mandag, juli 02, 2018

St, Hansnatt (og -dag) på Mylla

I dag er vi midt i året, leste jeg nettopp på Instagram. Midtsommer var forrige helg, det var en vakker natt og fin helg. 



Måne og rosa kveldshimmel i 23-tiden lørdag kveld. 


Bak hytta glitret tjernet.



Morgensol kl 06.


Hva jeg gjorde ute så tidlig, barbeint og i nattkjole? Jeg hadde selvfølgelig et lite ærend i uthuset...


...hvor kongeparet henger på veggen, som seg hør og bør.


Lesebriller er også tilgjengelig, for de som måtte trenge det. (Samt lesestoff).




Sauene var også tidlig våkne.


Sau møter puddel. Tror de diskuterer hvem som er mest krulla i ulla...


Det lille lammet som drømte om å bli fjellgeit...

fredag, juni 29, 2018

Kulturåret 2018 - mai

Opera, ballett, litteratur og klassisk musikk i mai, men pussig nok ikke noe teater - litt usikker på hva som skjedde der... Til gjengjeld fikk jeg flere anledninger til å irritere meg over foreldre som tror småbarn er velkomne overalt...

Oslo-Filharmonien med Aadland og Perianes - Brahms og Buene (Oslo konserthus)

En konsert som var et nøye sammensatt lappeteppe av gammelt og nytt. Brahms klaverkonsert ble demontert i sine enkeltsatser og blandet med to verk av Eivind Buene, ett nyskrevet og et litt eldre, som begge går i dialog med Brahms verk. Jeg er ikke veldig fan av Brahms, så når Buene på forhånd sier at intensjonen med det ene verket er å "skape en Brahms-kokong vi kan være i" blir jeg jo ikke umiddelbart overbevist... Det hadde en litt pussig hakk i plata/ekko-effekt med bruk av høyttalere spredt rundt i rommet og flere gamle innspillinger av nettopp Brahms konsert. Det andre verket hans hadde Apple-Siri som solist og var en slags introduksjon til orkester for roboter. Ganske morsomt, igrunnen - gøy med komponister som kan se det gamle på en ny måte. Ikke like gøy med foreldre som ikke skjønner at 2-åringen kanskje ikke har så mye på klassisk kveldskonsert å gjøre - eller at det kan være lurt, ikke minst av hensyn til alle andre, å faktisk forlate salen når ungen blir urolig.

Nasjonalballetten - Utkanten/Sult (Operaen)

Dobbel dose Jo Strømgren. Utkanten er danseteater med svensk voice-over i Lindgren-stil (den hadde urpremiere i Göteborg), om en liten svensk förort på 50-tallet og de store hendelsene da den ble hjemsøkt av både drap, mirakler og katolisisme. Fullstendig Strømgren-absurd, og veldig morsom. Etter pause var det Kristiania, 1800-tallet og Hamsun - Sult som ballett. Jeg har ikke lest boka og vet ikke om jeg sitter med så mye mer innsikt om historien nå enn jeg gjorde før, men vi fikk igjen demonstrert at ingen slår ballettdansere når det gjelder vold- og sexscener. Silas Henriksen danset med en gedigen blyant (symbolet på både skriveønske og skrivesperre, samt noe litt mer Freud-relatert), og ensemblet danset med bestikk - det var ganske stilig.

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 8. kurskveld (Oslo konserthus)
Sesongens siste klassisktreff med Rotary - de tre operadamer (to faste og en vikar for anledningen) og en pratsom pianist i glinsende blå skjorte med kjente og mindre kjente arier, med stor entusiasme og høyt musikalsk nivå. I pausen googlet vi bacarole for å se hva som egentlig er definisjonen, og lærte at en bacarole tradisjonelt synges av gondolierer i Venezia. Godt å vite...

Middelklassekvinne med et liv - Bjørg Vik (Litteraturhuset)
Det må være lov å si at det var mange grånende damer og få menn på Litteraturhusets Bjørg Vik-aften... Jeg har ikke lest så mye av henne, så jeg tenkte det kunne være greit med litt inspirasjon. Janneken Øverland ledet panelsamtalen med Tove Nilsen, Frode Grytten og Marie Aubert, om forskjeller på noveller og romaner, kvinneliv i alle aldre, Oslo-diktere og Elsie Lund (som jeg lånte med meg hjem samme uke). Selv satt jeg mest av alt og irriterte meg over mor som hadde med seg baby og var et konstant uromoment der hun stadig reiste seg og vandret rundt og bysset og styre og matet og måtte ha hjelp av far til å ordne med bæresele og smokk og ikke så noen grunn til å forlate rommet bare fordi baby var i pratehumør...



Elsi Lund-trilogien til Bjørg Vik - nå er den lest.

Oslo-Filharmonien med Petrenko og Abduraimov - Rachmaninoff og Prokofjev
Dagens overraskelse fra Filharmonien - All by myself er egentlig skrevet av Rachmaninoff! Helt sant - refrenget er gjennomgangstema i annen sats i hans pianokonsert nr 2. Her med det unge stjerneskuddet Behzod Abduraimov som solist - en helt fantastisk opplevelse. Han viste også helt vanvittig fingerferdighet i ekstranummeret. Mer russisk melankoli etter pause, med Prokofjevs sjette symfoni. Pauker og gongong og begravelse og ikke minst en alltid entusiastisk dirigent Petrenko, som jeg er overbevist om at bruker samtlige muskler i kroppen når han dirigerer...

Don Giovanni (Operaen)
Don Giovanni, bedre kjent som Don Juan, har draget på det meste og de fleste. I operaens nye oppsetning av Mozarts versjon nedlegger han en håndfull damer (og en mann) allerede under overtyren, og det er bare starten. Problemene begynner når han kommer i skade for å ta livet av faren til av dem... Skal en kvinnebedårer-historie av dette slaget fungere, bør vi helst få en viss forståelse av hva det er damene faller for i hopetall - det mangler her. Det skyldes ikke tittelrolleinnehaver Johannes Weisser personlige sjarm, men at oppsetningen kun legger vekt på Don Giovannis mindre trivelige sider. Han framstår som kald, følelsesløs og en egoistisk drittsekk, noe også den litt originale vrien i slutten understreker. Scenografien er et gusjefarget titteskap med en dørtetthet en farse verdig, noe som gjør det litt ironisk at dette er den minst morsomme versjonen jeg har sett. Jeg mistenker også at titteskap-designet ikke gjør akustikken noen tjenester, flere av sangerne sliter med å nå ut når de står litt inn på scenen. Marita Sølberg er selvfølgelig hevet over sånne detaljer, hun som er som alltid fantastisk, og Weisser synger også godt. Som så ofte før må man jo under litt på hvor enkelt det er å bytte identitet i opera - en parykk fra eller til og man kjenner ikke igjen sin egen ektemann...


På kostymesalget på Det Norske Teatret var Kjell Magne Bondeviks hode - sist sett i Halve kongeriket - på tilbud. Jeg sto over...


Sesongen siste lunsj og lyrikk i mai (les: den siste jeg fikk med meg) var ved Grete Ryen, som stilte med et nøye planlagt program i anledning 17. mai. Paragrafer fra grunnloven ble knyttet opp til dikt av en indisk/dansk immigrant, Sidsel Mørck, Rolf Jacobsen og (selvfølgelig) Henrik Wergeland, hvor mange års skuespillererfaring virkelig kom til sin rett. Vi var langt forbi høytlesing og over i forestilling.

mandag, juni 25, 2018

Kjære NSB

Kjære NSB,

i disse dager har vårt pendlerforhold syvårsjubileum. Som i de fleste forhold har vi hatt gode og dårlige dager, oppturer og nedturer, men stort sett synes jeg vi har hatt det ganske bra sammen. Du følger meg til jobb hver morgen (mens jeg sover og hører på musikk) og bringer meg hjem igjen om ettermiddagen (mens jeg leser. Eller sover), som regel uten at noen av oss klager.

De gangene det har vært ting å klage på, tar vi det som regel på privaten (alle forhold burde hatt en egen mailadresse for sånt...) og jeg føler at du er flink til å ta deg til min (primært (jeg prøver hvertfall)) konstruktive kritikk og lover bot og bedring, eller i det minste å ta det med deg videre. Utad snakker jeg pent om deg, forteller alle som spør at vi stort sett har det veldig fint og ikke har flere uenigheter enn jeg kan leve med.

Ferien har alltid vært en utfordrende tid for oss. Da trenger du tid for deg selv, til selvutvikling og forbedring og påpeker at dette også kommer meg til gode på sikt - og det gjør det jo. Jeg er ikke alltid like begeistret for disse bussene og alternative løsningene du bringer inn ved disse anledningene, men jeg ser jo at du prøver det du kan å tilrettelegge, og et velfungerende forhold krever jo litt smidighet og toleranse fra begge parter, så jeg prøver å ta det med et smil (og et og annet sommerbrev på privaten).

Men i år - hva har du tenkt på i år? Først sender du meg på en avgang som går senere enn min vanlige og setter meg av på en stor parkeringsplass, med beskjed om at jeg må vente i 20 minutter før jeg kommer videre med buss? Jammen, her er jeg allerede langt etter vanlig skjema, og så har du bevisst lagt opp til at jeg skal komme enda mye lenger etter vanlig tid? Jeg som var sikker på at du som vanlig ville ha en buss som sto klar og ventet på meg, så dette skulle gå så greit som mulig. Ikke så mye som en benk å sitte på heller, bare et smalt fortau. Jeg vet at du må se de store linjene, har mange å tenke på (jeg har aldri forventet at du er monogam eller prioriterer meg spesielt høyt) og ikke kan ta hensyn til mine helseplager, men kombinasjonen buss istedet for tog, ekstra bytter og å måtte stå lenge og vente byr nok på problemer for flere enn meg. En benk er vel ikke så veldig urimelig å ønske seg...?

Dessuten, selv om jeg forsåvidt setter pris på tiden vi tilbringer sammen, handler jo dette om at jeg skal et sted. Jobben, stort sett, og selv om de er ganske forståelsesfulle og fleksible setter de jo pris på at jeg dukker opp noenlunde når jeg skal. At jeg plutselig kommer hele 40 minutter senere enn vanlig er ganske ugreit, og særlig når mye av det skyldes at du har planlagt helt uten å ta hensyn til mine behov. Dette har jo gått så greit tidligere år - hva gikk galt i år? Man skal selvfølgelig være forsiktig med å plassere skyld, men jeg er ganske sikker på at det er deg, ikke meg...

Heldigvis er det snart ferie - jeg tror vi trenger litt tid fra hverandre nå. Til høsten møtes vi igjen, da forhåpentligvis i nye og bedre utgaver så jeg igjen kan fortelle alle som spør om hvor velfungerende forhold vi tross alt har. Jeg beklager at jeg tok skittentøyvasken vår offentlig denne ganger, jeg satser på at du ikke gir meg grunner til å gjenta det.


mvh
HildeSol


(en litt mer saklig og informativ versjon av dette brevet er sendt NSBs kundeservice)





tirsdag, juni 05, 2018

Kulturåret 2018 - april

April var en innholdsrik måned - og en måned med høy kvalitet, skal man dømme etter Hedda-nominasjonene som kom i dag.

Ali Smith (Litteraturhuset)
-The difference between lies and fiction is truth. Lies is told to block the truth, fiction leads you to the truth.

-We think of seasons as seperate, but they aren't. You who live ib Norway, and I who am Scottish, knows that there is a lot of winter in summer...


Jeg skulle gjerne ha sitert hele samtalen mellom Ali Smith og Linn Ullmann på Litteraturhuset, det var en ren nytelse å høre på. Smith er av de forfatterne som knapt trenger mer enn et stikkord for å prate mye og interessant, og Ullmann er flink til å gi de riktige stikkordene. De var i et hele tatt så entusiastiske og begeistret for hverandre og så fulle av felles forfattererfaringer at de innimellom snakket i munnen på hverandre, og jeg var tidvis litt i tvil om de i det hele tatt husket eller brydde seg om at det var flere til stede, men det var helt greit å få være flue på veggen hos dem.

Selvfølgelig ble det bokkjøp etter å ha hørt Ali Smith...

