søndag, april 29, 2018

Den blå uken

Et av de store vår-høydepunktene er når Tinkern, min lokale grønne lunge, gjennomgår sin årlige scilla-eksplosjon og kler seg i blått, årstiden til ære.


Steintrappen i skråningen er et av de få gjenværende tegnene på at her lå det en gang et hus, bygget av (eller rettere sagt for...) Johan Collett i 1855, Villaen, som da sto tom, brant i 1981.


Blått...


...i blått...


...i blått (med duer)...


Om søylene er rester etter det gamle hageanlegget eller en del av et kunstprosjekt er jeg litt usikker på, men jeg tror det er en kombinasjon.


Det blomstrer flere steder i nabolaget for tiden, i Hydroparken er magnoliaen i ferd med å slå ut i full prakt. Legg også merke til såpeskummet i fontenen, et vårtegn godt som noe.


Kirsebærtreet er også i full vårstemning.


Dagens leseutsikt - magnoliaene på Abelhaugen.


Selv i balkongkassene blomstrer våren, i form av mini-stemorsblomster. Nå venter jeg bare på kirsebærtrærne i gata - og syrinene...

søndag, april 08, 2018

Kulturåret 2018 - mars

Tre operabesøk avsluttet mars måned - inkludert mitt første møte med en glassharmonika. Både klassisk musikk og verdensmusikk i konserthuset, og en absurd japaner på nynorsk. Og så var det disse mormonerne igjen, da...

Tett på nasjonalballetten (Operaen)
Tett på Nasjonalballetten foregår på scene 2 - for oss som satt på første rad ble det så tett på at vi hørte pustingen og så svettedråpene fly (men ikke så så mye av danserne fra anklene og ned...). En påminnelse om hvor fysisk ballett faktisk er. Åtte utdrag og korte balletter på en kveld - fra det helt klassiske med pas de deux fra Svanesjøen og til to verk som Nasjonalballetten hadde urpremiere på så sent som i høst. De to ferske (det ene koreografert av Nasjonalballettens danser Lucas Lima, som selv danset i et annet verk i går) var mine favoritter for kvelden, sammen med Scheherezade fra 2013, hvor det stadig kom bøker deisende fra snorloftet. Ballettsjef Ingrid Lorentzen innledet før det begynte - hun lyser av stolthet når hun får snakke om danserne sine, og vi skjønner jo hvorfor...

Mesteraften (Operaen)
Mesteraften består av tre moderne balletter fra tre kjente koreografer - Tiger Lily (Jirí Kylián), In the middle, somewhat elevated (William Forsythe) og Timelapse (Alan Lucien Øyen). Sistnevnte har jeg sett før, og jeg gledet meg til gjensynet. Den er noe så sjeldent som en ballett med tekst, skrevet (og denne kvelden også framført) av koreograf Øyen selv, om tid og minner og verdensrom og stjerner og inspirert av Tilbake til fremtiden-filmene. Ulempen er jo at jeg umiddelbart vender en stor del av oppmerksomheten mot tekst og oppleser heller enn mot danserne... Kylián er alltid fascinerende, det skjer skjer så mye på en gang at man må bare bestemme seg for hva man vil følge med på. Strykekvartett på scenen og store mengder hvit tape - tror de deler tape-samling med Tosca... Forsythe var jeg ikke like begeistret for - musikken var slitsom og koreografien ga meg ikke så mye. Jeg har sluttet å lete etter mening i moderne dans og satser heller på å bare la meg rive med imponeres av et som skjer, jeg har mye mer utbytte av det da.

Lucia di Lammermoor (Operaen)
Donizettis Lucia di Lammermoor er basert på en roman av Sir Walter Scott. Kjent for blod, galskap og glassharmonika, og nok et eksempel på at i operalitteraturen ligger du som kvinne - og særlig som sopran - dårlig an, uansett hva du gjør. Lucia er forelsket i Edgardo, erkefienden til hennes bror og verge Enrico (som av åpenbare grunner ikke er informert om dette forholdet, men får høre om det ad omveier). Han på sin side har en haug problemer, hvorav de fleste kan løses ved å gifte bort Lucia til den eldre, rike Arturo. (Det hele foregår i Skottland, på italiensk, derav navnene. Vi har også Raymondo og Normanno...). Edgardo drar til Frankrike (av uklare nasjonalist-skotske årsaker. Jeg mistenker at Scott er litt klarere på dette punktet...), Enrico sørger for å beslaglegge alle brev og gir istedet Lucia et forfalsket hvor Edgardo sier han er forelsket i en annen. Knust av sorg lar hun seg til slutt overtale til å gifte seg med Arturo, men i det hun skriver under ekteskapskontrakten kommer Edgardo dundrende inn gjennom vinduet (i denne forestillingen er tydeligvis vinduet den nye døra, det er stor sett der de fleste kommer og går...) og legger selvfølgelig all skyld på den stakkars manipulerte Lucia. Hun tvinges i brudeseng med Arturo, og det hele blir forståelig nok litt for mye for henne. Hun mister forstanden, dreper Arturo og avleverer så en av operahistoriens mest kjente scener: Lucias galskapsscene. Et kvarter med fantastisk imponerende sopran-bel canto i blodig nattkjole, med glassharmonika for virkelig å understreke stemningen.

Caroline Wettergren som spiller Lucia er veldig god, både vokalt og skuespillermessig - mot slutten av galskapsscenen er jeg oppriktig bekymret for at hun holder på å besvime på ordentlig... Kveldens mest hederlige omtale går likevel til unge og ukjente Mikkel Skorpen, som da han våknet i går ikke hadde noe annet forhold til Lucia enn det man kan forvente av en nyutdannet operasanger. En telefonsamtale og noen øvingstimer senere sto han på hovedscenen i operaen og sang Arturo fra siden mens den egentlige, nå stemmeløse Arturo Marius Roth Christensen mimet og spilte. Et stort lettet smil og velfortjente ovasjoner under applausen...


Glassharmonika


Book of Mormon (Det Norske Teatret)
Halleluja - jeg er mormoner-frelst igjen! Nytt etterlengtet gjensyn, stadig like morsomt og masse nye detaljer å more seg over. Vi var ikke de eneste i salen som hadde sett stykket før - man hører det på den litt premature, forventningsfulle latteren...

Oslo-Filharmonien med Davidsen, Petrenko: Strauss (Oslo konserthus)
Lise Davidsen sang Strauss, det er jo alltid en nytelse å høre henne. Velfortjent entusiastisk stående applaus etterpå. Vi fikk også Haydns avskjedssymfoni - kalt det fordi den ender med at musikerne en etter en slutter å spille, skrur av lyset på notestativet (lyset i salen ble dempet for full effekt ) og forlater scenen - til slutt sitter bare konsertmesteren og en annen fiolinist igjen - dirigenten tar også sin stav og går... Opprinnelig en protestvise - musikerne hadde ikke hatt fri på altfor lenge og Haydn ville sende en beskjed til mesén Esterhazy...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 5. kurskveld (Oslo konserthus)
Tablas. Santur. Djembe. Afrikansk munnbue. Oud. Darbouka. Mye spennende og ukjente instrumenter som dukker opp når musikere med bakgrunn fra Iran, Syria, India og Elfenbenkysten samles (og ja, jeg har bildegooglet som en helt for å finne alle navnene...) Mye spennende og en del uvant i melodier, skalaer, tonearter og rytmer - verdensmusikk er ikke akkurat det jeg hører mest på til daglig...

Kafka på standa (Det Norske Teatret)
Mitt første møte med Haruki Murakami skjedde ikke i bokform, men på scenen. Det starter relativt pent og forsiktig med 15 år gamle Kafka (Morten Svartveit) som rømmer hjemmefra (at hans indre monolog føres med en kråke er tross alt langt fra det merkeligste jeg har sett på en scene...), treffer ei jente på bussen og blir innlosjert i et bibliotek, men så sklir det helt ut med mannen som snakker med katter, parallelle verdener, fantasifostre (antar jeg...?), drømmer og et snev av Ødipus. Det blir for sært og absurd for meg (og litt for langt), jeg tror boka blir stående ulest i hylla en stund til (jeg har i utgangspunktet høyere toleransegrense for absurde innslag på scenen enn i bøker...). Jeg likte at biblioteket sto så sentralt, da - og Gard Skagestad som katt var kveldens høydepunkt (selv om en velvoksen katt som diskuterer navnet sitt fort sender noen ned stien med  T.S. Eliot- og Andrew Lloyd Webber-referanser... Jeg hadde jo et lite håp om at han skulle følge opp det på lunsj og lyrikk, men da gikk han for Arto Paasilinnas Kollektivt selvmord)

Oslo-Filharmonien med Mena og Ehnes - Beethoven og Bruckner (Oslo konserthus)
Ikke den konserten jeg vil huske i ettertid Ikke noe som var galt, men heller ikke noe som appellerte spesielt. Fiolinsolisten James Ehnes var dyktig, men manglet sceneutstråling, det samme gjelder dirigenten Juanjo Mena, som jeg knapt la merke til. Hakket mer fart over Bruckner enn Beethoven, men ingen av stykkene var at det slaget som får meg til glemme å puste og tenke. Typisk abonnementskonsert som jeg ikke ville plukket ut selv.

lørdag, april 07, 2018

Bilderas (5) Vinter og vår - og påske



Togtur i vinterland - et sted i Telemark, tror jeg... Uka før påske gikk turen til Kristiansand, en togtur med strålende sol og store snømengder hele veien.


Mindre vakker utsikt: Byggearbeid utenfor hotellromvinduet. Kl. 08.30. Lørdag morgen...


Årets påskepynt - gul potterose i kyllingbolle. Potteroser har en gjennomsnittlig levetid på omtrent to uker her i huset, så jeg kan med stolthet melde at ikke bare er den fortsatt i live nesten en måned senere - den har også fått blomster i to nyanser:




Plutselig var balkong-sesongen i gang.


Flere soltilbedere.


I speilkabinettet (aka damedo på Delicatessen Aker Brygge).
  

Påskekake.


Formkake. Historiebok. Marsipan i mørk sjokolade. Tesil i sølv (nyarvet). Det finnes kvelder jeg ser meg rundt og føler at den mentale alderen er relativt høy...


 Onde tunger vil sikkert hevde at korstingsbroderi heller ikke bidrar - på den annen side har jeg aldri påberopt meg å være ung og hipp. Dessuten liker jeg håndarbeid. Og kake.


Nå i formiddag: Første dag med vårsko, og jeg fant en samling blå vårblomster. Jeg tror vi kan fastslå at vinteren offisielt er over på disse trakter!

søndag, mars 25, 2018

Det våres!

Ingen som har vært utendørs i Oslo i dag kan være i tvil - våren er definitivt i anmarsj! Stadig raskere går det også, se bare på utviklingen langs Frognerkilen de siste dagene og ukene:

Bevis A. Robåten:


04. mars


20.mars


25. mars.

Bevis B. Havnepromenaden:


25. februar
 

20. mars,


25. mars.

Med denne farten er alle spor eller vinteren borte om en uke eller to. Krokusene har hvertfall troen...



mandag, mars 05, 2018

Kulturåret 2018 - Februar

Mye klassisk på programmet i februar - Sofokles, Miller, Vesaas og Bellini, Arve Tellefsen og Knut Buen må vel også kunne sies å høre hjemme under den overskriften, mens Joshua Weilerstein fortsatt hører mer hjemme i ung og lovende-kategorien

Oslo-Filharmonien med Weilerstein og Faust: Mahler, Berg, Golijov (Oslo Konserthus)
Favorittdirigenten min returnerte til Filharmonien denne måneden - Joshua Weilerstein er bare 30 år, men har vært fast gjestedirigent her siden 2012... Han snakker som en foss, både på forsnakk-arrangementet før konserten og på scenen, og er opptatt av å formidle musikken også verbalt. Han tok spørsmål fra publikum på forsnakket - jeg synes det var litt ufint å spørre om han ikke var litt for ung for Mahler... (Han parerte spørsmålet elegant med å påpeke at han var tross alt 30, og at Mahler bare var 28 da han skrev denne første symfonien... )

Konserten kan egentlig oppsummeres godt med replikkvekslingen jeg overhørte bak meg i pausen:
-Jeg falt ikke helt for det Berg-sykket...
-Nei, men nå kan vi storkose oss med Mahler!


Alban Berg er ikke helt min tekopp heller - atonalitet og tolvtonemusikk blir litt for spesielt for meg (men fiolinistsolist Isabelle Faust hadde en kjole med innebygd kappe, den var lekker). Mahler er derimot en nytelse, særlig minneverdig er symfoniens tredje sats, hvor Fader Jakob blir en mollstemt sørgemars framført i kanon. Det høres merkelig ut, men er veldig flott i praksis. Konserten åpnet med en jiddisk-rumenki-sigøynermusikk-mashup, with the fastest-played violas you've ever heard in your life, i følge Weilerstein, og det hadde han jo rett i...

Prisen (Riksteatret)
Amerikanske 1900-tallsdramatikere byr sjelden på fest og moro og lykkelige familier - Arthur Miller er intet unntak. To brødre møtes for første gang på mange år for å selge møblene etter faren, som mistet det meste - inkludert lysten og evnen til å ta vare på seg selv - under krakket. Den ene broren stilte opp for faren og lot det ansvaret styre livsvalgene, den andre prioriterte seg selv og sin egen karrière. Eller var det så enkelt? Selvfølgelig var det ikke det - her står livsløgner for fall og berget av oppvask som må tas er høyt... Kim Haugen og Per Frisch spiller brødrene Victor og Walther, med Iren Reppen som Victors fredsmeglende kone i mye omtalt knallrosa drakt, men det er jo ikke til å komme utenom at det der Helge Jordal som 89 år gammel møbelhandler som er stykkets høydepunkt.

Kimen (Det Norske Teatret)
Basert på Tarjei Vesaas' roman. En ukjent mann kommer til en liten øy, en hendelse som viser seg å koste liv og endre den lille øya for alltid. Scenen er enkel, kostymene likeså, på to skjermer på bakveggen vises naturbilder - landskap og trær, hunder og griser (tidvis med lyd. Jeg skvatt så mye da en gris skrek at jeg skrek nesten like høyt tilbake...). Alle skuespillerne er på scenen stort sett hele tiden og forteller historien med mange stemmer - tidvis snakker de i kor eller i munnen på hverandre, tidvis avslutter de hverandres setninger. Veldig effektfullt, og uhyggestemningen blir stadig mer fremtredende. Ikke en behagelig teateropplevelse, men en veldig sterk.

Norma (Operaen)
Vi befinner oss i romertiden. Hele Gallia er okkupert av romerne. Hele? Nei, en liten gruppe krigere med deres styrkedrikk - nei, forresten, deres yppersteprestinne. Dette er ikke Asterix, det er Bellinis bel canto-opera Norma. Fort gjort å ta feil... 

For å ta det positive først - musikken er flott og mektig og sangerne, med Hrachuhi Bassenz (Norma) og Dshamilja Kaiser (Adalgesia) i spissen er fantastiske. Tenor Arnold Rutkowski synger også bra, men rammes i større grad av forestillingens mer problematiske sider - det visuelle. Det blir noe parodisk over romersk soldat-antrekket hans - lærbrynje med spenner i S/M stil og combat-bukser i gyllenlær - som gjør det vanskelig å ta ham alvorlig, særlig i sluttscenen når han står som bundet fange i bar overkropp med noen imponerende brystmuskler (med en massiv tatovering av den romerske ørn) og skulderlangt blondt hår som fikk oss til å snakke om Harlekin-forsiden generelt og Fabio spesielt på vei ut... Den galliske leder Oroveso lider en liknende skjebne i sitt gedigne hodeplagg med både horn og fjærpryd - mener de dette seriøst eller er det noe parodisk-ironisk på gang her? - og Normas prestinne-pryd kunne glidd rett inn i karnevalet i Rio. I sterk kontrast til kostymene står den hypermoderne scenografien - en naken stillas-og-trapper-konstruksjon som ikke minner om noe som helst og hvor det stadig projiseres bilder og filmsnutter. Noen av dem kan med litt velvilje tillegges symbolske funksjoner, mens filmene av orkesteret, instrumenter og bokforsider blir mest merkelige. Det skal visstnok være en meta-kunstverk-idé bak dette - det funker ikke for meg... Jeg får si som en gammel mann jeg overhørte etter en moderne Don Giovanni-oppsetning (som jeg forøvrig likte) for noen år siden: Det ble mye bedre da jeg lukket øynene...


Helt greit herreselskap å tilbringe valentines med...


Oslo Rotary: Klassisk musikk - 6. kurskveld (Oslo konserthus)
-Det er 3-4 år siden jeg spilte denne sist. Jeg har noten liggende der, men det er jo mer spennende uten. Man skal ta litt sjanser i disse OL-tider...

...sa Arve Tellefsen og kom seg gjennom Svendsens Romanse uten merkbare utfordringer. Etter å ha startet med et ekstranummer(!) av Ole Bull. Men alt dette var etter pause, før pause var det Knut Buen og hans utvalg av hardingfeler som inntok scenen. Han tegnet (les: spilte...) og fortalte (med enkelte innspill fra Tellefsen, primært instrumentale) om slåtter, Myllarguten og Ole Bull, samt litt Mozart. Der skal du gi meg hånden med variasjoner på Hardingfele var stilig! Etter pause var det altså Tellefsens tur, som også hadde satt sammen sin egen lille sonate - en sats av Brahms, en av Grieg og en av César Franck. Sistnevnte var helt ukjent for meg, men han vil jeg gjerne hør mer av - den satsen var nydelig. Som ekstranummer dro han til med glansnummeret Czardas, selvfølgelig med allsang...

Antigone (Det Norske Teatret)
Hele det gedigne sceneromme på hovedscenen til Det Norske ligger åpen og tom, bortsett fra et trommesett helt bakerst. Gjertrud Jynge i moderne, nøytrale klær og høye hæler klaprer fram til scenekanten og begynner å snakke ut til salen med trommefølge og scenerøyk - en strippet Antigone, moderne i uttrykk og klassisk i form. Med en tom scene - en spade er eneste, symboltunge, rekvisitt - og lange tekststykker, stort sett mer monolog enn dialog, som i hovedsak framføres foran på scenen vendt mot publikum, har skuespillerne ingenting å gjemme seg bak og etter støtte seg til, og to dager før premieren er det ingen som snubler et øyeblikk, jeg er så imponert, ikke minst av Antigone (Sara Khorami) og Kreon (Jon Bleiklie Devik). Alt går selvfølget åt skogen til slutt - om enn ikke med pauker og basuner, men mer lavmælt og gripende - det er gresk tragedie og lagnaden rår...

Ian McEwan (Litteraturhuset)
Ian McEwan er alltid en glede. I bokform, først og fremst, men også å høre på. Denne kvelden holdt han foredrag om selv'et i litteraturen og historien, med referanser til bl.a. Homer, Updike, Shakespeare og Pepys. Interessant, lærerikt, underholdende og velartikulert, og helt uten andre virkemidler enn sine egne ord. En mann på en talerstol med en bunke notater, og oppmerksomheten til en fullsatt sal i en drøy time.


Te, cookie og litt egenlesing før lunsj og lyrikk.

Månedens to Lunsj og lyrikk-besøk var ved Svein Roger Karlsen og Oddgeir Thune. Karlsen leste en novelle av Tor Jonsson og noen dikt fra Jordsjukantologien til Stein Torleif Bjella, og fortalte i den anledning at det var hans hund som spilte en ledende rolle i Kan nokon gripe inn i fjor. En litt anpusten Oddgeir Thune ankom et par minutter forsinket: -Eg falt på isen! Men litteraturen overlevde... og fram fra et tøynett kom Johan Harstads nyeste bok, Ferskenen. Den skal nok på leselisten så snart anledningen byr seg.

fredag, februar 09, 2018

En, to, mange...


I et litt udefinert anfall av nostalgi kjøpte jeg for noen år siden to små blomsterpotter på loppemarked.


Året etter fant jeg en til, bare litt større, i samme serien og tenkte at de ville trives sammen.


En ampel i samme stil? Ja takk!


Denne fra en bruktbutikk i Trondheim er strengt tatt bare nesten lik, men man prøver jo å ha et inkluderende hjem...


Fretex hadde en som var helt lik de to som startet samlingen (for jeg innså at det på et tidspunkt hadde blitt en samling...). De hadde også et frokostservise i samme stil, men jeg mønstret alt jeg hadde av selvkontroll og hadde en streng samtale med meg selv.


Et par små kakuspotter, derimot... De manglet underskåler, men jeg hadde noen gamle glassbrikker i passende størrelse.


Voksenutgaven!


Hele familien samlet. Det er vel ikke usannsynlig at ytterlige familieforøkelser må påregnes...



tirsdag, februar 06, 2018

Kulturåret 2018 - januar

Året begynte med oktoberfest og hekser, hippiemusikal og russisk tragedie, Stravinskji og Stenhammar og en god dose ny og eldre lyrikk.

Oslo-Filharmonien med Blomstedt, Båtnes, Bullock: Mozart, Stenhammar (Oslo konserthus)
En filharmonidirigent av det voksne slaget - Herbert Blomstedt har passert 90, men er imponerende sprek. Det var forsåvidt bratsjsolist Catherine Bullock også, som ikke lot en langt fremskreden graviditet komme i veien for å stå og spille et halvtimes verk. Mozarts Sinfonia Concertante og Stemhammars andre symfoni sto på programmet - Mozart er alltid lett gjenkjennelig, mens Stenhammar var et nytt bekjentskap for meg. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg er ganske sikker på at jeg kunne ha identifisert ham som nordisk komponist ut fra musikken - det er noe med lydbildet som lokker fram dype skoger...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 5. kurskveld (Oslo konserthus)
Stravinskjis Vårofferet arrangert for to pianoer (av komponisten selv) og framført av to klaverstudenter - nå snakker vi kraftanstrengelse. Professor Marianna Shirinyan fra Norges Musikkhøgskole hadde tatt med seg noen av sine beste studenter til Rotary-konserten, vi fikk også Debussys Cello sonata av en særdeles uttrykksfull cellist og Rakhmaninovs suite nr 2, også den for to pianister. Vårofferet og cello-sonaten er fra hhv 1913 og 1915 og ganske nyskapende - man kan høre the jazz age komme...

Trollmannen får Oz (Riksteatret)
I nynorsk språkdrakt, altså - det må vel være lov å si at ikke alle skuespillerne var like komfortable med det på generalprøven... Det går seg vel til etterhvert. Den som hadde det mest morsomt var den onde heksa fra vest, som var mer elegant dominatrix med kosteskaft/pisk-kombo enn grønn-fjeset kjerring. I det hele tatt var det mye fine kostymer og ikke minst overbevisende kroppspråk, særlig på tinnmannen og fugleskremselet. Scenografien, som siden vi snakker Riksteateret skal være både fleksibel og lett å pakke og flytte, var også som den skulle - barneforestillinger skal ikke være for minimalistiske, og denne var både fargerik og forståelig. Litt skummel (den er anbefalt fra 5 år, jeg ville nok satt det et par år høyere), men det er ingen plass som heime, tross alt...

Oslo-Filharmonien med Søndergård, Andsnes - Britten, Elgar
Dagens filharmoni-vikardirigent Thomas Søndergård var en vandrer - forover, bakover, side til side over hele podiet. Leif Ove Andsnes satt derimot stille, men for en fart det er i fingrene hans *imponert* Brittens klaverkonsert sto på menyen før pause (det var der Andsnes bidro...), Elgars første symfoni etter. Begge britiske, begge ukjente for meg, begge vel verdt å høre igjen. Dessuten fikk vi litt Chopin fra Andsnes som ekstranummer - en liten nocturne.

Andre Bjerke i 100 (Teaterkjeller'n)
Det er 100-årsjubileum for André Bjerkes fødsel i år. Som en følge av dette var jeg på en liten Bjerke-cabaret i Teaterkjelleren, hvor Lars Klevestrand, Wenche Medbøe og pianist Ivar Anton Waagaard leste, spilte (både i teatermessig og musikalsk betydning), sang og fortalte om Bjerke og diktene hans. Virkelig gøy blir det jo når Medbøe kommer med egenopplevde historier fra teaterturneer hun var på sammen med ham - Jeg satt en hel natt i Kragerø og hørte ham fortelle om Göthes fargeteorier... Kjent og ukjent - gjett hvem som må lese mer Bjerke i år...



