onsdag, januar 09, 2019

Kulturåret 2018 - Oktober

Et nyttårsforsett bør åpenbart være å bli flinkere å til å ta litt notater underveis - det er ikke så enkelt alltid å huske hva jeg egentlig syntes og mente og hva som gjorde inntrykk på en konsert for tre måneder siden...

Oslo-Filharmonien med Banellakis, Znajder: Dvořák, Szymanowski og Rachmaninoff (Oslo konserthus)
Dvořáks notedikt Middagsheksen er av det slaget som skape en hel Merry Melodies-tegnefilm inne i hodet mitt...

Book of Mormon (Det Norske Teatret)
Man må jo ta ansvar for at også tilreisende får med seg en mormonerdose. For egen del har jeg kommet ut av tellingen, og det er vel egentlig like greit...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 2. kurskveld (Oslo konserthus)
Kammermusikk med det unge og prisbelønte Oslo Meteoros Ensemble.

Byggmester Solness (Nationaltheatet)
Nytt Ibsen-stykke for meg - av de som fungerer godt i moderne-uten-klart-definert-tidsangivelse-setting. Jeg syntes det var åpenbart ganske tidlig hva som var pistolen på veggen i første akt, så det mest overraskende da det store klimakset i siste akt kom var hun på raden foran som gispet høyt - hun så det visst ikke komme... Forøvrig kan jeg opplyse om at på neste litterære karneval stiller jeg som prinsesse Hilde av Appelsinia...

Il Tabarro/ Gianni Schicchi (Opeaen)
To tredjedeler av Puccinis Il Trittico (den siste kommer senere i sesongen). Il Tabarro (Kappen) er et trekantdrama med lite ytre handling, her kommer virkelig Puccinis musikk til sin rett. Gianni Schicchi er fjas og farse, men ganske underholdende sådan, og Vigdis Undsgård får briljere i Mio babbino caro.

Til alle tider - Espen Lind / Ingeborg Bratland (Kulturkirken Jakob)
Etterlengtet gjensyn - jeg var så heldig at jeg fikk med meg Espen Linds nye salmemelodier med Ingebjørg Bratland under Olavfestdagene i 2011, og var veldig klar for en runde til. Nye melodier gir ny mening også til gamle tekster man trodde man kunne ut og inn. Selv om jeg som med glede minnes Espen Linds heftigste popstjernetakter på 90-tallet sliter litt med å få det til å henge sammen med den lett gråskjeggete mannen i dress som åpnet salmekonserten sin med å spille munnharpe...

Oslo-Filharmonien med John Adams, Leila Josefowicz: Adams (Oslo konserthus)
John Adams, en av de største operakomponistene de siste hundre årene, snakker - sånt kan jeg jo like. Han forteller om verkene, om hva og hvordan og hvorfor, og at en av ariene fra operaen Dr. Atomic, som også har blitt komprimert til en halvtimes orkesterverk (hvor arien har blitt en trompetsolo), har hentet teksten fra en dikt av John Donne. En opplysning som selvfølgelig sende meg rett hjem til diktbøkene mine...

Vinje 200 år (Det Norske Teatret)
Det er ikke det at jeg ikke anser meg for å være ganske fullblods kulturkjerring til daglig, med mine doble abonnement i både filharmoni og opera, klesskapet fullt av Gudrun Sjödén-gevanter og på-hils-forhold til litt for mange dørvakter på Det Norske Teatret. Jeg føler likevel at å tilbringe den tidlige delen av lørdagskvelden på festkveld for Aasmund O. Vinje, med forestilling først og servering av Vinje-tapas mens Aasmund Nordstoga sang og leste dikt og Vinje-ordføreren holdt tale etterpå, var å ta det opp et hakk. Fin kveld, da - kjente og ukjente tekster ble hentet fram for å belyse ulike sider av Vinjes personlighet og engasjement.

På tvert (Det Norske Teatret)
Paul-Ottar Haga og Evy Kasseth Røsten gjør sitt beste for å bøte på min mangelfulle kjennskap til Olav Duun - og deres beste er slett ikke å forakte. Enkelt, effektfullt og gripende om en av norsk litteraturs mange utstøtte outsidere.

På månedens lunsj og lyrikk-besøk leste Gard Skagestad fra Ruth Lillegravens nye krimbok Alt er mitt. Sentralt i kapitlene han leste sto en mor som har bodd på institusjon i 30 år, med hukommelsestap etter elektrosjokkbehandling. Hallo, Next to Normal-assosiasjoner...


fredag, januar 04, 2019

Januarsol

Januarsola er en flyktig glede - man må fange den når anledningen byr seg, som den gjorde i går...


Nær sjøen er alltid et godt sted å fange sol - jeg fant en lun og skjermet benk i solveggen ytterst på bryggekanten på Tjuvholmen. Jeg skal nok returnere med en bok ved en passende anledning når det blir litt varmere i været...


Leiligheten min hadde fanget så mye sol at det tøt ut av nøkkelhullet...


I vinduskarmen hadde appelsintreet slått ut i blomst i ren glede over lys og varme.


Januarsola har det med å forsvinne tidlig, men den gjør det med stil.

mandag, desember 31, 2018

2018 i 12 bilder

2018 ble ikke det store bloggåret - og etter besøkstatistikken å dømme er det ikke så mange som egentlig bryr seg om det...  Men det sitter litt langt inne å erklære bloggen som død og ferdig likevel, den er faktisk 13(!) år gammel. Da jeg begynte å blogge, kunne vel enkelte av dagens store bloggere knapt stave... *gammel* Så jeg gjør vel et forsøk på å holde det gående neste år også, til glede for meg selv og mine tre lesere... 


I januar var det vinter - veldig vinter. Så mye at styltemannen ved Aker brygge fikk snø både her og der, samt hjelp til å ikke fyse fast. Om måken på hodet er varmehjelp eller et fashion statement vites ikke...


I februar var jeg hundevakt - vi lå på sofaen og så QI sammen.


I mars kom våren med et brak - på en uke gikk det fra full vinter til (nesten) full sommer.


Oslo-spesifikt vårtegn i april - gardistflokker i Slottsparken.


Mai - syrinenes tid. Den vakreste av alle måneder.


I juni fikk Kristiansandsturen en uplanlagt pause i Kongsberg - vi venter på nytt tog. I det minste hadde jeg fotogene sko...


Det ideelle stedet å søke skygge i julivarmen - en løvhyttte i Botanisk have i København.


Det er ikke så ofte jeg drar fram kameraet inne på do, men da jeg besøkte Fjord i august gjorde jeg et unntak - usedvanlig elegant og velutstyrt.


I september fikk jeg uventet balkongbesøk av soltilbedende duer.  


En av oktobers vakreste høstdager på Akershus festning.



Rosene blomstret fortsatt i Slottsparken i november - og et steinkast unna lyste juletreet i Vikaterrassen...


Solnedgang over Lillestrøm stasjon 25.desember.

Godt nytt år!

lørdag, desember 29, 2018

Kulturåret 2018 - september

Kulturrapporteringen (og bloggingen forøvrig) stagnerte visst litt i høst - men det er aldri for sent å komme á jour... September inneholdt både Ibsen og Shakespeare, norsk teaters grand old man og en av operahistoriens mer infame eldre damer, flere gjenferd, tenorer og en musikal.

Macbeth (Det Norske Teatret)
I that Scottish play er selvfølgelig alle mennene kledd i diskret rutete dresser... Preben Hodnelands Macbeth er ikke påfallende ambisiøs før heksene hinter om store ting i hans framtid - men hans adskillig mer maktsyke og skruppelløse kone (en strålende Ingeborg S. Raustøl) har ingen planer om å la inspirasjonen og muligheten gå fra seg. Det går som kjent spektakulært åt skogen (pun intended), i en nedstrippet versjon hvor teksten får stå i fokus.

Peer Gynt (Det Norske Teatret)
En gammel Peer (Toralv Maurstad, i det som nok er hans avskjed med norsk teater) ser tilbake på episoder i livet sammen med knappestøperen (Svein Tindeberg). Regissør Erik Ulfsby har dekonstruert og stokket om på hele stykket og besatt Peer-rollen med intet mindre enn åtte skuespillere og en barnestatist - og det fungerer absolutt- Visuelt spennende også - og Dovregubben får prisen for årets kostyme...

Peer Gynts fotspor over scenen...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 1. kurskveld (Oslo konserthus)
Ny sesong med klassisk opplysing - pianist og musikkprofesso Jens Harald Bratlie spilte Brahms og Grieg.

Spar dame (Operaen)
Ny og ukjent opera for meg. Kveldens moral er at man aldri skal stole på gamle damer som er drevne gamblere - helt uavhenging av om de er i live eller ikke - og at Hege Høisæther som infam gammel grevinne trumfer det meste...

Hedda Gabler (Toshovteatet)
Hedda Gabler er av de Ibsen-stykkene som er vanskelig å kle i morderne innpakning - de sosiale konvensjonene som binder Hedda og gjør livet hennes uutholdelig finnes ikke på samme måte i dag - men bortsett fra det er det en god og elegant oppsetning.

Stein i lomma (Riksteatret)
Stykket om filminnspillingen som snur et lokalsamfunn på hodet er flyttet fra den irske landsbygda til et nordnorsk fiskevær, men litt vekslende hell. Vi så en prøveforestilling, mye av det som skuet litt gikk seg nok til etterhvert.

Nordic Tenors (Oslo konserthus)
Tenorene er som vanlig aller best når de beveger seg litt bort fra de mest velbrukte tenor-sviskene. Blant høydepunktene kan nevnes Jan Tore Saltnes' hyllningssang til hjembyen Holmestrand, Jan Teigen-medleyen og en hylende morsom rundtur i norske folkeviser. Dessuten lo Sveinung Hølmebakk av oss - bare fordi enkelte gjenkjente jodlernummeret på en halv setning og dermed begynte å le før det egentlig var kommet i gang...

The Hamlet Complex (Operaen)
Hamlet knust, dekonstruert og satt sammen til noe helt nytt, med både skuespillere og ballettdansere og et stadig tilstedeværende spøkelse. Kan ikke beskrives, må oppleves...

Chess (Lillestrøm konserthus)
Konsertversjon med bl.a. Reidun Sæther og Heidi Gjermundsen Broch, Erik André Hvidtsten, og Erik Wenberg Jacobsen - og Anders Eljas på dirigentpulten. Det kunne jo ikke bli annet enn vellykket - og jeg opprettholder min påstand om at sjakk gjør seg bedre som musikal enn som tv-sport...

fredag, november 16, 2018

Oslohøst

 Jeg elsker høsten i Oslos gater,

skrev André Bjerke, og det er jo ikke vanskelig å si seg enig i det...

 

Om jeg subber med føttene med en barnehageunges entusiasme når løvhaugene på fortauet når meg til anklene? Selvfølgelig...


Det er et av de evige mysterier hvorfor løv ta så mye mer plass på bakken enn på trærne.


Høst i Oslo innebærer også høytidelig åpning av Stortinget, med æresvakt langs Karl Johan. I år var det en våt opplevelse for alle involverte (bortsett fra de kongelige. De kjørte lukket bil i år).


Lang, lang rekke...


Motlys på festningen.


Jeg måtte hjem og konferere med fugleboka - det er så hvidt jeg kan skjønne en brunnakke til høyre.


Midt i Oslo sentrum. Stakkars oss...



Novemberroser i Slottsparken.


Jeg tøyer lese-ute-sesongen så lenge det går - pulsvanter og varm te hjelper. Boka, for de som måtte lure, er In America av Susan Sontag - anbefales!




fredag, oktober 12, 2018

Bilderas (6): Urban fauna

At jeg stort sett oppholder meg i byer, betyr jo ikke at jeg aldri ser dyreliv...


Noen har en tiger på tanken, andre en tiger på tørkesnoren... Sett i Valby, København i sommer.



Baby-elefant! Strengt tatt ikke vandrende rundt i byen, men fortsatt i København.


Pingviner er alltid kledd for byliv.


Det er en fugl - og der stopper all min kunnskap...



Mange sorte får på Kongsgården på Bygdøy...


Jeg kom hjem fra jobb en dag og oppdaget at jeg hadde soltilbedende besøk på balkongen.


Midt på Rådhusplassen var jo et helt naturlig sted å slå seg ned.


Det har vært uvanlig mange enhjørninger i omløp i sommer - så også ved leseplassen min i Frognerkilen. Jeg vet ikke hvor de emigrerer til om vinteren, men nå har den søkt nye beitemarker...


mandag, oktober 01, 2018

Kulturåret 2018 - august

August - måneden når kulturabstinensene endelig tar slutt...

Balkongkonsert: Thormod Rønning Kvam (Operaen)
Vakker klaverkonsert med unge, lovende Thormod Rønning Kvam som spilte Griegs Holberssuite, Ravels Le Tombeau de Couperin og tre korte sonater av Domenico Scarlatti. Sistnevnte var et nytt bekjentskap, de to andre er jo av mine favoritter. Dessuten fikk vi Debussys Clair de Lune som ekstranummer. Jeg hadde rommets beste plassering (jeg og min sidekvinne var skjønt enige om vår ideelle plassering) med full utsikt til pianistens hender - det er så fascinerende og imponerende å se på. Som enhver konsertpianist med respekt for seg selv stilte han selvfølgelig noteløs.

Se forøvrig alt jeg tidligere har skrevet om småbarn på kulturarrangementer ikke beregnet for dem...

Lena Anderrsson (Litteraturhuset)
Du vet du er i Skandinavia når langrennsprat hører helt naturlig hjemme i en litterær samtale. I følge Lena Andersson er fellesstart i langrenn postmodernistisk - en fusion av idrotter som inte passar ihop Jeg lærte også at dørspeil har en praktisk funksjon, det handler ikke primært om estetikk. Og ja, alt dette hadde en viss sammenheng med boken Sveas sønn som var kveldens egentlige emne. En bok om folkhemmet og sosialdemokratiet og mannen som mener at alt industrielt er en god ting - margarin er bedre enn smør, siden menneskene fant opp margarinen. Dessuten er det visst en bibliotekar i boken, så da må jeg ihvertfall lese den...

Book of Mormon (Det Norske teatret)
Og så var man på mormoner-kjøret igjen... Eldste McKinley Urstad hadde brukt sommeren til å virkelig komme i kontakt med sin indre skrulle, samt oppdage øyensminke og fluffy hår. Adela Cudjoe har overtatt rollen som Geneal Ræv Føkkings Naken og har både den fysiske størrelsen og usjenertheten som rollen krever. Vi lurte litt på om det var meningen at han hadde øyelappen på forskjellig øye i hver akt, akkurat det kan jeg ikke huske å ha lagt merke til før... Som vanlig en haug små endringer bare gjengangere som meg har full glede av - i tillegg til de på scenen, da. Det er sjelden jeg har sett Frank Kjosås så nære latterutbrudd...


Auguskveldshimmel på vei hjem fra mormonerkveld.


Oslo-Filharmonien med Petrenko, Hough: Beethoven, Voght, Rimskij-Korsakov
Sesongstart i filharmonien. Alle de gamle damene i abonnementsavdelingen på balkongen var også på plass, jeg fikk en kompliment for min nye veske og ble spurt om min mening om blomsterdekorasjonene - de passet vel egentlig ikke helt...? Å begynne med en klaverkonsert med Beethoven er jo en helt grei start, og Scheherezade-suiten til Nikolaj Rimskij-Korsakov var flott - dirigent Petrenko (usedvanlig velkledd i kjole og hvitt) fikk danset litt på podiet... Vi fikk en urframførelse også, den ga meg ikke allverden.

Tung tids tale (Riksteatret)

Marit Moum Aunes dramatisering av Olaug Nilssens roman er en sterk opplevelse, med imponerende gode skuespillere (særlig hederlig omtale til Julie Moe Sandø for kroppsbeherskelse generelt og evne til å turne i trapper spesielt). Alle fire spiller mor Olaug og den autistiske sønnen Daniel om hverandre, samt ymse andre - noen ganger er alle fire samme person samtidig, men det er aldri noe problem å henge med. Fordi Olaug Nilssen har vært så åpen med at det er hennes egen historie, føles det nesten litt for nært og privat innimellom. Jeg tror ikke jeg trenger å lese boka - dette ble tett nok...

Truls Mørk og Håvard Gimse (Slottskapellet)
Jeg synes godt de kunne presentert hva de spilte underveis, det måtte jeg finne på nett etterpå, men utover det klager jeg ikke... Jeg satt sånn til at jeg ikke bare så hendene, men også til en viss grad notene til Gimse og kunne følge litt med, det er jo gøy. Janáčeks lekne Eventyrbilder var min favoritt, på programmet sto også Debussy, Chausson, og Bride, samt et ekstranummer av Fauré.

Oslo-Filhamonien med Collon, Staples, Kim: Sjostakovitsj, Britten og Liadov

Jeg tror jeg kan slå fast med ganske stor sikkerhet at Sjostakovitsj' 8. symfoni aldri blir noen favoritt hos meg. For uharmonisk og umelodiøs, og tidvis med så skjærende høye toner i strykere og fløyter at jeg følte for å holde meg for ørene (men lot det være...). Brittens Serenade for horn, tenor og strykere, derimot - det ligger jo i navnet. Litt synd at det ikke var tekster i programmet, det er ikke så lett å få med seg hva som synges, og det er jo trist når det er snakk om Keats og Tennyson. Konserten åpnet med et lite tonedikt av Liakov, av det slaget Disney en gang laget Merry Melodies-filmer til. Dirigenten var ung og høy og smal med litt stive og rykkete bevegelse - da jeg først hadde tenkt tanken på at han minnet litt om en mekanisk trekk-opp-figur var det ingen vei tilbake...



Litt kunst fra Universitetshagen - Knut Steens monument over Fredrik Paasche.