mandag, august 29, 2011

Tea party

Det er ikke til å komme unna at ordet "tea party" har fått en litt uggen klang det siste året, hvertfall for de av oss som følger litt med i amerikansk politikk og ikke er erkekonservative. Da gjelder det å ta tilbake uttrykket, og dette kjedet som også bærer navnet Tea Party var jo et naturlig sted å begynne.


Tekanne, teskje og (kake?)gaffel, samt en blomst -høres ut som min foretrukne festtype...


En bitteliten tekanne -den hadde sikkert gjort seg i stor utgave også.

onsdag, august 24, 2011

Mmmmmmm....

Mmmakrell...

Mmmoreller...
(kjøpt i beger med stkpris -ingen morellsmell i år)

Sensommergleder...

mandag, august 22, 2011

Du vet du er på flyttefot når...


...spisebordet ditt er en hylleplate du balanserer på fanget...


...du finner en flatklemt frosk i en eske... (neida, det er ikke en ordentig frosk, det hadde vært litt ulekkert. Esken den lå i hadde stått i kjelleren i fire år, og boka den ligger på handler om rengjøring og har ligget i esken like lenge. Det sier egentlig det meste om mitt forhold til husvask...)


...du har en lenestol og et nattbord midt på kjøkkengulvet...

Men jeg gjør stadig fremskritt -til jul burde alt være på stell...

tirsdag, august 16, 2011

Hjemme

MIDT I BYEN

Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang.
Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang,
og mitt hjerte svinger frydefullt ved posthusklokkens klang!


Midt i byen, under taket på en gård av jernbetong.
Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til: So long!
Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong.


Her på loftet kan jeg høre byens stemme dag og natt:
bilers brøl og trikkers hvin og unge kvinners lyse skratt.
Godt for mennesket å kjenne at han ikke er forlatt.


- - -

Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått
som en svart elektrisk lampe når dens glødetråd er gått.
Får jeg lyse litt i byen, så dens sinn blir mindre grått?

Rudolf Nilsen har sagt det så flott -hvorfor skal jeg egentlig prøve å si noe lurt da? Tilbake i fine byen etter nesten 6 års distriktstjeneste -lykken er stor.

Dette krever også omdøping av bloggen -eksilet er jo over.

fredag, august 05, 2011

Da verden stoppet et øyeblikk

Mellom flytting og ferie har jeg vært nettløs i flere uker (ikke så dumt å teste avhengigheten sin av og til, egentlig), og verden har langsomt gått videre siden 22. juli, hvertfall for de av oss som var så heldige å ikke være direkte rammet. Det aller meste har blitt sagt og gjort mer enn nok ganger allerede, men jeg har likevel behov for å skrive litt om det -det blir feil at denne hendelsen som har vært alt vi har vært opptatt av den siste tiden skal forbigås i stillhet, selv i en ubetydelig blogg.

Frdagen dro jeg tidlig fra jobb og tuslet fornøyd rundt på mitt nye kjøkken med oppvask og oppakking da det smalt. Høyt. Jeg bor langt nok unna Regjeringskvartalet til at det ikke ristet i bakken, men smellet var kraftig nok til at jeg stoppet, kikket ut og lurte på hvor de drev med sprengningsarbeider nå, før jeg fortsatte å rydde. En drøy time senere tikker det inn en sms fra en venninne: "Og du velger å flytte til Oslo?". Jeg skjønner ikke helt spørsmålket, men setter et muntert svar, før det slår meg at det kanskje har skjedd noe? Radioen skrus fra sannsynligvis den eneste radiokanalen som ikke syntes dette var verdt å avbryte endinger for (Hei til dere, Klem FM. Greit nok at dere ikke har nyhetssendinger til vanlig, men å opplyse om bombing og unntakstilstand mindt i hovedstaden hadde kanskje vært en idé likevel?) til P2, og resten av kvelden er egentlig bare sjokk og vantro. Morgen etter våkner jeg til ufattelige dødstall og kjemper mot gråten mens jeg ser AUF-lederens pressekonferanse. At han fatisk klarer å gjennføre den står det respekt av.

At noen sprenger en bombe midt i min elskede by, som jeg har savnet i seks år og endelig har vendt tilbake til, er grusomt. Likevel føltes det enda nærmere da meldingene fra Utøya kom, selv om jeg aldri har vært der. Som tenåring var jeg aktiv i Sosialistisk Ungdom, og deltok på sommerleirene de arrangerte på Berø utenfor Kragerø. Jeg minnes stemningen, avslappetheten, vennskapet, gleden som rådet; bare tanken på at noen skal oppsøke et sånt sted med det mål å henrette flest mulig er så vond at det ikke går å ta inn over seg.

Å reise på ferie, vekk fra Oslo, bare to dager senere, føltes både veldig greit og veldig feil, men først og fremst var det litt godt å måtte forholde seg til andre ting og andre mennesker, å ikke ha mulighet til å sitte foran skjermene og følge nyheter hele dagen. Samtidig var jo påminnelsene overalt -avisforsider, overhørte samtaler, rosene som dukket opp overalt. Det sterkeste øyeblikket var da vi etter noen dager med relativ isolasjon på landet kom til Trondheim og gikk over torget, hvor sokkelen til Olavstatuen var dekket av et hav av blomster og lys, som bare vokste hele uka.

Jeg har ikke vært foran Domkirken eller ved regjeringskvartalet, jeg vet ikke helt om jeg egentlig vil se det sånn. Men jeg håper byen min blir seg selv igjen, like åpen og fredelig, uten gjerder, vakter og sperringer. Jens Stoltenberg vfar tidlig ute og sa at dette skulle vi møte med mer åpenhet og mer demokrati. Jeg håper han og resten av politikerne husker dette også etter at rosene har visnet og blitt ryddet bort.