Oslo-Filharmonien med Lamsma, Poga: Brahms og Sjostakovitsj (Oslo konserthus)
Tysk 1870-tall vs russisk 1970-tall - jeg foretrekker sistnevnte. Variert og leken - litt klokkespill her, en lån fra Wilhelm Tell-overturen der... Førstnevnte hadde fiolinsolist Simone Lamsma med glitrende kjole og fiolin som fyller 300 i år. Visstnok har mange store fiolinister nektet å spille Brahms fiolinkonsert fordi fiolinisten ikke får skinne nok alene - et av solistpartiene er til og med gitt til oboisten, det får da være grenser Kveldens solist tok det ikke så tungt - hun ga til og med oboisten blomstene sine...

Kva nashornet såg (Det Norske Teatret)

Barneteater om Holocaust er ganske dristig å begi seg ut på. Kva nashornet såg er en dyrefabel som tar utgangspunkt i dyrehagen som ligger vegg i vegg med en konsentrasjonsleir (ja, den fantes faktisk). Dyrene der er stort sett fornøyd med tilværelsen, men så kommer det en bjørn og begynner å stille spørsmål. Hvem er de påstripede de bare ser på avstand, hva er det som stadig brenner i den store skorsteinen og som gjør lufta stinkende og vanskelig å puste i, og hvorfor er det ingen fugler der lenger...? De fire skuespillerne er strålende i sin framstilling av stadig nye dyr med utpregede dialekter og kroppsspråk i en historie som blir stadig mørkere, men likevel aldri mangler lyspunkt. Jeg vet ikke hvor mye barn (den er anbefalt fra 11 år) som ikke kjenner så mye av bakgrunnshistorien vil oppfatte av skillet mellom fabel og virkelighet, mens for voksne som kan sin historie er det mange lag her. Nydelig og grusomt - og jeg har grått på første rad på scene 3 igjen...

Kofferter i dyrehagen.

En kveld med.../Musikkteaterprisen (Chat Noir)

Å være til stede på utdeling av musikkteaterprisen føles litt som å ha sneket seg inn på bransjetreff... Arrangementet er åpent for alle med vanlig billettsalg, men jeg tror 90% av de tilstedeværende hadde en form for tilknytning til bransjen. Det høres ihvertfall sånn ut på den interne humoren... Kveldens første del var viet et dybdeintervju med Marianne Skovli Aamodt om hennes karrière. Jeg har sett henne på scenen for snart 30 år siden, men for meg er hun mest kjent som koreograf, jeg var ikke klar over at hun hadde vært så stor som danser. Dessuten ble hun i sin ungdom tegnet praktisk talt naken av Salvador Dalí på et hotellrom i Paris - det er en historie å kunne fortelle i middagsselskaper...

Prisutdelingen (etter en ekstra lang minglepause...) ble, i år som i fjor, ledet av Bjarte Hjelmeland. Book of Mormon ble beste forestilling, til stor jubel, og regissør Vidar Magnussen holdt en lang, lett gråtkvalt og lattervekkende takketale, hvor han takket alle involverte, ikke minst seg selv... Ingebjørg Kosmo, nominert for sin rolle som abbedissen i Sound of Music, sang Søk over fjellet så gåsehuden krøp i alle retninger. Dessverre har hun den eneste av de fire nominerte som opptrådte i kveld, det var en liten nedtur. Hverken Hans Marius Hoff Mittet (Les Miserables) eller Hilde Louise Asbjørnsen (Cabaret) var til stede, noe prisvinner Kristoffer Olsen (Book of Mormon) i høyeste grad var, men rettighetsregler gjorde at han ikke hadde lov til å opptre med noe som helst fra stykket. Han holdt i det minste en takketale som fikk salen generelt og medspiller Frank Kjosås spesielt til å le høyt og lenge (de som mener jeg ler høyt har ikke sittet i samme sal som Kjosås...). En overrasket Britt Langlie (-Jeg skulle jo bare være med Runar...) fikk årets ærespris og velfortjent stående applaus, det avsluttet kveldens offisielle program. Det uoffisielle skulle fortsette i baren, men jeg mistenker at festen er enda et mer internt bransjetreff enn showet...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 7. kurskveld (Oslo konserthus)
Firehendig fransk klaverspill sto på programmet - Debussy og min kjære Ravel og de for meg mer ukjente Francis Poulenc og Darius Milhaud. Særlig sistnevnte var veldig jazzinspirert og eksperimentell - og igrunnen ganske morsom. De to pianistene Kristin Fyrand Mikkelsen og Gunnar Flagstad var gift (med hverandre), det ble uunngåelig litt vitsing om farene ved å invitere noen hjem for å spille firehendig - "plutselig har man to barn og huslån"...

Utafor (Det Norske Teatret)
Utafor på Det Norske Teatret er ikke teater i tradisjonell forstand. De fire unge hovedpersonene på scenen forteller sine egne historier med sine egne ord, selv om regissør Svein Tindberg har vært involvert i utviklingen av manus . Faten Mahdi Al-Husseini (norsk/irakisk sjiamuslim og nrk-programleder), Yousef Bartho Al-Nahi (norsk sunnimuslim og konvertitt), Siri Marie Seim Sønstelie (overlevende fra Utøya) og Tor Itai Keilen (norsk/israelsk jøde) forteller sammen og hver for seg om sine opplevelser og erfaring rundt religion, ekstremisme, terror og utenforskap. Det er sterke historier, tankevekkende og øyeåpnende, om alvorlige temaer, men også fortalt med humor og selvironi. Som når Yousef, nykonvertert og på vei inn i et ekstremistisk miljø, forteller hjemme at han skal holde appell på Profetens Ummahs demonstrasjon i Oslo. Far brøler og knuser stoler, mor sier rolig at "jeg skal være med deg på den demonstrasjon". -Da var jeg straks mindre fornøyd - hvor kult er det å være ekstremist og ha med mamma på demo... Fatens historien om hvordan hennes vei inn i radikalismen ble stoppet vekker også latter i salen - Jeg ble de-radikalisert av en imam i Irak - slå den... Historien fra Utøya er det derimot lite humor å hente i - man kunne hørt en knappenål falle når hun stille avslutter med å si at Jeg vil ikke beskrive hva jeg så rundt meg etterpå - dere skal slippe å ha de bildene i hodet. Dette er en viktig forestilling som jeg håper får et stort publikum - og en påfølgende skoleturné (samt Heddaprisen den er nominert til).

Heimferd (Operaen)

Ikke visste jeg at vi hadde et nasjonaloratorium, men nå har jeg hørt det... Heimferd, med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Ludvig Igrens-Jensen, ble skrevet til 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1930 - og dermed blir det vel ganske åpenbart hva temaet er... I tillegg til kongen selv står en biskop, en skald og noen guder og alver på rollelisten. og det hele foregår på gammel, konservativ og dialektinspirert nynorsk. Jeg oppdaget litt for sent at det ikke var tekstmaskin på første rad (program med tekst var tilgjengelig), men jeg hang sånn noenlunde med likevel. Hurra for formidling på forhånd og solister med god diksjon... Operakoret er så mektig og overveldende at det ikke er så viktig å forstå akkurat hva de synger - stemningen når greit fram uansett.

Heimferd. Nærmere scenen kommer man ikke med mindre man deltar...

Engler i Amerika (Nationaltheatret)
Første del av Engler i Amerika - 3,5 times retur til 80-tallet. Et homsepar hvor den ene oppdager at han har aids, et ungt mormonerpar som sliter med hennes psykiske problemer og pillebruk og hans undertrykte homoseksualitet (Book of Mormons-assosiasjonene ble nesten plagsomt påfallende, men også ganske nyttoie...) og en svært suksessfull og innflytelsesrik advokat som også blir diagnostisert med aids, men tvinger legen til å sette den offisielle diagnosen til leverkreft - det kan han nemlig si offentlig uten å miste ansikt eller anseelse. Veier krysses, historier utvikler seg. Det er tidvis surrealistisk og absurd, med drømmer og hallusinasjoner, ofte morsomt med mange skarpe og sarkastiske replikker (det er tross alt skrevet midt i ironien storhetstid), til tider hjerteskjærende og rørende og hele tiden veldig bra. Strålende skuespillere, skal jeg nevne en må det bli Hermann Sabado som aidssyke Prior.

