tirsdag, juni 20, 2017

Luksus i en liten eske


Denne lille boksen lå i postkassen min i dag (papegøyene er bare der fordi jeg grep det som lå nærmest for å ikke annonsere adressen min for hele internettet...). Jeg har en viss grad av selvkontroll når det gjelder nettets mange fristelser, men da jeg oppdaget at Fortnum & Mason (svært tradisjonelt britisk varehus i hvis tesalong jeg hadde en minneverdig afternoon tea for noen år siden) faktisk tilbyr te-abonnement klarte jeg ikke stå imot.


Hver (månedlige) forsendelse inneholder 2x20 gram - denne måneden Royal blend (den britiske dronningen har tross alt nettopp hatt bursdag) og Jasmine dragon pearls.


Selvfølgelig medfølger det også informasjon om teen - hvor de kommer fra, hva de passer til og ikke minst når på døgnet de bør drikkes. 

Det er nok tryggest å ikke regne for mye for hva kiloprisen blir, men i motsetning til alle tidsskriftene jeg abonnerer på og som har en tendens til å bli liggende  uleste er det ingen fare for at den ikke vil blir drukket. Og anbefalingen om at Royal blend passer ypperlig til scones med krem og jordbærsyltetøy bør man vel ta til seg...?

søndag, juni 18, 2017

Kulturmåned 2017 - april og mai

Mai var en så stille måned på kulturfronten at den knapt kvalifiserer til et egent innlegg - da passer det jo bra at jeg var så treg med å rapportere om april at jeg bare kan slå dem sammen...

Joseph Calleja (Operaen)
En tenoriffic aften i operaen med Joseph Calleja - her snakker vi stemmeprakt (og brede skuldre). Når han drar til helt uten akkompagnement så det gir gjenlyd i hele den store salen tar det pusten fra noen og enhver. Mye kjent (Puccini, Mozart) og noe litt mer ukjent (maltesisk...) på programmet både før og etter pause - og så kom ekstranumrene. Man forventer jo et par av dem, og La vie en rose, sunget vandrende rundt i salen med innlagte stopp hos utvalgte kvinnelige publikummere virker jo som en naturlig avslutning. Men vent litt, der kommer han jo ut igjen, med noter (strengt tatt en iPad...) i hånda og synger en komposisjon av kveldens pianist. Så O sole mio (-This one needs no introduction) og Granada. Nok en gang er jeg overbevist om at det er over, nok en gang tar jeg feil - for det at han er tenor betyr vel ikke at han ikke kan slå seg løs i If I were a rich man. Vi får beskjed om By the way, don't tell Bryn Terfel I sang this one... Jeg så Terfel gjøre denne på samme scene i fjor og synes Calleja kom fra det med æren i behold - og NÅ er det slutt. I følge de bak oss var konserten et skamløst publikumsfrieri - men jeg har alltid vært et lett bytte for sjarmerende tenorer på frierføtter, så det var helt greit for min del...



Dette skjedde etter konserten. Man kan bli litt starstruck på sosiale medier også...



En kveld med Ingrid Bjørnov /Musikkteaterprisen (Chat Noir)

Jeg trodde jeg hadde billett til en intervjukveld med Ingrid Bjørnov, og oppdaget etterhvert at det også skulle deles ut musikkteaterpriser samtidig. Hvor stor kvelden faktisk var sank ikke helt inn før jeg kom dit og fikk utdelt programmet - først var det satt av halvannen time til intervjuet, og så etter pausen var det prisutdelingstid, med innslag fra de fire nominerte til den individuelle prisen. Det så ut til å bli en lang aften...

Ingrid Bjørnov ante åpenbart ikke hva som skulle skje, utover altså at hun skulle intervjues av Anne Grosvold, og ble overrasket med både gjester og musikalske innslag som inkluderte bl.a. Kari Slaatsveen, Oslo Fagottkor og en mini-musikal om prinsesse Ingrid. Høydepunktet må likevel sies å være videohilsenen fra Bjørn Ulveus, ansiktsuttrykket hennes da var ganske ubetalelig... Som avslutning av den delen sang Fagottkoret Kjærrrligheten fra Halve kongeriket - en kombinasjon jeg ikke har noe å utsette på...

Prisutdelingsbiten startet med et spesialskrevet shownummer og fortsatte med at Tenk om fikk prisen for beste forestilling Så var det tid for den individuelle prisen og tilhørende innslag - og Heidi Gjermundsen Broch sang den verste grinesangen fra Tenk om. Tårene rant etter to ord, men det var veldig stas med et gjensyn, altså... Hans Marius Hoff Mittet demonstrerte igjen hvorfor jeg kalte hans grev Damilo for en litt tvilsom Disneyprins, og Stian Blipp hadde med seg både Atle Pettersen og en gjeng imponerende dansere til sitt nummer. Silje Lundblad var ikke til stede, fikk vi høre, men hadde sendt en videohilsen hvor hun med barnegråt i bakgrunnen sa at hun hadde tre gode grunner til å ikke være der i kveld - og så zoomet kameraet ut og avslørte at hun sto med tre bittesmå babyer i favnen - hun har blitt trillingmor i vinter! Prisen gikk til Stian Blipp og æresprisen til Ragnar Olsen, oversetter ved Hålogaland Teater. Og så gikk noen i baren (og i baret, for alt jeg vet) og andre hjem...

Fidelio (Operaen)
Fidelio, Beethovens eneste opera, i konsertant framføring. Ingen scenografi, ingen regi, bare en antydning til karakterbasert antrekk hos de svartkledde solistene. Når tekstingen av de tyske sangene uteblir, er det en fordel å kjenne til handlingen for å henge med - men det hjelper også med uttrykksfulle sangere. Et ansiktsuttrykk, en håndbevegelse, selv et enkelt blikk kan formidle mye handling. Særlig hederlig omtale til Thorbjørn Gulbrandsøy i så måte. Med et unntak var samtlige solister norske - vi hat et imponerende sterkt "landslag" i opera nå. Forøvrig kan jeg fortelle at med hele operakoret og hele orkesteret på scenen får man fort både bakoversveis og dotter i ørene på rad 2...

Edda (Det Norske Teatret)
Reprise på Edda, i Robert Wilsons særdeles glitrende (bokstavelig talt) versjon. Fortsatt noe av det absolutt særeste jeg har sett på en scene, men det er jo unektelig en fascinerende måte å se norrøn mytologi på. Jentene ved siden av meg (det var matinéforestilling, så tettheten av skoleelever var stor) så litt rart på meg, de syntes åpenbart ikke Hymes dans med hammeren var like festlig som jeg gjorde..


Selv hvalene glitrer hos Robert Wilson...


Cabaret (Oslo Nye)
Definitivt ikke en feelgood-musikal. Oslo Nye er flinke til å tenke nytt og kreativt når de rollebesetter musikalene sine, denne gangen med Hilde Louise Asbjørnsen som konferansieren (tradisjonelt en mannsrolle, som Asbjørnsen med største selvfølge gjør til sin egen), Ingvild Holthe Bygdnes som Sally Bowles i sin første store musikalhovedrolle (for en stemme!) og Lars Berge, et helt nytt og Julliard-udannet bekjentskap i rollen som Clifford Bradshaw (av Sally Bowles beskrevet som knallsøt. Man kan jo bare si seg enig...). Jeg elsker danserne - noe av det mest fantastiske med teater er at der får man med største selvfølge, i motsetning til på film, kvinner i alle former og med andre funksjoner enn å være yndige og sexy. Nerdelykke-bonus når jeg innser at buene i toppen av scenografien må være inspirert av togbroen som strengt tatt ikke har noen plass i sceneversjonen, men er et viktig sted i filmen...

Sju dagar i august (Det Norske Teatret)
Sju dagar i august av Brit Bildøen er en nydelig bok om sorg og forhold og om utfordringer både på personlig og globalt nivå. Som teaterstykke (hvertfall når man har boka i bakhodet) oppleves det som amputert. Fokuset er snevret inn og konsentreres primært om Sofie og hennes sorg over ha mistet datteren Marie på Utøya for 8 siden (vi befinner oss noen år fram i tid, mao), samt forholdet til mannen Otto og kollega/venninne Karin. Mange av temaene og konfliktene fra boka berøres, med på en drøy time er det begrenset hva man rekker å gå noe særlig i dybden på. Det griper innimellom, særlig når 22. juli kommer opp, men blir litt for overfladisk.

Oslo-Filharmonien med solister - Mahler, Buene
Damene som sitter rundt meg når filharmonien spiller (bill.mrk. sitter midt i abonnementsbeltet på balkongen. Både gjennomsnittsalderen og besøkfrekvensen er høy) er ikke spesielt begeistret for samtidsmusikk, og har ingen kvaler med å gi uttrykk for det. En av dem studerte programmet i pausen og sukket tungt -"Buene? Å Herregud, 30 minutter med noe vi ikke aner hva er...". Men - sjokk! overraskelse! - denne kvelden likte de faktisk det de hørte. Blue mountain er et slags hørespill, hvor nyskrevet orkestermusikk (med innslag av kjente stykker) kombineres med dialoger mellom en mann og en kvinne (her gestaltet av Mattis Herman Nyquist og Andrea Bræin Hovig). De diskuterer musikk, litteratur og forhold - men alt er ikke helt som man tror... Jeg likte det forøvrig godt jeg også - i motsetning til mine sidekvinner hadde jeg faktisk gledet meg til dette. Før pause fikk vi Mahler og Das Knaben Wunderhorn og Johannes Weisser og Christianne Stotijn og trommer og horn og alt som hører med.

Statsteatret - 1950: Spionen (Trikkestallen)
1950. Kommunismefrykter råder. Støvsugerselgere på døra er helt normalt. Du kan ikke stole på noen. Du er overvåket. Alle er spioner. Eller er de det? Sikker på at du ikke bare er paranoid? Og har du egentlig tatt pillene dine i dag...? 1950: Spionen har Ian McEwan-takter i sine beste stunder - du tror du endelig har litt oversikt, og så snur noen på speilene igjen. Nostalgisk moro, men en anelse langtekkelig og for skrudd innimellom.

Pelléas et Mélisande (Operaen)
Pelléas et Mélisande er en litt merkelig historie, full av bilder og allegorier (her har det helt sikkert blitt skrevet bøttevis av oppgaver, både med og uten Freud) - lys og mørke, mørke grotter og bunnløse kilder, et dystert kongerike, en gullring og en mystisk kvinne med ukjent opphav - i tillegg til kjærlighet og lidenskap, sjalusi og død, selvfølgelig - det er jo en opera. Operaens oppsetning (som faktisk er Norgespremiere, 115 år etter urpremieren) er også en litt merkelig affære, som foregår på et sykehus, og hvor mye av historien som egentlig foregår inne i noens hode kan man diskutere lenge... Flotte solister, både Ingeborg Gillebo som hadde sin rolledebut som Mélisande og gjestesolister Edward Nelson og Paul Gay. Samt guttesporan Aksel Rykkvin - når man hører ham skjønner man jo tidligere tiders ønske om å bevare sånne englestemmer, selv om kastrering ikke er å anbefale...

Don Juan (Nationaltheatret)
Don Juan i Anders Baasmo Christiansens skikkelse gjør igrunnen ikke så mye for meg - og når sant skal sies skjønner jeg ikke helt hva det er som forårsaker damefallet på scenen heller. Da tar jeg heller tjeneren Sganarelle (Nader Khademi) - han står for kveldens spontane høydepunkt når han effektivt bringer én enkelt publikummer som applauderer Don Juan tvilsomme dansetalent til taushet -Really?! Ikke... nei...! Litt av problemet er at Molieres moralske betraktninger føles litt utdaterte og mangelen på scenografi og markerte kostymer gir heller ingen forankring som kan hjelpe. En tilsynelatende moderne ung mann vil drepe mannen som har forført hans forlovede - en kvinne han ikke lenger vil ha, fordi hennes (og dermed hans) ære er ødelagt, mens kvinnens bror vil at Don Juan skal gifte seg med henne for at hun skal få oppreisning. Finn en hel rekke feil...

Lesning: Edda av Jon Fosse (Det Norske Teatret)
Når man først har fått Jon Fosse til å skrive sin egen versjon av Edda, holder det ikke å la Robert Wilson lage sin helt spesielle glitrende oppsetning - man må jo ha en mer tekstfokusert versjon også. Med andre ord - ny lesekveld! Hurra! Loke (Eivin Nilsen Salthe) har blitt Odin, noe som forvirrer både meg og Marianne Krogh (vanligvis Frigg, nå Volva), men det går seg til. Kveldens dramatiske høydepunkt kommer når Paul Ottar Haga knuser et plastkrus i hodet på Ola G. Furuseth (joda, han hadde dekning for det i teksten, det kom bare litt brått på...), utover det formidles det primært med stemme og ansikt - og det er slett ikke bare med den gjengen der. Gøy å få en større del av Fosses tekst, jeg måtte selvfølgelig kjøpe meg med boka på vei ut for å være sikker på å få med meg alt... 




Som dere vil (Nationaltheatret)
Nationaltheatrets oppsetning av Shakespeares forviklings- og forkledningskomedie Som dere vil er full av farger, innfall, referanser, vitser og visuelle gags. Litt for full - jeg sitter med følelsen av at her har man hatt veldig mange ideer og valgt å bruke alle sammen. Litt innstramming her og der hadde gjort seg - til tider er den helt strålende, men til tider blir det også litt for platt (en mann som tisser inn i en busk hvor noen nettopp har gjemt seg hører vel mer hjemme i en russerevy, mvh teatersnobb). Forhåndsomtalene har handlet mye om Bertine Zetlitz' teaterdebut - hun har en bitteliten rolle som Hymen i tillegg til noen sanger som føles mest som unødvendige pauseinnslag. De som faktisk bærer stykket og burde få oppmerksomheten er Jonas Strand Gravli og Kjersti Tveterås  (nå Hedda-nominert) som det unge paret Orlando og Rosalinde. Scenografien er et kreativt titteskap med mange små rom som avdekkes etter behov, men vi lurte litt på hvor mye teateret har fått betalt av en viss hamburgerkjede for å gjøre slagordet I'm loving it! til en lyskantet del av det hele...

Oslo-Filharmonien med solister - Bach, Brahms, Brecht og Weil (Oslo konserthus)
Du vet du begynner å få litt fartstid hos Filharmonien når du begynner å ha favoritt-dirigenter.Men Joshua Weilerstein, knapt fylt 30, både prater og hopper, man må jo elske det. Det er ikke hans skyld at Brahms ikke gjør all verdens for meg, selv ikke etter at Arnold Schönberg har gjort en full orkesterversjon av klaverkonserten hans. Men siste sats er ganske livlig, så jeg morer meg med å se på dirigenten. Før pause er det Weil som gjelder. Alltid lett gjenkjennelig, men særlig når han tolkes av Tora Augestad i full divamodus i svarte blonder og glitter. I De syv dødssynder (med tekst av Brecht) bakkes hun av intet mindre enn fire menn - to tenorer, en baryton og en bass - såpass må da en leading lady av hennes kaliber kunne forvente...

Overføring (Det Norske Teatret)
Overføring er egentlig ikke teater i vanlig forstand - det minner mer om lesekveldene Det Norske har jevnlig, bare at her leser det fra en forskningsrapport om psykoteapeuter heller enn en roman. Basert på nevne (ekte) rapport forteller seks (fiktive) pensjonerte terapeuter om sitt yrkesliv og hvordan det har påvirket privatlivet - og motsatt. Historiene spenner fra det komiske til det hjerteskjærende, og framføres av norsk teaters edleste vin, under ledelse av Toralv Maurstad. Mulig kroppen begynner å preges av sine 90 år, men evnene og hjernen gjør ikke det.

Orhan Pamuk (LItteraturhuset)
Nobelprisvinner Orhan Pamuk snakket om sin nye bok, Kvinnen med rødt hår. Han er en intelligent mann med mye lurt å si, men når han snakker litt springende og gebrokkent, rommet er tett og varmt og jeg er trøtt må jeg tilstå at jeg faller litt av innimellom. Men han sa spennende ting om Ødipus og myter og brønngraving(!) og mye annet.

onsdag, juni 07, 2017

Rapport fra hus-jungelen

Det overrasker neppe så mange om jeg hevder at bøker, te og teaterbilletter er noe av det jeg bruker mest penger på, men jeg legger igjen litt i blomsterbutikken også. Møt noen av mine nyeste...


Da det plutselig kom litt uventet tidlig sommer i april måtte jeg plutselig ha noen balkongblomster. Mini-stemor, tusenfryd og forglemmegei har vist seg imponerende hardføre både for kulde, varme og tørke


Mer dekorativ enn spiselig, men med fantastisk duftende blomster - og evnen til å bære blomst og frukt samtidig.

Hvilken av plantene på bildet som kalles elefantøre? Nei, si det... Krysantemum-solen (hvem kan vel stå imot muligheten til å kjøpe seg en helt egen sol en grå marsdag?)lever fortsatt i beste velgående, mens kløverplanten til venstre er i ferd med å oppdage Darwins første vinduskarm-lov: Klarer du deg ikke en uke uten vann, ligger du tynt an...


Det var på tide med en ny slyngelplante til loppemarked-ampelen.


Laang slyngelplante... (Busken til høyre er på ingen måte ny - det er en fikus jeg har holdt liv i gjennom 17 år og seks flyttinger).


Snittblomster - umiddelbar luksusfølelse. jeg hadde aldri sett flerfarget germini før...


Påskegul begonia. Dessverre også av de blomstene med nokså begrenset levetid.


Tulipanens død...

Nå som balkongsesongen tar til for alvor har jeg jo både kasser og krukker og en pidestall å fylle opp - fortsettelse følger plutselig...

torsdag, mai 25, 2017

Kulturmåned 2017 - mars

Mars var en innholdsrik kulturmåned, hvor de største forventningene var knyttet til Robert Wilsons oppsetning av Edda på Det Norske Teatret - noen sikret seg premierebilletter for et drøyt år siden... Dessuten ble det Carmen i to variasjoner, Askepott i fire, noe helt nytt og noe fra 1300-tallet.

Oslo-Filharmonien med Lise Davidsen - Pärt, Strauss og Sjostakovitsj (Konserthuset)

For en stemme det er på Lise Davidsen - jeg blir like imponert hver gang. Dessuten liker jeg hvordan hun tar et skritt bakover og snur seg mot konsertmesteren når han har et soloparti - ved at hun gir ham all sin oppmerksomhet får han publikums også. Mitt første møte med Arvo Pärt - pussig nok skulle det følges av et til to dager senere...

Carmen (Operaen)
Gjensyn med koreograf Liam Scarletts ballettversjon av Bizets Carmen - musikken egner seg så bra til ballett også. Sluttscenen er minst like hjerteskjærende dramatisk uten ord - her lagt inne i toredorarenaen for å understreke følelsen av at det er umulig å unnslippe.

Edda (Det Norske Teatret)
Jeg hadde lest om oppsetningen, jeg hadde lest om regissør Robert Wilson, jeg hadde til og med sett på bildene fra prøvene. Jeg trodde jeg var forberedt på det jeg hadde i vente. Så feil kan man ta...
Robert Wilson har fullstendig endevendt Edda (i Jon Fosses oversettelse og utvalg) og gjort den til en av de merkeligste og mest fascinerende (og glitrende - bokstavelig talt) teateropplevelsene jeg har hatt på lenge. Aldri har Midgard vært mer camp... Det spenner fra det spinnvilt absurde til det mer tankevekkende - jeg henger ikke nødvendigvis med på alle innfall, men trollbindes likevel, fra første til siste øyeblikk. Arvo Pärts nesten sakrale musikk ledsaget av røyk og lys mellom tablåene, samt kirkeklokkene som innimellom bryter igjennom minner om at Ragnarok ikke var undergangen for menneskene, men for de norrøne gudene. Dessuten vil stykket bli husket for å ha gitt Hammertime en helt ny betydning...

Midgardsormen fra Edda - påtruffet på omvisning bak scenen.

Røff (Det Norske Teatret)
Jeg har sett litt Beckett etterhvert, men jeg tror aldri vi vil bli veldig nære venner - det blir litt for sært og absurd for meg. Røff er satt sammen av fire tekster - Pust, Røff for teater I og II og Den gongen. Eller, tekst og tekst, Pust er som navnet antyder bare pusting, og Den gongen er riktignok en stor mengde tekst, men den kommer i så mange lag på en gang at det vanskelig å få med seg så mye - det blir mest enerverende støy i mine ører. Det vi lurte mest på etterpå, og som egentlig tok litt av oppmerksomheten fra teksten var om alle de problemene de hadde med lyspærer og lamper som kom og gikk i Røff for teater II egentlig var meningen - det sier vel egentlig meste om Beckett...

Carmen (Operaen)
Når du er i operaen og skal inn en annen dør til salen enn din vanlige og det viser seg at dørvakten som pleier å ha din vanlige dør også har byttet dør for anledningen - og han hilser muntert -Hei, er dere her i dag? Det er jo jeg også... Vi føles oss jo alltid velkomne, det skal han ha. Dessuten var jeg dypt misunnelig på jakkemerket hans med teksten 50 shades of Carmen... Jeg skal vel tilstå at selv om jeg liker Carmen hadde det nok ikke blitt enda et gjensyn med denne oppsetningen (jeg så den to ganger sist) om ikke favorittsvensketenor Daniel Johansson hadde kommet tilbake som Don José, men jeg kan jo ikke gå glipp en mulighet til å høre ham synge blomsterarien...

Sleepless beauty (Operaen)
Fire kvinnelige dansere og koreografer har laget hver sin ballett med utgangspunkt i Askepott. Det har blitt fire veldig forskjellige balletter - min favoritt var nok Epic short, som nok er den mest klassiske av dem, på flere måter. Konklusjonen er vel at jeg liker et narrativ og en form for handlingskurve, også i ballett... Jeg lot meg også fascinere av Picture a vacuum, som ikke danses til musikk, men til diktlesning. Det burde vel være unødvendig å nevne at dette har medført bokinnkjøp i ettertid - Kate Tempest befinner seg nå i min stadig voksende lese-bunke.

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Selvfølgelig trengte jeg en Bjella-reprise - det holder da aldri å bare se en musikal på Det Norske en gang...

Dekameronen (Nationaltheatret)
Teaterversjonen av Dekameronen presenterer syv av bokas 100 (derav navnet) historier. Kjærlighet av alle slag, livet, døden og sex. Og hagearbeid, som aldri vil bli helt det samme igjen... Oversetteren som holdt innledning på forhånd påsto at forfatter Boccaccios rykte som pornograf var betydelig overdrevet - basert på stykkets utvalg er jeg ikke overbevist om at jeg er helt enig i det. Trump er også innom en tur, om ikke med navns nevnelse så er det likevel ingen tvil. Dessuten har jeg aldri hørt så mye fri og åpenlys dialektbruk fra Nationaltheatrets hovedscene.

Dette er fortellerteater av høy kvalitet - lite rekvisitter og scenografi (det mye omtalte enorme eplet de kan klatre ut og inn av er bare med i en av historiene), enkle og nøytrale kostymer og skuespillerne vandrer ut og inn av karakterer (kjønn er mindre relevant), avbryter hverandre, henvender seg til salen, forteller hva de selv eller andre gjør mens de gjør det - og alt fungerer. Jonas Strand Gravlis adelmann/hest-kombinasjon er et av mange høydepunkt - veldig gøy å se ham som noe annet enn moderne, sint tenåring - og slutten er hysterisk, jeg lo fortsatt på vei ut.

Oslo-Filharmonien med Henning Kraggerud - Tveitt, Halvorsen, Grieg
Helnorsk aften hos filharmonien. Først et lite utvalg av Geirr Tveitts Hundrad hardingtonar - folkemusikk og symfoniorkester er en innmari stilig kombinasjon. Så var det tid for Henning Kraggerud, en av mine favorittsolister. Ikke primært fordi han er en fantastisk musiker (selv om han er det også), men fordi han alltid forteller om verket han skal framføre. Nå hadde han virkelig noe å fortelle om også - for første gang på 108 år skulle Johan Halvorsens tapte (og nå gjenfunnede, åpenbart) fiolinkonsert framføres i Oslo. Halvorsen selv var visstnok så misfornøyd med verket at han brant partituret - nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg synes den var ganske fin... Kraggerud presenterer selvfølgelig også sitt egenkomponerte ekstranummer - fem små variasjoner på fire minutter. Etter pause fortsetter nasjonalromantikken med Grieg og Peer Gynt-suitene. Litt forvirring hos enkelte (jeg var ikke den eneste) når rekkefølgen i programmet ikke stemmer overens med hvordan det faktisk framføres (forvirret tanke underveis: Jeg kan da ikke ha gått glipp av Dovregubbens hall? ), men jeg tror vi fikk krysset av på alle punktene innen de var ferdige...

Åstaddiktning (Det Norske Teatret)
Lyset dempes langsomt på scene 3, hvor bortimot 100 av de 120 plassene står tomme. En sidedør går opp og Agnes Kittelsen klaprer over scenen på høye hæler og forsvinner ut bak oss, vi hører bare lyden av skrittene hennes som forsvinner ut gjennom garderoben og en dør som smeller igjen. Et mørkt og stille minutt senere gjentar det hele seg. Så kommer Lasse Koldsrud vandrende og flere andre føler. Det tar flere minutter før noen faktisk stanser på scenen og etterhvert begynner å snakke. Åstaddiktning er et stykke uten rød tråd, dramatisk utvikling eller egentlig handling, ingen gjennomgående karakterer og lite direkte interaksjon mellom skuespillerne. Tekstbrokker, gjentagelser og enkeltreplikker om tap og kjærlighet, liv, død og overlevelse. Det refereres stadig til en togulykke (Åsta-assosiasjonen i tittelen er ikke tilfeldig), men også andre hendelser, omgivelser og store og små livsendringer. Det er egentlig vanskelig å si så mye om hva det er, men jeg suges inn i det.

Oslo-Filharmonien med Janine Jansen - Janacek, Tsjaikovskij, Dvorak
Når jeg bruker gulløredobbene etter farmor er jeg alltid litt redd for å miste dem. Hvordan Janine Jansen har det når hun reiser verden rundt med sin uvurderlige Stradivarius-fiolin fra 1707 er ikke godt å si, men hun spiller ihvertfall Tsjaikovskij fantastisk på den. Vi blaserte/late på konserthusets balkong er ofte ikke like ivrige til å reise som som de nede i salen, men Jansens får fortjent stående og taktfast applaus fra en fullsatt sal. Etter pause får vi Dvorak, og det setter jeg alltid pris på.

Som lauvet i Vallombrosa (Det Norske Teatret)
Tre generasjoner familie samlet i sommerhuset ved sjøen. Et utgangspunkt som kan gå i så mange retninger, men når det er Lars Norén som står bak aner man at det neppe er idyll i vente... Far er døende (tror barna. Håper barna?) Huset skal selges. (Skal det ikke?) Et kjærlighetsforhold er ikke bare kjærlig. Et stabilt ekteskap er kanskje ikke så stabilt likevel. Den yngste generasjonen sliter også med sitt - den lovende skuespillerinnen har hatt en sammenbrudd, forfatterspiren tynges av hypokondri og pretensiøsitet. Og rundt dem alle tusler den tafatte slektningen med mangelfullt utviklede sosiale antenner og en evne til å dukke opp når det passer minst. Tilsett en god dose sarkasme og svart humor, marinér i gode mengder vin og champagne og la det utfolde seg fritt i drøyt 3,5 time, og du har Som lauvet i Vallombrosa, en overveldende og imponerende teateropplevelse. Det er et sånt stykke jeg blir sliten av å se, hvor utmattende det er for skuespillerne kan jeg jo bare lure på, men de gjør en fantastisk innsats.

onsdag, mai 03, 2017

Vår, mummitroll og kanelbuller i Göteborg

I min familie dukker mummi-sitatene og -referansene opp når du minst venter det. Det forventes at du skjønner hva som menes når noen beskrives som en hemul eller en filifjonke, og det er ikke mange kjøkkenskap som ikke rommer minst en mummikopp. Det var derfor helt naturlig for meg, søster og to kusiner å legge en vårtur til Göteborg når de lokket med Tove Jansson-utstilling - vi studerte oljemalerier, fant likheter mellom hobbiter og homser og kunne plassere stort sett hver eneste mummi-tegning. Så gikk vi ut i vårsola og tok inn mer av det byen hadde å by på.


Vandring i Trädgårdsföreningen en tidlig søndag formiddag.


Palmene i palmehuset, sett fra galleriet. (De planteinteresserte finner mer fra palmehuset her


Kanelbullene i Haga er i en helt egen liga. To boller var mer enn nok til fire personer.


På Järntorget hadde kirsebærtrærne både blomster og lanterner - og Myrorna rundt hjørnet hadde en gammel islandsk salmebok til meg...


Med så mye rein både på tv og i sosiale medier den siste tiden var dette et helt naturlig valg da jeg skulle kjøpe tog-niste.


Jeg klarte nesten å unngå å kjøpe noen mummi-produkter - men så fant jeg denne teboksen med sommerfest-motiv, og den måtte jeg jo bare ha. Forøvrig synes jeg det er ganske slemt å ha smykker på tilbud rett ved kassa...

Tove Jansson-utstillingen er åpent til 21. mai - det er fortsatt tid til å ta turen. Kanelbollene er også verdt et besøk...

mandag, mai 01, 2017

Kulturmåned 2017 - februar

Februar bød på gjensyn og nyversjoner av mange slag - med Tänk om i Malmö, med musikal-Jungelboken sist sett ca 1990, med Nasjonalballettens Ghost og med Askepott i en versjon som var ny på så mange måter. Samt en amerikansk komiker, et par avdøde menn og en svært levende og svært naken mann...

Varig vind (Teaterkjeller'n)
Jeg skal ikke påstå at jeg var yngst i salen, men det var ikke langt unna da Lars Klevestrand, med hjelp av to musikere og gitaren Dolores, framførste Erik Byes viser. Mye kjent og kjært, men også en del ukjent. Bye hadde mange flotte tekster og et øye for både mennesker og detaljer, og Klevestrand, som selv har komponert musikken til flere av dem, er en dyktig, entusiastisk og medrivende formidler av dem. Men enkelte i publikum kunne godt vært litt mindre entusiastiske når det gjelder uoppfordret allsang...

Oslo-Filharmonien med Stephen Osborne - Mendelssohn og Ravel (Konserthuset)
Jeg har en kjærlighetsaffære på gang med en eldre mann. Fransk. Og avdød, men det er ikke så nøye. Daphnis et Chloe i fjor tente gnisten, og denne kveldens doble dose - klaverkonsert i G-dur og La Valse - avgjorde saken - jeg har utviklet et komponist-crush på Maurice Ravel... Klaverkonsertens første og tredje sats ligger så nærme jazz som klassisk musikk kan komme uten å bikke over - inspirert av bl.a. Gershwin, i følge programmet, og det høres. Midtsatsen er mer klassisk "ta pusten fra meg"-musikk. i liket med pianist Steven Osbornes ekstranummer Valse triste (også Ravel, hvis jeg hørte riktig). La Valse er en fragmentert lek med klassisk wienervals - jeg elsker det! Medelsson og hans italienske symfoni får ha meg unnskyld - det var etter pause de store opplevelsene kom.

La Cenerentola (Operaen)
Stefan Herheim har endevendt La Cenerentola (Askepott) med stort hell - både Rossini selv og dirigenten var på scenen, som var rammet inn av peiser og eventyrbøker med et Disneyslott i bakgrunnen. Askepott, som slett ikke er så engleaktig som man vanligvis skal ha det til, er en morderne vaskedame som nesten får en eventyrbok i hodet og plutselig befinner seg i helt andre omgivelser. Forviklinger, forkledninger og parykker, en kjekk prins i Taylor Stanton, en Aleksander Nohr som åpenbart koser seg som falsk prins og ikke minst den mannlige delen av operakoret som småengler - de så også ut til å ha det ganske gøy...Vi lo så mannen foran snudde seg og hysjet - kort sagt en særdeles vellykket kveld. Min nye favoritt-Askepott!

Rich Hall (Latter)
I rekken av engelskspråklinge komikere som stadig oftere gleder oss med sitt nærvær var turen kommet til Rich Hall. Lakonisk, politisk og morsom - og en igjen en påminnelse til alle som skal på stand-up at om du sitter på første rad vil du risikere å bli trukket inn i en samtale. Synes du dette er helt grusomt er det i alles interesse at du kjøper billett lenger bak i salen...

Lesning: Alt inkludert av Marit Eikemo (Det Norske Teatret)
Alt inkludert er en roman med mange karakterer. Da er det jo kjekt med skuespillere som ikke har noen problemer med å sjonglere flere stemmer - og dialekter. Selv om det ikke er så lett for en stakkar å holde seg alvorlig når Frank Kjosås uten forvarsel slår om til stavangersk... Det er et utdrag som leses, men tekstutvalget er gjort så nennsomt at for en som ikke kjenner boka fra før av føles det egentlig ikke som om noe mangler - det oppleves som en hel og fullstendig historie.

Tänk om (Malmö opera)
Det var en dag i april i fjor - midt i Tenk om-ensporetheten - at jeg oppdaget at den skulle settes opp i Malmö også. Det var jo bare på sikre seg billetter, smøre seg med tålmodighet og begynne å glede seg. Det ble snørr og tårer, latter, lykke og gjensynsglede, selv om gjensynet strengt tatt var med noe jeg ikke hadde sett før... Denne versjonen foregikk av naturlige årsaker ikke i Oslo, men heller ikke i Malmö eller (som originalen) i New York - den er lagt til en ikke nærmere angitt nordeuropeisk storby (i følge programmet) og er helt renset for stedsangivelser, og akkurat det var et savn. Det gjorde at den føltes mer distansert og mindre aktuell - selv om Malmö-referanser selvfølgelig ville truffet meg mye mindre enn Oslo-referansene gjorde tror jeg likevel det ville vært bedre. (Jeg sliter jo med å forholde meg til bøker uten klar geografisk plassering - jeg liker å vite hvor ting foregår.) Det var også uvant å se nye skuespillere skape nye versjoner av karakterer jeg "kjenner" og er glad i. Kveldens største nerdespenningsmoment var knyttet til navnet til Lukas og Davids barn - det var jo en evig og stadig skiftende kilde til underholdning i Oslo. Her gikk de for en vri på originalens Huckelberry Finn-tema: -Efter att vi fick Finn... -Jag kommer alltid kalla honom Huckelberry. Vi lærte dessuten et fantastisk svensk uttrykk på teateret, en versjon av "lyset er på, men ingen hjemme": Hjulet snurrar, men hamstern är död...

Det er Ales (Det Norske Teatret)
Lyset har ikke engang blitt dempet på scene 3 når Oddgeir Thune uten forvarsel kommer vandrende inn - helt avslappet og uanstrengt splitter naken. Jeg sliter litt med hvor jeg skal plassere blikket og angrer et øyeblikk på min vanlige plassering på første rad... Vi er i Jon Fosses univers, Asle og Signe er nygifte, det er uvær på gang og Asle vil som vanlig ut med båten likevel. Det går ikke bra. Historien fortelles både i presens og preteritum samtidig, både unge Asle og Signe og gamle Signe er på scenen. Fortid og nåtid er i dialog, og som alltid hos Fosses sies det mye og mangt, men med få ord.


Jungelboken (Chateau Neuf)
Da jeg var rundt 10, ble en ny musikal basert på Jungelboken (nærmere Disneys versjon enn Kiplings originalhistorier) satt opp på Bryggeteateret. Jeg og bestevenninnen hadde helt dilla og hvert vårt eksemplar av kassetten med alle sangene, og et vanlig tidsfordriv var å fordele rollene mellom oss og synge med. Jeg kan fortsatt alle tekstene... At jeg trengte et gjensyn var jo åpenbart, og gleden - og nostalgifaktoren - blir jo ikke mindre når både Tom Sterri og Arlene Wilkes vender tilbake til sine roller som hhv bjørnen Baloo og ulvemor Akela. For ikke å snakke om hvor festlig jeg synes det er at Kim Arne Wiflad, som spilte Mowgli den gang da (daværende navn Kim Arne Hagen) nå er hyenen Tabaqui. Apekongen har fått påfallende likheter med Donald Trump og noen arrangementer og tekstlinjer er endret (jeg sa jo at jeg kan alle sangene...), men utover det føles det meste så likt at jeg nesten lurer på om kulissene bare har ligget på vent i garasjen til Tom Sterri fra forrige runde. Jeg mistenker at den som koste seg aller mest var Reidun Sæther, rollen som slangen Kaa så ut til å passe henne utmerket...

Ghosts (Operaen)
Nasjonalballetten og regissør Marit Moum Aune tolker Ibsens Gengangere - den tok meg så mye sist jeg så den at jeg måtte se den igjen da muligheten bød seg. Grepet med at hver rolle tolkes av to dansere - en nåtidskarakter og en gjenganger - åpner for ny forståelse og gir det hele en ekstra dimensjon. En forestilling som treffer rett i magen. Neste sesong skal Aune regissere ballettversjonen av Hedda Gabler - forventninger er bare fornavnet...

tirsdag, april 04, 2017

Båndsalat


Et ord, et fenomen og et tilhørende fysisk objekt som alle er på vei ut av dagligtale og -liv. Båndsalat, for de som måtte være for unge til å kjenne til begrepet, er ikke en slektning av ruccolasalaten, men det som skjer når en sulten kassettspiller går til angrep (se bilde). 

Jeg  hører fortsatt på kassetter fra tid til annen og har en tallrik samling opptakskassetter med sanger tatt opp fra radio gjennom hele 90-tallet. Ikke like avslørende som en skriftlig dagbok, men ikke så langt unna heller...