Kasimir og Karoline (Det Norske Teatret)
Det er full oktoberfest hos Kasimir og Karoline på Det Norske. Karoline (Kjersti Dalseide) er så klar for fest, hun har gledet seg i et helt år og orker ikke forholde seg til at Kasimir (Amell Basic) er deppa og nettopp har mistet jobben. For Karoline er ikke det noen stor greie - man finner alltids en ny jobb, det ordner seg - hun har den tryggheten som kommer med middelklassebakgrunn og foreldre som sikkerhetsnett, mens for Kasimir som ikke har noen av delene, men derimot en fortid som småkriminell fengselsfugl er det noe i nærheten av verdens undergang. Hun treffer nye bekjente, med penger og varierende grad av borgerlig moral, mens han treffer gamle kjente som gjerne vil ha ham tilbake på skråplanet. Kjærlighet og forskjeller av mange slag - kjønn, klasse, økonomi og moral - står med andre ord sentralt i partyteltet hvor karaoken ljomer, Champagne og Jägermeister flyter og fest, fyll og bergogdalbaner dominerer. Som på enhver annen fest går det fra dype samtaler og heftige monologer (jeg blir nesten litt bekymret for blodtrykket til Frans (Eivin Nilsen Salthe) på tidspunkt...) til fyllerør, det er grining og klining og det meste i mellom - men mer underholdende og givene enn mange av de festene jeg har vært på... *foretrekker alltid teater framfor fest* Teltets seremonimester må nevnes - Petter Winther siterer Strindberg og Dickens, spiller harpe og trekkspill og er høyt og lavt og misunnelsesverdig uanstrengt på skyhøye glitrende rubinsko. Dessuten har nevnte Salthe en svært minneverdig (enten jeg vil eller ikke) opptreden i leopardtanga, håndjern og fotlenke med kule...

Onegin (Operaen)
Onegin er en av de vakreste og mest følelsesladde ballettene. Både annen og tredje akt har sluttscener som vekker de store følelsene og etterlate våte øyne. Død og tragedie og tapt kjærlighet og Tsjaikovski - alt man kan ønske seg, i det minste på en ballettscene... Samt nasjonalballettens fantastiske dansere, i kveld Eugenie Skilnad, Phillip Currell og Lucas Lima. Dessuten en fantastisk "gammel" tante som stjal showet i bursdagsscenen i akt 2, jeg glemte jo nesten å følge med på hoveddramaet..

Hair (Oslo Nye)
Hair er en musikal med en nokså diffus handling. Etter hva jeg har skjønt er det, i motsetning til f.eks. en Andrew Lloyd Webber-musikal, lite som er fastlagt av manus og replikker, og hver oppsetning blir unik. Oslo Nyes oppsetning er ganske ulik Det Norskes versjon fra 2006, og begge skiller seg i vesentlig grad fra filmen. Hovedproblemet hos Oslo Nye er at de har fjernet det meste av konflikt og friksjon, og dermed også framdrift. Når både Claude og Sheila er fullblods medlemmer av hippiegjengen fra første scene blir det ikke mye handling igjen, bare en gjeng ungdommer i flagrende gevanter (det er et kostymesalg jeg gjerne vil på...) som sitter i bakgården og doper seg og har seg og stadig bryter ut i sang, i overkant mye rettet mot publikum. Det etableres hverken et skikkelig univers eller klare karakterer jeg kan tro på og engasjere meg i. Det er først i sluttscenen at forestillingen virkelig får nerve, og da er det for sent. Trond Høvik stjeler showet hver gang han er på scenen, ellers er det Petter Vermelis Berger som er forestillingens midtpunkt. Hans psykedeliske teddybjørn (hans ord...) er et overflødighetshorn av sjarm og entusiasme, jeg skulle ønske det hadde smittet mer over på de andre - det hadde reddet mye. Scenografien med den obligatoriske folkevognbussen er fargerik, men holdt i pastellfarger - som resten av forestillingen blir den litt blass

To lunsj og lyrikk-besøk i januar . begge med lyrikere som leste egne dikt. Astri Kleppe leste fra sin siste samling Ivans blomster og Ruth Lillegraven leste fra sine utgivelser Manilahallen, Sigd og Urd, samt barnediktsamlingen Eg er eg er eg er. Fordelen med at det er forfatteren som leser er at man kan få litt innblikk i skriveprosessen, bakgrunnshistorier og andre baktanker.