søndag, januar 11, 2009

Max Manus

Jeg er ikke spesielt interessert i krigen, men jeg har jo som de fleste andre som har vært gjennom norsk skole, en viss oversikt over den. Da jeg så denne filmen, innså jeg at jeg nok vet en del om hva som skjedde, men ikke så mye om hvordan. Jeg vet for eksempel at "Donau" ble senket, men egentlig ikke hvordan før jeg så denne filmen. Følgelig satt jeg med hjertet i halsen i deler av filmen -dette var det mest spennende jeg har sett på lenge, til tross for at jeg jo kjente utfallet...

Det var i det hele tatt en spennende film, både i forhold til sabotasjeaksjonen og i forhold til hvordan motstandsbevegelsen jobbet. Jeg har aldri tenkt over hvor unge de faktisk var, og det fikk meg jo til å tenke -hva hadde jeg gjort i deres sted?

Noe annet som fascinerte -og distraherte meg innimellom -var hvordan de fikk Oslo til å se ut som i 1940. Deler av handlingen foregår i strøk av byen hvor jeg har bodd, så av og til så jeg nesten mer på omgivelsene enn selve handlingen. Det var også imponerende hvor pent kledt de var på den tiden -dress og slips og nystrøkne skjorter, selv når de lå i dekningen. Et av tegnene på at Max Manus begynte å slite med nerver, var at det gikk nedover med antrekkene...

Norsk film har ikke alltid vært kjent for sine strålende dialoger, men her synes jeg det var veldig bra. Særlig gjelder dette omgangstonen innad i motstandsgjengen, det kommer veldig klart fram at til tross for alvoret, var de en vennegjeng hvor også fleipen satt løst. Av skuespillerne -som det stort sett var lite å utsette på -er særlig Aksel Hennie som en stadig mer nervepreget Max Manus og nykommeren Agnes Kittelsen som Tikken Manus verdt å nevne

Ingen kommentarer: