onsdag, februar 23, 2011

15 gaster på død manns kiste


Eller var det 17? Antall døde har hvertfall opptatt kritikerne etter premieren på Skatten på sjørøverøya på Det Norske Teatret. Jeg syntes det var mer spennende å følge med på forestillingen enn å telle lik underveis, men hva vet vel jeg...

Kombinasjonen Johnny Depp og Orlando Bloom har gjort pirater interessante også for oss over 10, men Paul Ottar Haga/Frank Kjosås er heller intet dårlig radarpar. Haga som skurken Long John Silver, med grått skjegg og snakkende papegøye, Kjosås som 12-åringen Jim Hawkins, naiv og storøyd og med tidsriktig hårpisk -og overbevisende guttungetrass.

Jeg er nesten sikker på at jeg har lest Stevensons bok en gang i en fjern fortid, men kan ikke si jeg husker så mye av historien -og det er ikke sikkert at det var noen ulempe akkurat her. Det er nok kuttet ganske friskt, og innimellom har det gått ut over både logikk og sammenheng. Diksjonen, særlig i fellesnumrene, er tidvis nokså mangelfull, men pirater er vel ikke kjent for å være de mest veltalende. Så lenge det er sverdkamper, båtscener (imponerende scenografi, som vanlig) og en skatt til slutt, er jo det viktigte på plass.

Mitt indre barn -som insisterte på å kle min ytre voksen i stripete topp, hodeskalle-kjede og dublon-øredobber for anledningen -moret seg hvertfall, selv om det ikke er den beste barneforestillingen jeg har sett på Det Norske  -det skal tross alt litt til å toppe Peter Pan. Et besøk til blir det nok, om en stund når forestillingen har satt seg litt mer.

Ingen kommentarer: