fredag, oktober 12, 2018

Bilderas (6): Urban fauna

At jeg stort sett oppholder meg i byer, betyr jo ikke at jeg aldri ser dyreliv...


Noen har en tiger på tanken, andre en tiger på tørkesnoren... Sett i Valby, København i sommer.



Baby-elefant! Strengt tatt ikke vandrende rundt i byen, men fortsatt i København.


Pingviner er alltid kledd for byliv.


Det er en fugl - og der stopper all min kunnskap...



Mange sorte får på Kongsgården på Bygdøy...


Jeg kom hjem fra jobb en dag og oppdaget at jeg hadde soltilbedende besøk på balkongen.


Midt på Rådhusplassen var jo et helt naturlig sted å slå seg ned.


Det har vært uvanlig mange enhjørninger i omløp i sommer - så også ved leseplassen min i Frognerkilen. Jeg vet ikke hvor de emigrerer til om vinteren, men nå har den søkt nye beitemarker...


mandag, oktober 01, 2018

Kulturåret 2018 - august

August - måneden når kulturabstinensene endelig tar slutt...

Balkongkonsert: Thormod Rønning Kvam (Operaen)
Vakker klaverkonsert med unge, lovende Thormod Rønning Kvam som spilte Griegs Holberssuite, Ravels Le Tombeau de Couperin og tre korte sonater av Domenico Scarlatti. Sistnevnte var et nytt bekjentskap, de to andre er jo av mine favoritter. Dessuten fikk vi Debussys Clair de Lune som ekstranummer. Jeg hadde rommets beste plassering (jeg og min sidekvinne var skjønt enige om vår ideelle plassering) med full utsikt til pianistens hender - det er så fascinerende og imponerende å se på. Som enhver konsertpianist med respekt for seg selv stilte han selvfølgelig noteløs.

Se forøvrig alt jeg tidligere har skrevet om småbarn på kulturarrangementer ikke beregnet for dem...

Lena Anderrsson (Litteraturhuset)
Du vet du er i Skandinavia når langrennsprat hører helt naturlig hjemme i en litterær samtale. I følge Lena Andersson er fellesstart i langrenn postmodernistisk - en fusion av idrotter som inte passar ihop Jeg lærte også at dørspeil har en praktisk funksjon, det handler ikke primært om estetikk. Og ja, alt dette hadde en viss sammenheng med boken Sveas sønn som var kveldens egentlige emne. En bok om folkhemmet og sosialdemokratiet og mannen som mener at alt industrielt er en god ting - margarin er bedre enn smør, siden menneskene fant opp margarinen. Dessuten er det visst en bibliotekar i boken, så da må jeg ihvertfall lese den...

Book of Mormon (Det Norske teatret)
Og så var man på mormoner-kjøret igjen... Eldste McKinley Urstad hadde brukt sommeren til å virkelig komme i kontakt med sin indre skrulle, samt oppdage øyensminke og fluffy hår. Adela Cudjoe har overtatt rollen som Geneal Ræv Føkkings Naken og har både den fysiske størrelsen og usjenertheten som rollen krever. Vi lurte litt på om det var meningen at han hadde øyelappen på forskjellig øye i hver akt, akkurat det kan jeg ikke huske å ha lagt merke til før... Som vanlig en haug små endringer bare gjengangere som meg har full glede av - i tillegg til de på scenen, da. Det er sjelden jeg har sett Frank Kjosås så nære latterutbrudd...


Auguskveldshimmel på vei hjem fra mormonerkveld.


Oslo-Filharmonien med Petrenko, Hough: Beethoven, Voght, Rimskij-Korsakov
Sesongstart i filharmonien. Alle de gamle damene i abonnementsavdelingen på balkongen var også på plass, jeg fikk en kompliment for min nye veske og ble spurt om min mening om blomsterdekorasjonene - de passet vel egentlig ikke helt...? Å begynne med en klaverkonsert med Beethoven er jo en helt grei start, og Scheherezade-suiten til Nikolaj Rimskij-Korsakov var flott - dirigent Petrenko (usedvanlig velkledd i kjole og hvitt) fikk danset litt på podiet... Vi fikk en urframførelse også, den ga meg ikke allverden.

Tung tids tale (Riksteatret)

Marit Moum Aunes dramatisering av Olaug Nilssens roman er en sterk opplevelse, med imponerende gode skuespillere (særlig hederlig omtale til Julie Moe Sandø for kroppsbeherskelse generelt og evne til å turne i trapper spesielt). Alle fire spiller mor Olaug og den autistiske sønnen Daniel om hverandre, samt ymse andre - noen ganger er alle fire samme person samtidig, men det er aldri noe problem å henge med. Fordi Olaug Nilssen har vært så åpen med at det er hennes egen historie, føles det nesten litt for nært og privat innimellom. Jeg tror ikke jeg trenger å lese boka - dette ble tett nok...

Truls Mørk og Håvard Gimse (Slottskapellet)
Jeg synes godt de kunne presentert hva de spilte underveis, det måtte jeg finne på nett etterpå, men utover det klager jeg ikke... Jeg satt sånn til at jeg ikke bare så hendene, men også til en viss grad notene til Gimse og kunne følge litt med, det er jo gøy. Janáčeks lekne Eventyrbilder var min favoritt, på programmet sto også Debussy, Chausson, og Bride, samt et ekstranummer av Fauré.

Oslo-Filhamonien med Collon, Staples, Kim: Sjostakovitsj, Britten og Liadov

Jeg tror jeg kan slå fast med ganske stor sikkerhet at Sjostakovitsj' 8. symfoni aldri blir noen favoritt hos meg. For uharmonisk og umelodiøs, og tidvis med så skjærende høye toner i strykere og fløyter at jeg følte for å holde meg for ørene (men lot det være...). Brittens Serenade for horn, tenor og strykere, derimot - det ligger jo i navnet. Litt synd at det ikke var tekster i programmet, det er ikke så lett å få med seg hva som synges, og det er jo trist når det er snakk om Keats og Tennyson. Konserten åpnet med et lite tonedikt av Liakov, av det slaget Disney en gang laget Merry Melodies-filmer til. Dirigenten var ung og høy og smal med litt stive og rykkete bevegelse - da jeg først hadde tenkt tanken på at han minnet litt om en mekanisk trekk-opp-figur var det ingen vei tilbake...



Litt kunst fra Universitetshagen - Knut Steens monument over Fredrik Paasche.

tirsdag, august 21, 2018

Ferie 2018: Mat

Feriens beste mat havner aldri på bilde - da er jeg altfor opptatt med å spise - men det hender jeg husker å ta fram kameraet før tallerkenen er tom...


Dansk kiksekake og kiwi-te. Når man først snubler over en tesalong på sin vei, kan man jo ikke bare gå forbi.



Sjokolade er også mat - særlig når man venter på at båten skal gå.


Jeg var på vei til en venninne og skulle bare innom butikken og kjøpe med en boks is, da jeg kom over fryseboksen med reker på tilbud. Plutselig hadde vi helt nye middagsplaner...


Det er strengt tatt ikke mat på dette bildet - den hadde ikke kommet ennå - men det er feriens flotteste uteservering. En restauranthave bak gamle murer i sentrum av Roskilde.


Lesekveld på balkongen (alt liv der i sommer har vært på kveldstid, etter at sola trakk seg tilbake og temperatuen sank under 30 grader) med jordbær, sjokolade, kjeks, te og vann. Skal man lese samtidig trenger man mat som kan spises med én hånd...


Det endelige beviset (om ikke resten av innlegget var bevis nok) på at jeg a) aldri blir en stor matblogger og b) sjelden tar meg bryet med (eller i det hele tatt tenker på) å arrangere bilder. Det hadde strengt tatt ikke vært veldig vanskelig å ta et litt bedre bilde av denne kafé-frokosten... Men maten var god, da - det er jo det viktigste. 

onsdag, august 08, 2018

Kulturåret 2018 - juni og juli

Juli er strengt tatt bare programhelt i dette innlegget, og juni var også en ganske stille måned på kulturfronten. Jeg er veldig klar for at sesongen skal begynne nå, abstinensene begynner å bli store...

Book of Mormon (Kilden)
Når mormonermisjonærene trekker sørover til bibelbeltet er det jo bare naturlig at disiplene følger etter... (Utsiktene til en forsommerhelg på Sørlandet og venninnesamvær bidro også til reiseplanene). At vi havnet nokså midt på første rad på en scene som er en god del mindre og mer intim enn hovedscenen på Det Norske kom litt overraskende på oss - på billettene den fastboende hadde skaffet sto det rad 4, og ingen visste at de tre første radene var slukt av en for anledningen utbygd scene... Mindre scene betyr litt ny koreografi - det er sånt som gleder en stambesøkende nerd - men ingenting hadde tapt seg på turen fra hovedstaden. Den eneste fra originalensemblet som ikke har blitt med på turné er Preben Hodneland, så understudy Jonas Urstad rår grunnen alene som eldste McKinley. Det gjør han med glans, vannsleik og sunnmørsdialekt.  Jeg hadde dessuten gleden av å sitte akkurat ved det hullet i scenen hvor det stadig dukker opp overraskelser, og kan melde en klar sammenheng mellom hvor mye jeg lo og hvor entusiastisk Yoda viftet med ørene...

Kristiansand i juni er jo ikke trist...

Dancing with Bergman (Operaen)
Sesongens siste besøk i operaen var en ballettforestilling i anledning 100-årsjubileet for Ingmar Bergman. Nye verk av tre svenske scenografer, hvorav både Alexander Ekman og Mats Ek danset selv. Sistnevnte er 73 år gammel, så å få se ham på scenen (sammen med dansepartner og ektefelle Ana Laguna, som er ti år yngre) var spesielt. Deres rørende og veldig Bergmanske verk var kveldens høydepunkt.

11 år (Det Norske Teatret)
Jeg visste at publikumsplassene på 11 år var på et stilas fire meter over scenen, men jeg hadde jo sett for meg at vi fikk en form for seter. I stedet satt vi på kanten og dinglet med beina - jeg holdt et ganske fast tak i tverrstangen de første minuttene... 

Langt ned...

Stilaset danner en firkant rundt en skolegård. Den er tidvis full av barn, tidvis åsted for voksensamtaler og tidvis tom og mørklagt. Deler av handlingen foregår ute av syne, i et klasserom, vi hører bare samtalen gjennom hodetelefonene vi er utstyrt med. Rektor og kontaktlærer forbereder en foreldresamtale med foreldrene til 11 år gamle Aina. Etterhvert kommer det fram (ok, så hadde jeg lest det på forhånd) at Aina er død - hun tok livet sitt etter langvarig mobbing. Hvorfor? Hva har egentlig skjedd, og hvem har ansvaret? Mor trenger å vite, mens rektor toer sine hender. En sterkt historie (-Jeg blir jo litt glad for at jeg ikke har barn, kommenterer hun foran meg på vei ut etterpå), og Julie Moe Sandø er fantastisk god som den fortvilede moren. Hørespillteater er utfordrende både for skuespillerne (antar jeg...) og for oss når alt vi har å forholde oss til er stemt er og replikker - jeg ser for meg scenen som utspiller seg i klasserommet, men funderer også på hvordan der ser ut der skuespillerne faktisk er. Sitter de bare langs veggen, eller står de og snakker til hverandre og langt på vei spiller ut den scenen vi bare hører? Uansett hva de gjør - det funker...

Stilas-tribune, før det ble fullt.

I juli ble det altså ikke en eneste forestilling av noe slag, men det likevel litt kultur i andre former. I København og omegn så vi vakre kirker og besøkte Vikingeskipmuseet i Roskilde, og på Lillehammer ble Sigrrds Undsets hjem Bejerkebæk besøk, likså Lillehammer kunstmuseums utstilling om pariserne Per Krogh, Axel Revold, Henrik Sørensen og Jean Heiberg. Dessuten fikk jeg endelig med meg en omvisning på slottet, og tok samtidig turen innom dronning Sonjas kunststall og så utstillingen om kongefamiliens bunader, så noe fikk jeg jo med meg..



Det nærmeste jeg kom en forestilling av noe slag var på Højbro plass i København, da vi kom forbi en kveld og oppdaget at det pågikke en utendørs jazzkonsert. Vi slo oss ned på en uteservering innen hørevidde og satt og koste oss til glassene var tomme og kvelden ble kjølig (dette var før hetebølgen slo til for alvor...

mandag, august 06, 2018

Ferie 2018 - Ut på tur


Siden ferien definitivt og ugjenkallelig er over, er det vel på tide å ta en titt på årets feriebilder. De delene av ferien som ikke ble tilbragt med å renne bort i Oslo (jeg er ikke laget for sånne temperaturer, og er tilbøyelig til å kaldkvele den neste som snakker om hvor fantastisk sommeren har vært. Brune plener og trær som går i høstmodus allerede i juli er ganske dessuten trist, spør du meg) utspilte seg i København og på Lillehammer.


Solnedgang fra danskebåten I.


Solnedgang fra danskebåten II (ca 20 min senere).


Interiør fra Mormors, en sjarmerende tesalong vi tilfeldigvis kom forbi (og dermed måtte ta turen innom for te og kake) på vår vei til Marmorkirken.


Fotball-, jordbær- og sjokoladesiesta på hotellrommet i Køben. (Brasil-Belgia, for de som måtte lure).


Vi satt på en utekafe ved Nørreport da garden kom vandrende forbi.


Huset med den flotte glassveranda ligger på Lillehammer.


Når det er hetebølge og hotellet ikke har air condition, er det å ha et hjørnerom med to franske balkonger en god erstatning (som hadde vært enda bedre uten karaokebaren rett borti veien. Når ble Still got the blues en karaokeslager...? *mistenker heftig luftgitarsolo*)


Bjerkebæk - Sigrid Undsets hjem. Fullt av bøker og potteplanter og med gyngestoler både her og der - jeg var helt klar for å flytte inn...


Det var såpass varmt i København at gardisten på Amalienborg trygt kunne la kappen henge...


Sankt Hans kilde ved Roskilde domkirke - et pilegrimsmål sagt å ha legende krefter. Kommunen er tydeligvis ikke så overbevist, ettersom det er satt opp skilt som advarer mot å drikke vannet...

mandag, juli 02, 2018

St, Hansnatt (og -dag) på Mylla

I dag er vi midt i året, leste jeg nettopp på Instagram. Midtsommer var forrige helg, det var en vakker natt og fin helg. 



Måne og rosa kveldshimmel i 23-tiden lørdag kveld. 


Bak hytta glitret tjernet.



Morgensol kl 06.


Hva jeg gjorde ute så tidlig, barbeint og i nattkjole? Jeg hadde selvfølgelig et lite ærend i uthuset...


...hvor kongeparet henger på veggen, som seg hør og bør.


Lesebriller er også tilgjengelig, for de som måtte trenge det. (Samt lesestoff).




Sauene var også tidlig våkne.


Sau møter puddel. Tror de diskuterer hvem som er mest krulla i ulla...


Det lille lammet som drømte om å bli fjellgeit...

fredag, juni 29, 2018

Kulturåret 2018 - mai

Opera, ballett, litteratur og klassisk musikk i mai, men pussig nok ikke noe teater - litt usikker på hva som skjedde der... Til gjengjeld fikk jeg flere anledninger til å irritere meg over foreldre som tror småbarn er velkomne overalt...

Oslo-Filharmonien med Aadland og Perianes - Brahms og Buene (Oslo konserthus)

En konsert som var et nøye sammensatt lappeteppe av gammelt og nytt. Brahms klaverkonsert ble demontert i sine enkeltsatser og blandet med to verk av Eivind Buene, ett nyskrevet og et litt eldre, som begge går i dialog med Brahms verk. Jeg er ikke veldig fan av Brahms, så når Buene på forhånd sier at intensjonen med det ene verket er å "skape en Brahms-kokong vi kan være i" blir jeg jo ikke umiddelbart overbevist... Det hadde en litt pussig hakk i plata/ekko-effekt med bruk av høyttalere spredt rundt i rommet og flere gamle innspillinger av nettopp Brahms konsert. Det andre verket hans hadde Apple-Siri som solist og var en slags introduksjon til orkester for roboter. Ganske morsomt, igrunnen - gøy med komponister som kan se det gamle på en ny måte. Ikke like gøy med foreldre som ikke skjønner at 2-åringen kanskje ikke har så mye på klassisk kveldskonsert å gjøre - eller at det kan være lurt, ikke minst av hensyn til alle andre, å faktisk forlate salen når ungen blir urolig.

Nasjonalballetten - Utkanten/Sult (Operaen)

Dobbel dose Jo Strømgren. Utkanten er danseteater med svensk voice-over i Lindgren-stil (den hadde urpremiere i Göteborg), om en liten svensk förort på 50-tallet og de store hendelsene da den ble hjemsøkt av både drap, mirakler og katolisisme. Fullstendig Strømgren-absurd, og veldig morsom. Etter pause var det Kristiania, 1800-tallet og Hamsun - Sult som ballett. Jeg har ikke lest boka og vet ikke om jeg sitter med så mye mer innsikt om historien nå enn jeg gjorde før, men vi fikk igjen demonstrert at ingen slår ballettdansere når det gjelder vold- og sexscener. Silas Henriksen danset med en gedigen blyant (symbolet på både skriveønske og skrivesperre, samt noe litt mer Freud-relatert), og ensemblet danset med bestikk - det var ganske stilig.

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 8. kurskveld (Oslo konserthus)
Sesongens siste klassisktreff med Rotary - de tre operadamer (to faste og en vikar for anledningen) og en pratsom pianist i glinsende blå skjorte med kjente og mindre kjente arier, med stor entusiasme og høyt musikalsk nivå. I pausen googlet vi bacarole for å se hva som egentlig er definisjonen, og lærte at en bacarole tradisjonelt synges av gondolierer i Venezia. Godt å vite...

Middelklassekvinne med et liv - Bjørg Vik (Litteraturhuset)
Det må være lov å si at det var mange grånende damer og få menn på Litteraturhusets Bjørg Vik-aften... Jeg har ikke lest så mye av henne, så jeg tenkte det kunne være greit med litt inspirasjon. Janneken Øverland ledet panelsamtalen med Tove Nilsen, Frode Grytten og Marie Aubert, om forskjeller på noveller og romaner, kvinneliv i alle aldre, Oslo-diktere og Elsie Lund (som jeg lånte med meg hjem samme uke). Selv satt jeg mest av alt og irriterte meg over mor som hadde med seg baby og var et konstant uromoment der hun stadig reiste seg og vandret rundt og bysset og styre og matet og måtte ha hjelp av far til å ordne med bæresele og smokk og ikke så noen grunn til å forlate rommet bare fordi baby var i pratehumør...



Elsi Lund-trilogien til Bjørg Vik - nå er den lest.

Oslo-Filharmonien med Petrenko og Abduraimov - Rachmaninoff og Prokofjev
Dagens overraskelse fra Filharmonien - All by myself er egentlig skrevet av Rachmaninoff! Helt sant - refrenget er gjennomgangstema i annen sats i hans pianokonsert nr 2. Her med det unge stjerneskuddet Behzod Abduraimov som solist - en helt fantastisk opplevelse. Han viste også helt vanvittig fingerferdighet i ekstranummeret. Mer russisk melankoli etter pause, med Prokofjevs sjette symfoni. Pauker og gongong og begravelse og ikke minst en alltid entusiastisk dirigent Petrenko, som jeg er overbevist om at bruker samtlige muskler i kroppen når han dirigerer...

Don Giovanni (Operaen)
Don Giovanni, bedre kjent som Don Juan, har draget på det meste og de fleste. I operaens nye oppsetning av Mozarts versjon nedlegger han en håndfull damer (og en mann) allerede under overtyren, og det er bare starten. Problemene begynner når han kommer i skade for å ta livet av faren til av dem... Skal en kvinnebedårer-historie av dette slaget fungere, bør vi helst få en viss forståelse av hva det er damene faller for i hopetall - det mangler her. Det skyldes ikke tittelrolleinnehaver Johannes Weisser personlige sjarm, men at oppsetningen kun legger vekt på Don Giovannis mindre trivelige sider. Han framstår som kald, følelsesløs og en egoistisk drittsekk, noe også den litt originale vrien i slutten understreker. Scenografien er et gusjefarget titteskap med en dørtetthet en farse verdig, noe som gjør det litt ironisk at dette er den minst morsomme versjonen jeg har sett. Jeg mistenker også at titteskap-designet ikke gjør akustikken noen tjenester, flere av sangerne sliter med å nå ut når de står litt inn på scenen. Marita Sølberg er selvfølgelig hevet over sånne detaljer, hun som er som alltid fantastisk, og Weisser synger også godt. Som så ofte før må man jo under litt på hvor enkelt det er å bytte identitet i opera - en parykk fra eller til og man kjenner ikke igjen sin egen ektemann...


På kostymesalget på Det Norske Teatret var Kjell Magne Bondeviks hode - sist sett i Halve kongeriket - på tilbud. Jeg sto over...


Sesongen siste lunsj og lyrikk i mai (les: den siste jeg fikk med meg) var ved Grete Ryen, som stilte med et nøye planlagt program i anledning 17. mai. Paragrafer fra grunnloven ble knyttet opp til dikt av en indisk/dansk immigrant, Sidsel Mørck, Rolf Jacobsen og (selvfølgelig) Henrik Wergeland, hvor mange års skuespillererfaring virkelig kom til sin rett. Vi var langt forbi høytlesing og over i forestilling.