fredag, august 05, 2011

Da verden stoppet et øyeblikk

Mellom flytting og ferie har jeg vært nettløs i flere uker (ikke så dumt å teste avhengigheten sin av og til, egentlig), og verden har langsomt gått videre siden 22. juli, hvertfall for de av oss som var så heldige å ikke være direkte rammet. Det aller meste har blitt sagt og gjort mer enn nok ganger allerede, men jeg har likevel behov for å skrive litt om det -det blir feil at denne hendelsen som har vært alt vi har vært opptatt av den siste tiden skal forbigås i stillhet, selv i en ubetydelig blogg.

Frdagen dro jeg tidlig fra jobb og tuslet fornøyd rundt på mitt nye kjøkken med oppvask og oppakking da det smalt. Høyt. Jeg bor langt nok unna Regjeringskvartalet til at det ikke ristet i bakken, men smellet var kraftig nok til at jeg stoppet, kikket ut og lurte på hvor de drev med sprengningsarbeider nå, før jeg fortsatte å rydde. En drøy time senere tikker det inn en sms fra en venninne: "Og du velger å flytte til Oslo?". Jeg skjønner ikke helt spørsmålket, men setter et muntert svar, før det slår meg at det kanskje har skjedd noe? Radioen skrus fra sannsynligvis den eneste radiokanalen som ikke syntes dette var verdt å avbryte endinger for (Hei til dere, Klem FM. Greit nok at dere ikke har nyhetssendinger til vanlig, men å opplyse om bombing og unntakstilstand mindt i hovedstaden hadde kanskje vært en idé likevel?) til P2, og resten av kvelden er egentlig bare sjokk og vantro. Morgen etter våkner jeg til ufattelige dødstall og kjemper mot gråten mens jeg ser AUF-lederens pressekonferanse. At han fatisk klarer å gjennføre den står det respekt av.

At noen sprenger en bombe midt i min elskede by, som jeg har savnet i seks år og endelig har vendt tilbake til, er grusomt. Likevel føltes det enda nærmere da meldingene fra Utøya kom, selv om jeg aldri har vært der. Som tenåring var jeg aktiv i Sosialistisk Ungdom, og deltok på sommerleirene de arrangerte på Berø utenfor Kragerø. Jeg minnes stemningen, avslappetheten, vennskapet, gleden som rådet; bare tanken på at noen skal oppsøke et sånt sted med det mål å henrette flest mulig er så vond at det ikke går å ta inn over seg.

Å reise på ferie, vekk fra Oslo, bare to dager senere, føltes både veldig greit og veldig feil, men først og fremst var det litt godt å måtte forholde seg til andre ting og andre mennesker, å ikke ha mulighet til å sitte foran skjermene og følge nyheter hele dagen. Samtidig var jo påminnelsene overalt -avisforsider, overhørte samtaler, rosene som dukket opp overalt. Det sterkeste øyeblikket var da vi etter noen dager med relativ isolasjon på landet kom til Trondheim og gikk over torget, hvor sokkelen til Olavstatuen var dekket av et hav av blomster og lys, som bare vokste hele uka.

Jeg har ikke vært foran Domkirken eller ved regjeringskvartalet, jeg vet ikke helt om jeg egentlig vil se det sånn. Men jeg håper byen min blir seg selv igjen, like åpen og fredelig, uten gjerder, vakter og sperringer. Jens Stoltenberg vfar tidlig ute og sa at dette skulle vi møte med mer åpenhet og mer demokrati. Jeg håper han og resten av politikerne husker dette også etter at rosene har visnet og blitt ryddet bort.

5 kommentarer:

Aase sa...

Kjenner følelser og tankene ja.

Jeg har passert domkirken, men stoppet ikke opp. Det er et blomsterhav selv om mye nok er fjernet.

Regjeringsbygget har jeg ikke vært ved enda. Før eller senere går nok veien dit også. Jeg har jo gått dit trofast i mange år, så veien er kjent for føttene.

Sulvis sa...

Velkjente tanker i et godt formulert innlegg.

Malin sa...

Var på sykkeltur forrige helg med en del venner, blant dem en engelskmann som var kommet til Norge dagen før. Kun kort tid etter at han gikk av flybussen i sentrum vandret han forbi avslutningen på en minnesseremoni, og fikk håndhilse på, ta bilde av og prate litt med Jens Stoltenberg, uten at noen sikkerhetsvakter avbrøt eller så ut til å være i nærheten.

Dette var en uke etter massakren, og statsministeren hadde helt klart ikke latt seg skremme av trusler og gale mennesker. Synes det er en utrolig oppløftende historie midt i alt det deprimerende.

Kjersti Marie sa...

Har veldig lyst til å trykke "liker" på den kommentaren fra Malin!

HildeSol sa...

Jeg også -det er så godt å se at man ikke har blitt skremt og hysterisk.