mandag, september 05, 2011

Kulturmåned: Mars 2011

(Neida, jeg føler på ingen måte at jeg ligger litt etter skjema med denne serien...)

Mars ble en innholdsrik kulturmåned -noen vil sikkert hevde at 14 arrangementer på 31 dager er litt i overkant. Selv sverger jeg heller til utsagnet om ar for mye av det gode kan være helt vidunderlig...

Det Norske Teatret - Tvil
Mest kjent for filmversjonen med Meryl Streep, men Tvil (Doubt) er opprinnelig et skuespill av John Patrick Shanley. På en katolsk skole i Bronx i 1964 anklager skolens rektor, søster Aloysius (Hildegunn Riise), presten Fader Flynn (Svein Tindberg) for å ha forgrepet seg på skolens eneste fargede elev. Det utvikler seg til en intens maktkamp mellom to sterke personligheter, med den unge og idealistiske søster James (Agnes Kittelsen) fanget i kryssilden. Guttens mor (Terese Mungai) trekkes også inn, og gir i et av stykkets sterkeste scener til kjenne sitt noe uventede syn på det hele. Om overgrepene faktisk har funnet sted, gir ikke stykket noe klart svar på -det er ikke det som er det viktige her.

Jeg hadde flaks og var der tilfeldigvis den dagen regissør Hans Petter Moland og teatersjef Erik Ulfsby samtalte om stykket etterpå. Da jeg så Innsirkling i februar hadde jeg også flaks -hadde det vært sånne arrangementer i tilknyttning til alle forestillinger. (litt slitsomt for de involverte, muligens. Men Operaen har jo funnet en god løsning med sine før-forestillinger-formidlinger).


Den Norske Opera - Lulu
Lulu er en av operaverdenens store femme fatales -hun fortærer menn i et forrykende tempo og ender til slutt som offer for Jack the Ripper. Denne oppsetningen hadde sirkus-tema (!), blant annet oppsto alle Lulus døde menn som klovner...

Rockefeller - Lillebjørn Nilsen
Lillebjørn Nilsen er en av barndomsfavorittene mine, men jeg hadde aldri sett ham live alene før. Høy gjenkjennelsesfaktor og stor stas -og en antydning til tårevåt nostalgi da det ble allsang på En himmel full av stjerner... Dessuten sang han Inni mitt hode, som virkelig fascinerte meg da jeg var liten.


Nationalteateret - Fanny og Alexander
Dette var faktisk mitt første møte med Fanny og Alexander -jeg har ikke sett hverken filmen eller tv-serien, eller lest boken, for den saks skyld. Etter alle de nedstrippede, enkle, symboltunge oppsetningene som har vært de siste årene, var det deilig med en "gammeldags" oppsetning med full pakke på kulisser og kostymer. Kveldens mest imponerende var han som spilte Alexander som barn -han stilte alle de voksne, prodesjonelle skuespillerne i skyggen. Jeg har allerede bestilt plass til ham på teaterhøgskolen når han er gammel nok til det... Men jeg vet ikke hva han het, og i den forbindelse har jeg en bønn til Nationalteateret (og andre som føler seg truffet): Når det er flere som alternerer i en rolle, vil jeg gjerne ha et oppslag i foyeren om hvem som spiller den aktuelle kvelden. Stort sett kjenner jeg skuespillerne godt nok til å se det (jeg så veldig fort at det ikke var Kåre Conradi som spilte Alexander som voksen), men ikke alltid.

Oppsal Janitsjar - Med popcorn i halsen
Det skal sies at korpsmusikk ikke er min favoritt-genre, men man kan jo stille opp og høre på venner av og til likevel. Filmmusikk-konsert, med popcornmaskin og filmplakater utenfor, filmklipp på storskjerm og Brita Møystad som konferansier.

Oslo Nye - The Producers
La meg bare si at de to komiprisene stykket fikk var vel fortjente -hadde det vært opp til meg hadde Bartek Kaminski fått den han var nominert til også. Jeg lo på meg både tårevåte øyne, ømme magemuskler og et par snudde hoder (igjen...). Mye herlig metahumor-detaljer, for oss med litt musikal-kunnskaper.

Kulturhuset - Vertavo-kvartetten
Når strykere i verdenklasse tar turen til småbyen må man jo kjenne sin besøkelsestid. Ganske fascinerende å sitte så nærme at jeg kunne skille de forskjellige stemmende og instrumentene fra hverandre og følge med på detaljene i fingerarbeidet til musikerne.

Barneteater med en liten niese. Karius og Baktus er jo aldri feil... Jeg stusset litt på scenografien som ga Jens to rader med tenner i underkjeven (dessuten synes jeg det var unødvendig å legge inn prompehumor, men jeg tror ikke målgruppen var helt enig), men ellers ingen innvendinger.

Mer høylydte latter, men ingen snudde hoder -vi satt nemlig på første rad... Mer revy enn teater, med musikalske nummer hvor den røde tråden er kjærlighet, fra dating til begravelses-sjekking(!). Veldig morsomt, noe trist og rørende, alt tatt på kornet. "Ling meg nål han blil luss" har blitt en gjenganger...

Det Norske Teatret - Sjuk ungdom
Et sykke av Ferdinand Brückner, om ungdom som prøver å finne seg selv og sin plass i voksenlivet. Handlingen foregår i mellomkrigstiden,  men er egentlig ganske tidløs. Imponerende ensemble, og meget fortjent Heddapris-nominert.

Det Norske Teatret - Vi har så korte armar
Basert på Olaug Nilssen bok med samme navn. Underholdende og god scenografi, men litt vanskelig å få tak på hva de egentlig var ute etter...



Riksteatret - Evig ung
Ønskereprise. Like morsomt som alltid, selv om vi savnet enkelte av orginalbesteningen. Ekstra festlig for de av oss som kjente stykket fra før da lyset gikk for første gang -et helt annet sted enn det pleier (og nei, det var ikke en del av stykket...).

Konserthuset - DeeDee Bridgewater
DeeDee Bridgewater synger Billie Holiday. Jeg kjente egentlig ikke så mye til DeeDee Bridgewater, men jazzsangerinne, standardlåter og storband må jo være greit selskap en mørk kveld, tenkte jeg og bestilte billetter -og fikk et fyrverkeri av en konsert, med en dame som hadde tilstedeværelse, publikumstekke og scenesjarm til tusen, for ikke å snakke om stemme. Og jeg vil også se så bra ut og bevege meg så uanstrengt i kort gullkjole og skyhøye hæler når jeg er 60...

Ingen kommentarer: