jeg vet, regnbuebilder bvlir egentlig aldri skikkelig bra, men jeg må likevel. Forøvrig vil jeg ha meg frabedt spydigheter om å holde kameraet rett -er den noen bilder som skal være skeive, så er det vel regnbuebilder...?

mandag, september 17, 2012

Jammen...åh!


Omtrent det var det jeg utbrøt foran meierikjøleskapet på Kiwi i ettermiddag da jeg oppdaget det "nye" designet på youghurtbegrene. Det er da mistenkelig likt hvordan de så ut i min spede barndom? Alt man kan bli nostalgisk over...

fredag, august 31, 2012

Berlin V

At det hvert øyeblikk er september, er vel ingen grunn til å si seg ferdig med årets feriebiler? Nei, det er det ikke... (min blogg -jeg bestemmer...)

Overskrifter er forsåvidt litt misvisende, disse bildene er ikke tatt i Berlin, men i Potsdam, som ligger en ikke-så-veldig-lang S-bahn-tur fra Berlin. Historisk veldig spennende, ettersom den var grenseby mellom Øst-Tyskland og Vest-Berlin. I dag drar nok de fleste likevel dit for de fine slottene...


Neue Palais -årets rosa slott. (Det begynner å bli en ferie-vane, vi har også besøk rosa slott i Düsseldorf og Talinn. Litt usikker på om det er et krav eller en bonus, men tips om andre reisemål med rosa slott mottas med takk. Man skal jo på ferie neste år også).


Den tyske keiser-rekka. Man kan jo lure på hva Wilhelm II er så furten for, så fin bart som har har blitt tildelt.


I souvenir-butikken kunne man kjøpe seg sin egen keiserkrone -et must for alle med anlegg for stormannsgalskap og 800 euro å avse.


Hva er vel en slottshage uten noen nakne statuer...


...og en kinesisk te-pavillion...?


Sanssousci -lystslottet til Frederik den Store. Inspirert av Versailles, sånn apropos stormannsgalskap...

Frederik ligger forøvrig begravet i slottets hage. Det ligger som regel en potet på graven hans (men vanligvis ikke så mange som da vi var der...) -han regnes for å være dem som innførte poteten til Tyskland.

Han var også kjent for å være svært glad i hundene sine -11 av dem ligger begravet ved siden av ham.


Branderburger Tor -Potsdams versjon. ikke så kjent som sin berlinske navnebror, til gjengjeld er den (så vidt jeg husker) eldre.

torsdag, august 16, 2012

Og så var det høst...

I går var lærerne tilbake på jobb, på mandag kommer elevene. Greit med litt hverdag igjen -det innebærer jo også at operaen og teatrene åpner igjen og det sosiale livet tar seg opp på alle måter. Hverdager er undervurdert...

Et annet høsttegn - sesongen for tradisjonell allsång, Måns Zelmerlöw (jeg likte skjegget...) og stemningsfulle Stockholmsbilder er også over. Spørs om det ikke må bli en tur dit igjen til neste sommer -var jo der i fjor og savnet har vært stort. I mellomtiden får jeg trøste meg med Allsång på youtube -og en aldri så liten Stockholmstur med innlagte musikaler i oktober...


Høydepunktet fra årets siste sending -jeg har nynnet på den konstant siden tirsdag...

onsdag, august 08, 2012

En ekte Adonis


Jeg ventet lenge og enda litt lenger, og hadde egentlig gitt opp sommeradonisen jeg sådde i vår. Så sprutet det plutselig fram knopper og små røde blomster -lang unna det ringblomstliknende jeg hadde forestilt meg. Men det er ikke størrelsen det kommer an på, eller...?

lørdag, august 04, 2012

Ice ice baby

(Til alle som nå fikk Vanille Ice-"klassikeren" på hjernen -værsågod! Gleden er nok på min side...) 

 Ingen ferie uten is! Jo større, jo bedre... 


Vaniljeis med jordbær og krem. Klassisk, enkelt og godt. Mangojuice ved siden av. Ved dbredden av Spree, med utsikt til Museumsinsel.


Sjokolade og nøtter, med paraply. På torget i Potsdam, mens sola skinte og en gatemusikant spilte klassiske pianostykker i nærheten.


Ja, den er så enorm som den ser ut til... Schwartzwalder-is, dvs sjokolade og kirsebær, med krem, sjokoladesaus, sjokoladebiter og en svært generøs mengde kirsebærlikør. Ved Alexanderplatz.

fredag, august 03, 2012

Berlin IV


OK, kanskje ikke det mest spennende feriebildet verden har sett. Men vi fikk to fine kvelder ut av de små papirbitene.

Først -Carmen på Komische Oper, med billetter bestilt samtidig som resten av ferien. Jeg har sett Carmen flere ganger før og trodde egentlig jeg visste hva jeg gikk til. Så feil kan man ta... Handlingen var flyttet fram til -ja, til når, egentlig? Jeg fikk litt nær-framtid-dystopi-følelse, mitt reisefølge hold en knapp på tiden før murens fall, en anmeldelse jeg leste i ettertid sa nåtid. Vi var hvertfall i et nokså dystert bylandskap, med kummerlige blokker og delvis revne hus, soldatene var blitt til noe slags privat vekter-selskap og smuglerne var revolusjonære som smuglet løpesedler og danset med store figurer av Marx og Lenin. Michaela (kveldens vakreste stemme) var kledt som jomfru Maria med skinnende blå kappe og glorie, og Carmen selv sang habaneraen  som en voodoo-prestinne med dødsmaske-sminke mens hun rørte i en stor kjele med døde høner. (Nei, jeg har ingen god forklaring på hvorfor).

Innimellom sangen var det en del replikker (det har jeg aldri opplevd i Carmen før, men det er visst en del av originalversjonen), stort sett på tysk (de sang også på tysk), men Don Jose, som var amerikansk, snakket også en del engelsk. Toreador Escamillo, som skal være stykkets Mann med stor M var egentlig ganske fislete både fysisk og vokalt, vi var litt skuffet der. Don Jose sang seg opp etterhvert, men ikke den beste tenoren jeg har hørt. Jeg har lest litt avisanmeldelser i ettertid (takk til Google Translate) og de har vært ganske sprikende, dra svært begeistret til "hadde det ikke vært for musikken, ville jeg gått i pausen". Min konklusjon? Eh.. um... spesielt? En opplevelse? Noe sånt... Jeg hadde litt de samme probleme med oppsetningen som jeg har med mye fantasy-litteratur -jeg liker å vite når og hvor ting forgår.



Den første kvelden vi vandret gatelangs, la jeg merke til store West Side Story-plakater. De viste seg å være nye -et amerikansk gjestespill på Deutsche Oper den uka vi var der. Hmm, det hadde jo vært gøy... Veien fra tanke til handling var ikke så lang, neste formiddag oppsøkte vi operaens billettkontor og kom fort ut igjen med billetter i hånden.

Amerikansk gjestespill som sagt -med andre ord originaltekster. Hurra! Jeg har (selvfølgelig)  sett filmen før, samt en konsertversjon under Operafestukene i Kristiansund for noen år siden (hvor han som spilte Tony var så åpenbart homofil at det ble litt forstyrrende -hans kjærlighet til Maria manglet litt troverdighet...), men ikke noen full sceneversjon før.

I motsetning til Carmen, var dette en ganske tradisjonell oppsetning. Kulissene var ganske enkle -stilas-fasader, en seng her, et klesstativ der og skiftende New York-bilder i bakgrunnen. Litt usikker på hvor virkelighetstro de svært fargerike antrekkene til Sharks-gutta var, men det var jo en effektfull og lett synlig måte å skille gjengene fra hverandre på.





Så vidt jeg har skjønt, er dette unge lovende utøvere plukket ut på audition spesielt for denne turnéen. Dyktige var de hvertfall, både på dans og sang. Den eneste jeg fikk tak i navnet på var Tony -Liam Tobin -som sang så jeg fikk frysninger. Intet øye var tørt i sluttscenen (hvertfall ingen av mine), og da er jo alt som det skal være...

tirsdag, juli 31, 2012

Ting å gjøre en gråværsdag #2

Til alle som - i motsetning til meg - fortsatt har ferie og ikke synes OL er tilstrekkelig underholdning når regnværet setter inn. (Selvfølgelig kan det jo hende at sommeren nå setter inn for alvor og det bare blir sol og varme i flere uker, men hvor sannsynlig er egentlig det?)

 

Reparer haugen med smykker som må limes/tres om/fikses på annet vis. Det kan da ikke være bare hos meg at sånt har en tendens til å samle seg opp?


Se gamle filmer.

Spis is og jordbær. Sommeren er kort, men jordbærsesongen er enda kortere og må nytes fullt ut. Smaker minst like godt i regnvær.

Bak bananbrød. (Særlig god ide hvis du, som jeg hadde, har et fruktfat fullt av litt (for) gamle bananer...)

Gjør nyinnkjøpte sko klare for høsten med et par lag impregnering.

Ta en tur til Ikea og kjøp ting du trenger, som oppbevaringsbokser og telys, og ting du ikke trenger, som rosemønstrede kjøkkentekstiler og tyttebæreddik.

søndag, juli 29, 2012

By(gdøy)sommer

Med den overskriften må jeg vel snart være klar for jobb på desken i VG...? Sist torsdag var det skikkelig sommervær (forøvrig er jeg denne sommeren ikke på langt nær så lei regn som jeg er av folk som syter over været) og jeg la turen til mitt nærmeste sommerparadis -Bygdøy.

 

Gøy på landet, gøy på landet, sånt no ha'kke vi i by'n...
 Har vi vel! En liten halvtimes rolig gange fra egen sentralt plasserte inngangsdør gikk jeg langs et jorde med rautende kuer og fant villbringebær og markjordbær, blomster og humler.


Men sånt har de neppe på landet... Oscarshall -kong Oscars lille lystslott.


 Utsikt fra kongens balkong. Det var ikke lov å ta bilder innendørs, hverken av gamle møbler, lysekroner eller de spesiallagde malerien av flere av de største norske kunstnerne. I sommer er det omvisninger hver dag, hver hele time -vel verdt turen.


En av flere fontener i parkanlegget.


En liten røykepavillion hører jo med...
 

Det som fra andre siden av kilen ser ut som et badehus bærer det fantastiske navnet kavalerbygningen og ble brukt som bolig for gjester og stab.


Hovedhuset og parken sett fra kavalerbygningen.


Fra Oscarsshall gikk jeg videre til Folkemuseet -hvor jeg gikk på ripsslang...


Henrik Wergelands lysthus har også endt opp i vernede omgivelser på Bygdøy. Ethvert lysthus får meg umiddelbart til å synge på I am 16 going on 17 fra Sound of Music -jeg er neppe den eneste...?