mandag, august 31, 2009

Så reiste jeg til Kristiansund...

...men i motsetning til Knutsen og Ludvigsen hadde jeg en særdeles god grunn -endelig skulle jeg se Donna Bacalao. Viljen var sterkt til stede i fjor også, men da hadde jeg ikke mulighet til å dra (fordi jeg hadde billetter til Which Witch, så det var vel strengt tatt ikke så veldig synd på meg...).

Gjensynet med nattbussen, som jeg i en periode kjørte mye, var smertefritt og med overraskende mye søvn (uten at det forhindret et og annet skikkelig fniseanfall og dårlig humor i løpet av helgen). Kristiansund hilste oss med regn og stengte dører, men vi fant en åpen matbutikk og en tørr døråpning hvor vi kunne ha frokostpicknik.

Etter frokosten, som ble ledsaget av regndrypp og rare blikk fra tilfeldige forbipasserende, ble det en aldri så liten runde på det lokale kjøpesenteret. Dagens fangst ble to jakker, en av den typen farmor ville kalt golfjakke, men i lekker lillafarge og med hullmønster (kjøpt primært fordi jeg fryktet en kald kveld), den andre grå med sjalsfront (og på salg -alltid et pluss). En strekk på en pent oppredd (det varte ikke lenge) hotellseng gjorde godt før vi vandret videre.

Da var det blitt sol og blå himmel! :) Fjordutsikt hadde vi også...

Etter en rask middag inntok vi Donna Bacalao-bussen (bildet er tatt søndag, da vi dro utover lørdag var været fortsatt tørt) iført lag på lag med klær og medbringende regnponchoer, sitteunderlag, votter og enda mer klær.

Øyan dæm e brunar enn kakao
Dæm kalle ho for Donna Bacalao

Amfiet på Vikaneset. Vi satt helt bakerst; etter å ha lett forgjeves etter plassene våre, henvendte vi oss til en plassanviser og fikk det ubehagelige svaret "Det ser ikke ut til at disse plassene finnes...?" Ikke det man helst vil høre... Men det ordnet seg, plassene fantes -bare ikke der de burde vært. Etterhvert kom regnet snikende, og vi fikk bruk for alt vi hadde med av klær (og jeg skulle gjerne hatt noen ekstra sokker til å stoppe munnen på enkelte. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor noen går på teater for å skravle og vandre rundt. Det er da ikke for mye forlangt at voksne mennesker skal klare å sitte i ro og holde kjeft i to timer?). Stykket i seg selv er kanskje ikke så veldig avansert, men sammen med beliggenheten og kulissene og ikke minst innsatsen til alle på scenen, ble det en flott opplevelse (dessuten snakker vi Stephen Brand Hansen (for anledningen med fantastisk ukledelige koteletter...) i en ledende rolle, og da er jeg jo alltid fornøyd *enkel sjel*).

Søndagen startet som lørdagen -sittende på en trapp mens man ventet på at noe skulle åpne... Trappen ble heldigvis snart byttet ut med kakao og chesterfieldmøbler hos Onkel, og etterhvert ble det også fergetur og regnværssightseeing på gamle trakter på Averøya, hvor det faktisk hadde kommet et spisested(!!). Middagen ble inntatt der, før det ble mer gode stoler og varme drikker hos Onkel.


Klippfiskkjerringa -Kristiansunds fremste symbol og inspirasjonen til Donna Bacalao. Vi treffer henne nok igjen neste år -da håper vi på mindre regn...

Ingen kommentarer: