torsdag, september 22, 2011

Josh & meg -et vellykket første møte...

Noen artister er en skuffelse på scenen. Andre viser seg å være positive overraskelser  -jeg trodde Sondre Lerche var en Alvorlig Ung Mann, helt til jeg så ham under festspillene i Harstad for noen år siden. Han skravlet, fleipet og fortalte historier og hadde en helt annen scenepersonlighet enn jeg hadde forventet. Atter andre forventer jeg at skal være fantastiske og de lever opp til disse forventningene gang etter gang (Jamie Cullum, jeg snakker om deg...).

Da jeg skulle se Josh Groban i Spektrum i går var forventningene høye, men litt avventende. Musikalsk forventer jeg jo at han holder høyt nivå, men som artist? Jeg har sett ham på tv i intervjuer og konsertopptak, og han har vært pratsom, underholdende og morsom, men det trenger jo ikke bety at han også er det live på scenen?

Konklusjon? Joda, det er han -her skravles og vitses og flørtes og fortelles det konstant og det regner med kjappe replikker og reaksjoner på det som skjer både på scenen og i salen. Det aller meste virker spontant, det er lite forhåndsinnlærte historier, og på sitt beste går han mange standup-komikere en høy gang. Publikum er i hans hule hånd (og trives godt der...), vi hyler av latter når han demonstrer sine norskkunnskaper, som han innrømmer at er en smule shaky (det totale vokabularet består av det obligatoriske Tusen takk, Jeg elsker du (-Was that right? No? Told you I wasn't any good!) og publikumsfavoritten Hvem prompa?), svarer på spørsmål fra salen (på spørsmål om hvem av de syv dvergene i Snøhvit han identifiserer seg med kommer han med en lang utredning (og klager over de svingete norske veiene som gjør det vanskelig å være Sleepy i turnébussen), for så å bemerke at han var innom nesten alle bortsett fra Happy -What's wrong with me? Depressy...) eller tar noen jenter opp på scenen og serverer dem melk, fordi han ikke er overbevist om at de er gamle nok til å drikke vin...

Musikalsk er det heller ikke stort å klage på -noen få sure toner får gå på kontoen for krevende sanger/høy aktivitet på scenen-kombinasjonen. Han har med seg 13 (hvis jeg husker riktig) musikere på en veldig enkel scene -ingen store effekter, kun fargede spotter og hvitt bakteppe. Lyden i Spektrum er som kjent ikke så mye å skryte av, aller best kommer han til sin rett i de mer dempede arrangementene hvor stemmen hans har hovedrollen. Når han framfører To where you are med bare piano og cello og dediserer den til ofrene etter 22. juli, er ikke gåsehuden langt unna.



Han avslutter med dobbel dose -2x2 -ekstranummer -sikkert planlagt, men de siste to blir likevel en overraskende bonus. Smile med kun piano og You raise me up med allsang -og vi svevde smilende ut i natten...

Ingen kommentarer: