torsdag, november 23, 2017

Kulturmåned 2017 - oktober

Oktober var en variert kulturmåned ikke minst når det kom til scener - alle tre scenene på Det Norske, hovedscenen og scene 2 i operaen, hovedsal og lille sal i konserthuset. Flere nye oppsetninger basert på eldre verk, mye klassisk musikk og litt musikal. Samt Ingrid Bjørnov, tvangstrekk og et neshorn...

The Life to Come (Operaen)
Selvfølgelig sitter jeg på første rad når Stephen Frys rykende ferske opera The Life to Come settes opp på Oslo Operafestival, bare en uke etter verdenspremieren. Fry har skrevet librettoen, basert på en novelle av E. M. Forster, mens den unge komponisten Louis Mander står for musikken. Den er usedvanlig deilig melodiøs til å være en moderne opera - det er til og med noe som kan kalles arier, det er som regel dypt savnet i nye operaer. Handlingen dreier seg om en ung britisk misjonær som kommer til Afrika tidlig på 1800-tallet, har en pasjonert og på alle møte forbudt natt med den lokale høvdingen og alt det leder til. Det ender ikke godt, men i god opera-tradisjon kan det likevel ende vakkert - sluttscenen tar pusten fra meg.

Min største innvending er at det er problematisk å drapere hvite nordmenn i fargerike stoffer, male dem med røde og blå vannfarge-striper i ansiktet og la dem spille afrikanske stammefolk. Ja, jeg skjønner at det var en lavbudsjetts festivaloppsetning hvor det man hadde å ta av rollemessig var en gjeng studenter og et kor, men det føles likevel ugreit. Dessuten savnet jeg tekstingen. Ble litt ekstra snurt da det viste seg etterpå at hele resten av salen faktisk hadde det, det var bare første rad som manglet det - felles skjebne, felles trøst er tross alt enklere å akseptere... Høstens andre misjonær-forestilling - selv om både utgangspunktet, formen og tonen er helt annerledes her enn i Book of Mormon var det ikke til å unngå at en overaktiv assosiasjonshjerne ga enkelte scener noen ufrivillig komiske koblinger...

Ingrid Bjørnov - Steinway to heaven (Oslo konserthus)
Nytt show med Ingrid Bjørnov er jo en etterlengt høytidsstund. I Steinway to heaven står selvfølgelig flygelet i fokus - på en roterende plattform, tidvis med løpende (og splitthoppende!) noter langs kanten. Bjørnov leker stadig med klassisk musikk og med ord og med livets store og små utfordringer - oppdateringer på mac'en (det blir jo fort en musikal av sånt), sanger man alltid gråter av (vi har jo alle noen av dem...) og å ha tvangstrekk (personifisert av en steppende Thomas Adrian Glans) boende. Fortsatt like morsom, men samtidig også litt sårere enn tidligere show. Dessuten lærer vi mye nyttig om Steinway-flygelet, som at det er laget av syv forskjellige treslag og at selve klangbunnen laget av sitkagran - nordvendt og felt på fallende måne...

Barberern i Sevilla (Operaen)
Den første gangen jeg så operaens versjon av Barberen i Sevilla lo jeg så høyt og hjertelig og entusiastisk på første rad på scene 2 at operaorkesteret lo av meg... Jeg så den igjen da den avanserte til hovedscenen et par år senere og hadde egentlig ikke planer om å se den i år - men så kom det tilbud om gratisbilletter til generalprøven... Alle hovedrollene var byttet ut siden sist og de aller fleste var ukjente gjestesolister, da blir man jo også litt nysgjerrig. Joshua Hopkins hadde den tvilsomme æren å skulle overta Figaro fra en briljant Espen Langvik og klarte seg fint - han hadde til og med fått inn et par egne detaljer (møt Elvis-Figaro...). Levy Strauss Sekgapane som grev Almaviva ga meg ikke den helt store tenoropplevelsen stemmemessig (litt for høy og skarp - vi snakker nesten koloraturtenor...), men kompenserte med sjarm, komisk timing og skuespillertalent, og Rosina (Samantha Hankey) imponerte på de fleste områder. Og det var fortsatt nesten like morsomt...


Oslo Rotary: Klassisk musikk - 2. kurskveld (Oslo konserthus)
Ny kurskveld med Rotarys erfarne kursgjengere - i dag tror jeg faktisk jeg var salens eneste under 40... Vi kommer fort inn i det, da - vi satte oss på samme plasser som sist og utvekslet høflighetsfraser med sidedamen, som selvfølgelig også satt på samme plass Folketoner i korform var dagens tema - Oslo Kammerkor med mye spennende arrangementer. Snadder for oss med korerfaring når musikkprofessor-konsertleder og kordirigent snakker om øvingsmetoder og arbeidsformer - og vi får prøve oss på å synge kvarttoner...

Oslo-Filharmonien med J. Wilson og E. K. Hansveen - Hollywoods gullalder (Oslo konserthus)
Tallerkenknusing. Vannplasking. Pappeske-slåsskamp. Bilhorn og gummiand. Det ble en eklektisk aften for Filharmoniens perkusjonister da Tom & Jerry-temaet sto på programmet for høstens filmkveld Visstnok kveldens vanskeligste stykke å spille for alle involverte, og det tror jeg igrunnen på... Hollywoods gullalder var kveldens overskrift, og både Tatt av vinden, Citizen Kane (med Eli Kristin Hansveen på vokal, i glitrende rosa kjole med slep - lite er jo mer glamour en Hollywood i mellomkrigstiden) og Ben Hur var representert - samt Psychos kjente tema - Hvis fioliner kunne drepe, som konferansier Vegard Larsen beskrev det... Dessuten fikk orkesterets saksofonist glitre i musikken fra A place in the sun - saksofonsoloer er ellers ikke det vanligste i klassisk musikk...


Snøkvit (Det Norske Teatret)
I et slott i en stor eplehage bor dronningen og hennes datter (merk - ikke stedatter) Snøkvit, samt et heller underdanig hoff og et godt utvalg speil. Dronningen er selvfølgelig vakrest i landet her og ser på datteren som sitt smykke og forlengede skjønnhet (som voksen er det lett å lese inn en kritikk av mammabloggere og andre mødre som gjør ungene til sitt livsprosjekt for sin egen del mer enn for ungenes), og når Snøkvit heller vil leke i hagen med gartnerguten Jan enn å være pen foran speilet braker det løs...

Jeg vil gjerne påpeke at jeg har rett  - Hermann Sabado og nynorsk musikal er en ypperlig kombinasjon som godt kan gjentas. Han er skjønn som gartnerguten som lokker Snøkvit ut av prinsesserollen. Snøkvit selv (Charlotte Frogner) har (i likhet med både historien forøvrig og scenografien) også en god dose Alice i Eventyrland og et svev av Dorothy fra Oz) helt andre prioriteringer i livet enn å bli vakrest av alle, og dvergene (Høg, Mørk, Rar, Freidig, Frekk og Så Sannelig *har glemt en*) har raidet Linda Perrys hattesamling og jobber i slottets kloakksystem, hvilket gir uante muligheter for å avslutte med et smell... Det ender selvfølgelig godt, om enn med en litt annen sluttmoral enn vanlig, og Snøkvit demonstrerer hvordan man egentlig skal svare på oppfordringen Gift deg med meg! -Om du oppførar deg, så! Dessuten ender det også, helt som vanlig, med at jeg tørker et par tårer på vei ut..


Nashornet (Det Norske Teatret)
Det dundrer uten forvarsel et neshorn gjennom gatene (elegant vist med røyk- og lydeffekter) - til den bakfulle Bérengers (Per Schaanning) store lettelse er han ikke alene om å se det, selv om de andre er mer opptatt av å diskutere hva slags neshorn det er enn hvorfor og hvordan. Et nytt neshorn (eller er det det samme?) løper ned en annen gate (og tar kverken på en katt i farta) og så begynner mennesker å bli til neshorn. Først bare noen få, men de blir stadig flere, folk velger å bli neshorn og samfunnet endres. Bérenger står imot, men hvor lenge kan han gjøre det...? Ionescos Nashornet er en absurd fabel, men det er lett å se koblingen til virkeligheten. Stykket hadde premiere i 1960 og ble sett som et bilde på nazismen og fascismens frammarsj på 1930-tallet, men er skremmende aktuelt også i dag. Forøvrig ros til maskeavdelingen på Det Norske for en imponerende samling neshorn-hoder...

Dessuten likte jeg den lille prologen. Julie Moe Sandø sitter med ryggen til publikum og synger og spiller gitar mens vi går inn og setter oss. Når alle er på plass snur hun seg mot salen, ønsker oss velkommen i teateret og minner alle på å skru av mobiltelefonene. Det er åpenbart høstens teatertrend at vi får en mer personlig telefon-påminnelse - hadde det bare virket...

Oslo -Filharmonien med V. Petrenko og E. Kulman - Strauss, Wagner, Bizet (Oslo konserthus)

Ting jeg har lært om meg selv etter noen år med filharmoni-abonnement: Jeg foretrekker fransk foran tysk. Så også denne kvelden - Bizet er kveldens høydepunkt, Strauss og Wagner må finne seg i komme bak. Ingen operamusikk, navnene til tross, men orkestersuitene fra Bizets musikk til teaterstykket L'Arlesienne, Strauss' symfoniske dikt Don Juan og Til Eulenspiegels lystige streker (som ender ikke så lystig med en giljotin-henrettelse...) og Wagners Wesendock Lieder. Sistnevnte sunget av mezzosopranen Elisabeth Kulman, som godt kan komme tilbake. Programmet kan forøvrig fortelle at Mathilde Wesendock, som skrev tekstene til Wagner sanger, i følge ryktene også skal ha vært hans elskerinne. Eller som det formuleres Biproduktet av Wagners arbeid med Tristan og Isolde - og trolig også hans private 'arbeid' med fru Wesendock[...]. Kveldens strengeste blikk ble avlevert fra dirigent Petrenko i det han skulle gi tegn til å starte kveldens siste verk, og jeg håper eieren av mobilen som forårsaket det skammet seg dypt og lenge...

Herostratos (Det Norske Teatret)
Bølgepapp, bobleplast og bryting. Samt imponerende fysisk innsats, ikke minst fra Oddgeir Thune. Utover det fikk jeg når sant skal sies ikke all verdens ut av Det Norske Teatrets tre kvarter lange Herostratos. Her er ingen karakterer, ingen lineær handling eller antydning til spenningskurve og lite replikker - det meste av tekst er forhåndsinnspilt og mimes gjerne av en helt annen enn den som eier stemmen. Forsåvidt underholdende å se på, men jeg har ingen anelse om hva det var meningen at jeg skulle ta med meg fra forestillingen... Jeg trøster meg med at IdaLou Larsen hadde en liknende opplevelse - når hun som har så mye kunnskap og erfaring ikke skjønner stort er det jo ikke rart en annen sliter litt.

Måneopera-ballett

The moon opera (Operaen)
Kinesisk ballett-aften. Ikke at jeg har noe som helt peiling på kinesiske dansere, men man blir jo likevel litt skuffet når det meldes at forestillingens store og omtalte stjerne har sykdomsforfall... Kinesisk og vestlig dans i skjønn foreningen, imponerende omgang med flere meter lange ermer (det var noen håndleddsbevegelser som sikkert kunne vært nytte å mestre), imponerende numre og som alltid er det å lese handlingsreferatet på forhånd en stor fordel når man ser ballett...

Hedda Gabler (Operaen)
Etter suksessen med Ghost er det jo helt naturlig at teaterregissør Marit Moum Aune får lage mer Ibsen-ballett. Sist samarbeidet Aune (som ikke har ballett-bakgrunn) med en koreograf, denne gangen står hun for alt selv, i nært samarbeid med danserne. Det gir litt mer "teater-dans" - mer naturlige bevegelser (innimellom venter jeg at de skal begynne å snakke, og blir nesten litt overrasket når det ikke skjer), uten at jeg synes ned er noe problem. Som i Ghost dukker det opp barne-speilbilder av flere av karakterene - vi får se glimt fra Heddas barndom med barne-Hedda i samspill både med sin far generalen og med barne-Thea Elvstedt, et svært vellykket grep. Musikken, ved Nils Petter Molvær, er som god filmmusikk - man legger egentlig ikke merke til den, bare stemningen og effektene den skaper. Ibsen uten ord blir en annen historie - når ingenting kan forklares og fortelles, men må vises fysisk ser man andre aspekter og andre ting vektlegges - men sluttscenen er like sterk og talende. Snille Marit Moum Aune og Ingrid Lorentzen - det blir mer, ja...?

Teaterkikkerten min fikk endelig sin Bjørvika-debut.

Musikalkompaniet: Kristina från Duvemåla og Chess (Chat Noir)
To musikaler for prisen av en - Kristina från Duvemåla før pause og Chess etter. Noe forkortet, riktignok, men man kan jo fint fylle ut det som mangler og gråte (nesten) like mye som vanlig. Det hjelper jo ikke at kvelden starter med Anders Eljas' Kristina-anekdoter, hvor han går litt for mye i detaljer om slutten... Av høydepunkt kan nevnes Erik Wenbergs Jacobsens Stanna, Jannike Kruses Du måste finnas, Liv-Unni Larsson Undalls Someone elses story, Trond Teigens Fina-Kajsa og ikke minst Anders Gjønnes' Anthem. Jeg visste at han hadde stemme, men ikke at den var så stor... Musikalnerden som kan litt for mange detaljer følte litt behov for å korrigere og legge til litt her og der på det de fortalte mellom sangene, men jeg holdt meg i skinnet...

Månedens litteraturbehov ble dekket med feminstaften på Litteraturhuset med Chimamanda Ngozi Adichie og lunsj og lyrikk - for anledningen lunsj og novelle - Julie Moe Sandø som leste en lang novelle av Ingvild Rishøi. Jeg blir unektelig litt dialektfascinert når en novelle skrevet på bokmål leses på kav trøndersk  - ikke som i med trøndersk tonefall og uttale, men også med trønderske uttrykk. Attmed i stedet for ved siden av, sov te nån i stedet for sove hos noen. Hun leste (godt!) fra boka uten et øyeblikks nøling noe sted, men altså med kontinuerlig og naturlig oversetting. Dypt imponert - for meg som knapt har en sosiolekt å vise til, som Trond-Viggo så fyndig formulerte det en gang, har dette med dialekter alltid hatt noe litt gåtefullt over seg...





fredag, november 03, 2017

Naturfotografiske forsøk

Tid, tålmodighet, dyktighet og godt utstyr er noe av det viktigste man bør ha for å bli en god naturfotograf. Jeg har ingen av delene, men det hindrer meg jo ikke i å prøve likevel...


Møt Truls. Fast gjest på vindusbrettet hos besteforeldrene mine, hvor han er vant til å bli håndmatet med hasselnøtter.  Nå bor de ikke der lenger, men forhåpentligvis har han flere matkilder...


At jeg bor i Oslo sentrum betyr faktisk ikke at jeg ikke har beitende kyr i gangavstand hjemmefra.


Lunsj!

 

Hun hadde gått hen og fått seg en liten attpåklatt sent i juli - andunger på den størrelsen er et vanligere syn i mai.


Leggetid for små svaneunger...


Kornåkre er en takknemlig bakgrunn for blomster som vil vise seg fram. Nei, jeg vet ikke hva slags blomst det er, men fargen var fin.


Dette er en valmue, det er jeg nesten helt sikker på.


Portvakt-svale.


En villand svømmer stille...


Vannbassengene i botanisk hage i København har andepassasjer...


Tistler. Danske, så vidt jeg husker.


Jeg ble unektelig litt overrasket da jeg ruslet langs Frognerkilen og så torsken leke seg i vannkanten...

mandag, oktober 30, 2017

Fordeler og ulemper med østvendt hotellrom



Fordel: Nydelig daggry når man står opp tidlig nok.


Ulempe: Skarp solstråle rett på hodeputa når man ikke har stått opp så tidlig og det er glippe i gardinene...



Ulempe: Støvet blir så innmari godt synlig...

Nå er jeg såpass sjuske på husvask selv at jeg skal være forsiktig med å kritisere andre så mye på akkurat det punktet, men jeg blir ikke veldig imponert når jeg kan skrive i støvet på hotellrommets nattbord...


Snø!

Hotellrommet, sola og snøen (og støvet...) befant seg på Norefjell, dit jeg og 160 kollegaer ble busset for å få faglig påfyll, spise altfor sen middag, tvangsleke ute i nevnte snø, tenke kloke tanker og ha det hyggelig sammen. Samt skrive limericks. Jeg avsto fra å framføre mine under festmiddagen - bidragene ble såpass grove såpass fort at mine tesentrerte små uskyldigheter ikke hadde så mye i det selskapet å gjøre...

Fjellvettsregelparafrase

Når jobben skal opp på et fjell
Må enhver passe godt på seg selv
Hun hadde sin te
Og sin vannkoker med
Samt bøker, så da var alt vel.


Ode til mitt termokrus

 O termokrus, med all din sjarm
Du holder min te god og varm 
I bronse du skinner
Med teater-minner

Tror nok jeg skal fortsette å prioritere å lese poesi heller enn å skrive den...

mandag, oktober 16, 2017

Bilderas(1): Sommerferien

Jeg sitter stadig med en haug bilder som ikke har passet inn i noe blogginnlegg og ikke er spesielle nok til å forsvare et eget innlegg, men som jeg likevel synes verden (dvs mine fem blogglesere, hvorav hvertfall to sannsynligvis ikke alt har satt halvparten av bildene på insta) burde få se. Ergo en ny innleggsserie: Bilderaset. Første ladning skriver seg fra årets sommerferie.


Der andre bare så et vanlig trafikkskilt i Götgatan, så noen potensiale til en karusell...


Troen på Gud er menneskehjertets største skatt
(fritt oversatt etter det jeg har igjen av franskkunnskaper 20 år etter videregående). Et av mange visdomsord brukt som veggdekor på Skokloster slott, og nok et bevist på at ingen trender egentlig er nye.


Bokomslag eller putetrekk? Uansett lå det og geipet til meg i en monter på Rosenborg slott.

Rådhuset i Roskilde.
Vi trodde vi var lure da vi hoppet på toget i stedet for s-banen da vi skulle fra Køge til København for å spise middag - det gikk jo sikkert raskere. Det gjorde det slett ikke - i stedet gikk det via Roskilde. Så da spiste vi middag der...


Skulpturer på Louisiana.


Hva er vel mer naturlig at man, på et hotell med maritim profil, har veggtilveggtepper som forestiller en strandpromenade...


...og at teppet på rommet er stranda...?

fredag, oktober 06, 2017

Kulturmåned 2017: September

I september begynner det gjerne å ta seg litt opp på kulturfronter. Et par musikaler, en ny opera, klassisk musikk, kjærlighetsdikt og noen alltid like lekre tenorer, for eksempel. Og endelig har jeg funnet ut hvor konserthusets lille sal er.

Kjærlighet - Lise Fjelstad, Håvard Gimse (Nationaltheatret/Oscarshall)
Man tager Lise Fjelstad, Håvard Gimse og et flygel, samt rundt 60 publikummere og plasserer dem i Oscarshalls vakre sal. Der lar man Fjelstad lese, eller rettere sagt snakke og fortelle, kjærlighetsdikt fritt etter hukommelsen (manus og tekster og sånt er jo for pingler, selv når vi snakker om Metope...) og Gimse (med hjelp av nevnte flygel) framføre bl.a. Sibelius, Grieg og Kjempeviseslåtten. Så går man hjem i sensommerskumring langs Kongsgårdens jorder, hilser på sauene og er godt fornøyd med kvelden.

Book of Mormons (Det Norske Teatret)
General Ræv Føkkings Naken levde opp til navnet sitt! Det gjorde han ikke på prøveframsyninga uka før... Rumpeinnlegget til eldste McKinley (Preben Hodneland) i all ære (den var formfull og han visste å bruke den), med det spørs om ikke generalen vant den duellen... Jeg lo, lo mer, awww'et litt, lo enda mer, tok ansvar for applausen etter replikken Klitoris er ein heilag stad, slik lyder Herrens ord, , fniste, ble frelst av Frank Kjosås (igjen), gråt en smule, lo stadig mer og innså at å knulle en frosk er løsning på så mangt. Etter fire teppefall og taktfast stående applaus fikk jeg med meg Mormons bok fra et par smilende unge menn ute i regnværet, og nå vil jeg bare se den igjen og er skikkelig snurt over at alt er utsolgt til langt over jul (vi fikk hevet oss rundt og kapret noen billetter i desember, men det er jo leeenge til ). Nå skal liksom alle på teater, men hvor er de ellers, når gode stykker spilles for 20 mennesker på scene 3? Synes jo stamkunder burde ha en viss forkjøpsrett (selv om jeg selvfølgelig gleder meg på teaterets vegne over velfortjent suksess)...

Originalen og kopien...

Nordic Tenors - Con Amore (Chat Noir)
En kvinne har som kjent visse behov. I mitt tilfelle inkluderer disse behovene jevnlig eksponering for skjønnsyngende og velkledde tenorer, og jeg setter pris på at Nordic Tenors gjør sitt ved å legge turen innom Oslo jevnlig. Deres Con Amore-show ble sist sett på samme sted og omtrent samme tid i fjor, og jeg kan egentlig bare resirkulere det jeg sa da - Climb ev'ry mountain, Hold mitt hjärta og How great Thou art er de store gåsehudframkallende høydepunktene. Joddlernummeret er en klassiker som stadig er like morsom, men de kan godt tenkte litt mer utenfor boksen når det gjelder sangvalg, det er da de er aller best (se overnevnte høydepunkt - Hold mitt hjärta var helt ny for meg på showet i fjor). The Prayer og Bridge over troubled water er nydelige sanger, men de er sunget i hjel av nesten alle de siste 15 årene... Årets første O Helga natt allerede i september kom litt brått på, men det vil jo være feil å klage...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 1. kurskveld (Oslo konserthus)
Et nytt skritt på veien mor å bli kulturkjerring av første klasse - Oslo Rotarys kurs i klassisk musikk. En konsertserie som nå er i gang for 23. året - og det var en god del som hadde vært med hele veien, viste det seg. Selv var jeg debutant og så vidt jeg kunne se en av tre under 40... Programmet for kvelden var Vivaldis 4 årstider og Tsjaikovskijs rokokko-variasjoner for cello. Kammerorkesteret kom helt fra Russland i blanke, fotside kjoler i variasjoner av blågrønt (mennene i helsvart), og det må være lov å si at selv om de var dyktige var det ikke noe særlig tvil om at det var amatører. Cello-solisten var definitivt ikke amatør, han spiller visst vanligvis med Moskva-filharmonien. Musikkprofessoren som leder konsertene prøvde å snakke litt med ham om stykket, men de var omtrent like dårlige i tysk begge to...

Det har visst vore ein episode (Det Norske Teatret)
Terrorisme, revolusjon, liv og død. Tre personer forteller hver sin historie, klippet sammen med avhør av en terrorist etter utført angrep. Helt strippet, som det gjerne er på scene 3, teksten står i sentrum og er sterk nok til å gjøre det. 22. juli-assosiasjonene er vanskelig å unngå til tider, selv om det ikke er en del av stykket. Det er en forestilling som er nesten ubehagelig å se fra første rad, det kommer så tett på - men samtidig er det jo nettopp derfor jeg velger å sitte der... Og Sara Khorami er fantastisk god.

Ballerina (Operaen/Ultimafestivalen)
Ballerina er en nyskrevet opera av Synne Skouen, basert på et skuespill av Arne Skouen fra 70-tallet. Om autistiske Malin som bor på en øde fjellgård sammen med sin mor, som forlot mann og sønn og ballettkarriere for å vie livet til datteren og hennes verden. Men en fantasiverden vil før eller senere bli innhentet av virkeligheten, og det er ganske hjerteskjærende. Er det egentlig til Malins beste å være å skjermet? Hva med resten av familien? Hva skjer den dagen mor ikke lenger kan ta hele ansvaret? Malin er min arv, men kan jeg overta henne på dine betingelser? spør sønnen. Imponerende rolleprestasjoner, særlig av Silje Marie Aker Johnsen som Malin, både med fysisk skuespill og sang- og lydmessig. Instrumentene går i dialog med sangerne på en veldig fascinerende måte - og en veldig konkret måte når Malin bøyer seg over det åpne flygelet og slår på strengene.

Ballerinas scenografi

Oslo-Filharmonien med Tomter og Stasevska : Copland, Hovland, Sibelius (Oslo konserthus)
Filharmonien bød på 1900-tallsmusikkaften - Aaron Coplands Appalachian Spring Suite, Egil Hovlands bratsjkonsert Sang for det ufødte barnet og Jean Sibelius' Symfoni nummer 5 - den med svanetemaet. Mye fint både hos Copland og Hovland, men kveldens høydepunkt var gjenhøret med Sibelius - den symfonien er nydelig. Kveldens dirigent var ung og kvinne - Dalia Stasevska - og den mest velkledde dirigenten jeg kan huske. Når du skal stå med ryggen til publikum hele kvelden kan man jo gi dem noe å se på, som en lang kåpe med et stort fuglemotiv. Ved siden av kveldens bratsjsolist Lars Anders Tomter (han må da være bortimot 2 meter?!) ruvet hun ikke akkurat i terrenget, men det er som kjent ikke størrelsen det kommer an på. Hun var dessuten god til å holde på stillheten etter siste tone - det liker jeg.

Cats (Oslo Spektrum)
Det er vanskelig å ikke få litt 80-tallsvibber av Cats - det er noe med trikot-og-leggvarmerkostymene Som det meste annet ved musikalen har de neppe endret seg stort siden urpremieren i '81 - Sir Andrew er jo ikke kjent for å være veldig åpen for endringer og alternative løsninger sånn helt uten videre... Jeg hadde når sant skal sies ikke de helt store forventningene - utenlandske turnéversjoner kan være så ymse, og spektrum er ikke en strålende musikalscene - men her var det kvalitet i de aller fleste ledd. Gode sangere og dansere, skikkelig live-orkester (med intet mindre enn tre keyboards, sånn apropos 80-tall ) og lyden var faktisk bedre enn fryktet. Gåsehuden satt da Grizabella the Glamour Cat dro til på Memory (til tross for all prating, knitring, baconsvorknasing (hvem selger sånt på en teaterforetilling?!) og annen uro i salen under hele forestillingen. Publikum var dagens største nedtur og det største argumentet for å ikke dra på sånne forestilling i spektrum. Jeg hentet fram min indre nabokjerring og opplyste en unge i slyngelalder at det faktisk ikke var greit at han slang skoene sine på setet.). Man kan mene mye om Webber og musikalene hans, men mannen vet et og annet om å snekre fengende melodier.


The Jellicle Moon er tent...



Strøngren: Coco Chanel (Operaen)
Jo Strømgen Companys forestilling er figurteater og dukketeater for voksne, løst basert på Coco Chanels liv. Jeg er veldig glad jeg har lest litt om henne tidligere, jeg vet ikke hvor mye jeg hadde skjønt hvis jeg ikke hadde hatt litt bakgrunnskunnskap å henge det på. Det er mildt sagt fragmentert og usammenhengende, og teksten, hvorav mye er forhåndsinnspilt voiceover, er tidvis vanskelig å få med seg (særlig de franske replikkene...). Merkelig, men også ganske underholdende innimellom - den en nyskapende nok til å holde på interesse og nysgjerrighet den timen det varer.

Closer (Centralteatret)
Jeg har sett Closer en gang før - som avgangsforestillingen til teaterhøgskolens avgangsklasse 2009 (da med Janne Heltberg, Eivin Nilsen Salthe, Herman Bernhoft og Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og husket åpnings- og sluttscenen, men ingenting om resten av handlingen. Litt ufrivillig fnising i første scene når Anders Danielsen Lie og Nicolai Cleve Broch møtes på et sykehus og det er sistnevnte som har legerollen - Lie er jo faktisk lege... I denne sammenhengen er han forøvrig også teaterdebutant, etter å ha vært film- og tv-skuespiller i mange år (veldig mange, for oss som husker Herman...). De to siste sidene av stykkets firkant utgjøres av Andrea Bræin Hovig og Ester Grenersen - et sterkt lag. Closer er et litterært godt stykke, elegant konstruert (av det slaget som krever tids- og stedsangivelse for hver scene for at publikum skal henge med) og med velformulerte replikker (min favoritt: -Du er gammel nok til å være stamfaren hennes!) som innimellom blir litt for flinke og gjennomtenkte til å overbevise helt som ekte dialog. De færreste tilbringer tiden med å detaljbeskrive for hverandre hvordan man møttes bare en en time tidligere... Selv sexpraten, og den er det en del av, klinger sofistikert (hvilket er mer enn jeg kan si om mannen på rundt 50 som sitter på første rad og ler tenåringshysterisk hver gang noen på scenen sier et stygt ord...). Scenen hvor Broch og Lie sexchatter (med hverandre) er forøvrig minneverdig...

Jeg rakk dessuten en lunsj &lyrikk på det norske i september også. Judy Nyambura Karanja leste først - Jeg skal lese Jon Fosse - jeg dør litt innvendig, men det skal nok gå bra. Det er fra det siste samlingen hans, Stein på stein, og jeg har plukket ut de diktene jeg syntes var - rare... - etterpå begynte hun å snakke - tilsynelatende helt spontant og uplanlagt - om Fosse og nynorsk og om å være skuespiller og hva alt dette betydde for henne, hun var så engasjert og åpen at det nesten ble litt rørende. Kjære Erik Ulfsby, om du skulle ramle innom, jeg vil gjerne ha lunsj & lyrikk i helgene også, eller hva med kveldsmat &lyrikk en gang i blant? Dessuten har det ikke vært en eneste lesekveld i høst...

Utenfor teatret sto hjorten bobleplastpakket og reiseklar - Edda skal glitre i Aarhus i høst..

fredag, september 29, 2017

Høst i hagen

Man kan som kjent ikke få alt her i livet. Jeg har en sentralt beliggende leilighet godt over bakkeplan, ergo har jeg ikke hage. Til gjengjeld har jeg generøse folk i nabolaget som har åpnet sin store og velholdte hage til glede for oss alle, helt uavhenging av om de selv er hjemme eller ikke. Min takk til kongeparet for denne muligheten som jeg ofte benytter meg av.


Jeg har for alvor oppdaget Dronningparken i år. Den delen av Slottsparken er stengt fra 1. oktober til 18.mai, så jeg var innom og tok farvel for sesongen.


Løvinnrammet gardist.


Kronprinsesse Märtha vinker i det fjerne. Jeg kan ikke for det, hver gang jeg ser den statuen er min umiddelbare tanke "Taxi!"...


Høstfargene sniker seg inn på Karl Johan bakfra.


Det blomstrer fortsatt i Dronningparken.


Dessuten dyrker slottsgartnerne kål der!



Rosenkål vokser faktisk på stamme - noe jeg til min store overraskelse oppdaget i matbutikken så sent som i fjor høst.



Enhver hage må jo ha et skikkelig lysthus...


...eller to. I enden av en sti jeg ikke kunne skjønner hvor endte fant jeg et løvsalslysthus.


Hvem trenger vel sin egen hage når man har sånt fritt tilgjengelig i nærheten...

mandag, september 25, 2017

Håndarbeidsrapport (også kalt selvskryt...)


Et langtidsprosjekt er endelig fullført - en korsstingsbrodert veske med en lesende kvinne. Kvinnen fant jeg på nett og sendte gjennom en online mønsterlagingssak, selve vesken med aida-front er kjøpt i en broderiforretning i Larvik.


Jeg måtte fylle på lageret med svart garn underveis, men de øvrige fargene er kun restegarn. Det ble litt bedre plass i broderikurven etterpå...


Dessuten har jeg strikket et sjal til - det var faktisk ferdig allerede i juni. Etter å ha brukt nesten ti år på et skjerf og halvannet år på et sjal, brukte jeg bare åtte måneder på neste - det går framover!.


Strikket med Rowan colorspun, med hullmønster og riller.


Fargespill i grønne og lilla toner - nesten ikke mine farger...


Det nye prosjektet går laaangsomt - å strikke etter diagram er en ny og konsentrasjonskrevende opplevelse. Men det hjalp da en vennlig sjel forklarte at diagrammet skulle leses fra høyre mot venstre - nå ser det i det minste noenlunde riktig ut...