torsdag, november 24, 2011

Se på min lille Teddy, du...

Kosedyr sto alltid på ønskelisten da jeg var barn -jeg fikk aldri nok. Resultatet ble jo at jeg som voksen satt med en stor sekk med bamser jeg strengt tatt ikke hadde bruk for, men som det av sentimentale grunner ikke var så lett å kvitte seg med. Bamsene har fulgt med på flyttelass etter flyttelass og tittet ned fra toppen av skap og hyller, helt til jeg flyttet for fire siden, da ble de av plasshensyn stående i en sekk i kjelleren. I sommer måtte jeg jo gå gjennom alt som hadde samlet seg i kjelleren, og innså at det kanskje var på tide å gjøre noe. Som mamma liker å si -man kan ikke spare på alt...


Jeg skrev beslutsomt til verket og sorterte med (relativt) hard hånd. Det viste seg at en god del av dem kunne jeg vel egentlig leve godt uten nå... I rydde-og-kaste-rusen som kom med flyttingen sorterte jeg ut ti esker med  bøker/kjøkkenutstyr/klær/ymse annet rot som ble donert til nærmeste loppemarked som ville hente, men det føltes litt brutalt å gi bamsene, som tross alt har vært høyt elsket, samme vei. Jeg vet nemlig at mormor gjerne kjøper bamser til hunden på loppemarked, og det er ingen blid skjebne som venter dem... (ordet sentimental ble navnt, sant?). I stedet kontaktet jeg en bekjent som sørget for at bamsene havnet på nærmeste asylmottak, hvor jeg regner med at de kommer godt med -eller i det minste slipper å bli revet i stykker av hunder...



Jeg klarte ikke å kvitte meg med alle, da... De jeg har hatt siden jeg var baby, for eksempel (som strengt tatt er så kost i hjel at de ikke er noe å gi videre uansett). Gullars (uten fiolinkasse, men med pipe). De hjemmesydde og -strikkede. Landstrykern, som bestevenninnen min hadde med fra USA da vi var 8-9 år. Og ja, jeg er -teoretisk sett -enig i at det er litt sært å ha bamser stående (sittende) framme når man har passert 30, men... Noe må jo tantebarna ha å leke med når de er på besøk. (That's my story and I'm sticking to it...)

4 kommentarer:

Malin sa...

Jeg burde sikkert også sortere gjennom kosedyrsamlingen min, men mistenker at jeg ville ha igjen en like stor hylle som du har på bildet.

Jeg har også en sånn Ikea-grisunge. Jeg fikk den av tante da jeg var 6 eller 7 og en stund var den min kjæreste eiendel. Tror ikke den blir gitt bort, nei.

HildeSol sa...

Godt det ikke bare er meg ... Enkelte ting kan man jo bare ikke kvitte seg med.

trine sa...

Oiiii...
Her kjente jeg meg igjen gitt! Står en stor sekk på loftet hos mams og paps, som jeg trolig må gå gjennom med (relativt) har hånd i løpet av våren. Men hvordan gir man bort sånne herlige, små (relativt det også...) uskyldige vesner? *sukk*

HildeSol sa...

Det hjelper å vite at de får et godt hjem og blir satt pris på der de kommer. Men det har sittet langt inne...