Del to (sett en uke senere) - når fire timer forsvinner på et blunk... Vi fortsetter der del en sluttet, bare hakket mer surrealistisk. Hva som er drømmer, hallusinasjoner, syner og fantasier og hva som er virkelighet er litt uklart - og fullstendig underordnet. Skuespillerne er fantastiske, vi lurte litt på hvor mange av dem som vil dukke opp når nominasjonene til Hedda-prisen ble offentliggjort (og med dagsfersk fasit i hånd kan jeg fortelle at det ble Hermann Sabado og Aagot Sendstad). Modou Bahs skeive sykepleier/dragqueen/selverklærte skrulle får mer plass i del to og jeg elsker ham. En av årets store teateropplevelser.

Abrahams barn (Det Norske Teatret)

At jeg ser et stykke flere ganger er ikke noe nytt, men at jeg ser samme oppsetning med nesten syv års mellomrom hører til sjeldenhetene. Svein Tindbergs monolog om de tre store monoteistiske religionene hadde premiere høsten 2011 og har blitt spilt jevnlig siden. Med utgangspunkt i Abraham og de tre hellige skrifter utforsker Tindberg jødedommen, kristendommen og islam - opprinnelse, fellestrekk og forskjeller, profeter og historier. Han forteller om sine reiser i Jerusalem, leser Koranens skildring av Jesu fødsel, gir oss en historietime her og en entusiastisk dramatisering av kenguruens ankomst til arken der. Innsiktsfullt og lærerikt, tankevekkende og morsomt (jmf kenguruen...) - og imponerende, vi snakker drøyt to timers monolog uten bruk av manus eller et øyeblikks nøling.

Cally (Det Norske Teatret)
Cally Monrad, sangerinne, forfatter og Det Norske Teatrets første og så langt eneste kvinnelige teatersjef. Hun fikk tildelt stillingen av NS under kriger, og det sier egentlig det meste om hennes ettermæle... Ruth Lillegravens stykke presenterer livet hennes i episodisk og ikke-kronologisk form, med nedslag både i oppvekst, karrière og privatliv. Ingeborg S. Raustøl, med imponerende stemmeprakt og omfangsrike skjørt (også hun nå med rykende fersk Heddapris-nominasjon), gestalter hovedpersonen, mens Eivin Nilsen Salthe, Petter Winther og Espen Reboli Bjerke glir sømløst mellom de øvrige karakterene - Bjørn Bjørnson og Vidkun Quisling, far og ektefeller (hun hadde fire), barn og sladrekjerringer, kritikere og beundrere. Langt under huden på henne kommer vi aldri, men jeg ble nysgjerrig nok til å gå rett hjem og bla i teaterbøkene mine.

Bryn Terfel (Operaen)
Det står en lett grånende operastjerne ytterst på scenekanten i operaen og brøler som en bjørn. Velkommen til en helt normal Bryn Terfel-konsert Vi får mye britisk, bl.a. Britten, Ireland og Waughan Williams, samt Brahms og Schubert (inkludert sistnevntes drikkevise med tekst av Shakespeare, selvfølgelig avsluttet med et solid hikk) og altså det som på programmet bare kalles "Songs from the animal kingdom" og tillegg til bjørnen også byr på en revejakt og en flokk flodhester som velter seg i glorious mud...
Antigone (Det Norske Teatret)
Denne så jeg som prøveframsyning i februar. Den var bra da, etter et par måneders spilletid er den blitt enda mye bedre. Alt er strammet til et hakk, trommene som dominerer lydbildet er bedre integrert, skuespillerne er mer inne i rollene sine og har blitt varme i trøya. Man skal jo kalle en spade en spade, men her spaden hele tragediens essens samlet i en eneste symboltung rekvisitt. Noen ganger er det enkle også det beste.

Tarjei (Nationaltheatret)

Stykke basert på Afghanistan-trilogien til Helga Flatland. Som navnet antyder er fokuset på historien til Tarjei og hans familie - foreldrene, søsteren og søsterens kjæreste. Bøkenes øvrige personer og historier er skåret vekk, med unntak av legen Ragnhild, som er den eneste utenforstående som kommer til ordet, og kompisen Kristian som tidvis dukker opp i periferien. Som i bøkene ligger synsvinkelen hos en person om gangen, kronologien hopper litt og vi får samme fortelling i flere varianter - noe i monologform, noe i dialoger og samspill. Best er Kjersti Tveterås som Julie, Tarjeis storesøster som drømmer om å overta gården. I tillegg til sorg og sorghåndtering er gårdsdrift og odel forestillingens røde tråd, noe som får en veldig konkret form på scenen hvor det står flere store kasser med jord. Skuespillerne graver ting opp av jorden og seg selv ned i den, bygger på den og av den, sover på den, forsvinner i den - håndfast og symbolsk på samme tid. Det er jo en trist historie, men uten å bli dyster - det er håp, det er framtid mist i sorgen. Jeg er veldig glad i bøkene og var spent på om det ville fungere på scenen - det gjør det. Jeg gråt litt på slutten av denne versjonen også...

Kjent og ukjent på månedens Lunsj og lyrikk-besøk. Eivin Nilsen Salthe leste Gunnar Roalkvam, og dvelte litt ved det at en så utpreget sosialdemokrat og fagforeningsmann underviser byens blåruss i sosialøkonomi... Diktene streifet blant annen innom farene ved å være blindpassasjer på et skip som skal i en helt annen retning enn man trodde, fordelene ved gips når man skal dra damer og en rapport fra et minicruise til Newcastle... Ola B. Johannesen deklamerte (det er godt mulig han hadde teksten foran seg, men det var ikke ofte han så på den i så fall...) Terje Vigen så det lyste, jeg hadde neglemerker i hånda da han var ferdig... Han leste også noen andre dikt av Ibsen - jeg ville nok ikke umiddelbart gjettet ham som opphavsmann til denne tragiske kjærlighetshistorien...

onsdag, mai 23, 2018

I syrinenes tid

I sørinenes ti
gle livet med lyseblå latter forbi
Mens himlen sto høy over innmark og mo
gikk jenter på veien i forsommærsko

Margaret Skjelbred


Mai, den vakreste av måneder, syrinblomstringens tid.


Skillebekkparken, med Bølgen av Anders Svor (1920).


Lesebenk-utsikt I (Skillebekkparken)


Lesebenk-utsikt II: Skarpsno (med Tidebarn av Ian McEwan).


Lesebenk-utsikt III: Dronningparken - rett fram...


...og rett opp...

Det dufter syrin - og det stiger et gny
av alle slags fugler på jord og i sky.
Kjærtegn og sang.

Herman Wildenvey



Kvekkende og nysgjerrig nærgående and - gny fra fugl på jord under syrinene...

søndag, april 29, 2018

Den blå uken

Et av de store vår-høydepunktene er når Tinkern, min lokale grønne lunge, gjennomgår sin årlige scilla-eksplosjon og kler seg i blått, årstiden til ære.


Steintrappen i skråningen er et av de få gjenværende tegnene på at her lå det en gang et hus, bygget av (eller rettere sagt for...) Johan Collett i 1855, Villaen, som da sto tom, brant i 1981.


Blått...


...i blått...


...i blått (med duer)...


Om søylene er rester etter det gamle hageanlegget eller en del av et kunstprosjekt er jeg litt usikker på, men jeg tror det er en kombinasjon.


Det blomstrer flere steder i nabolaget for tiden, i Hydroparken er magnoliaen i ferd med å slå ut i full prakt. Legg også merke til såpeskummet i fontenen, et vårtegn godt som noe.


Kirsebærtreet er også i full vårstemning.


Dagens leseutsikt - magnoliaene på Abelhaugen.


Selv i balkongkassene blomstrer våren, i form av mini-stemorsblomster. Nå venter jeg bare på kirsebærtrærne i gata - og syrinene...

søndag, april 08, 2018

Kulturåret 2018 - mars

Tre operabesøk avsluttet mars måned - inkludert mitt første møte med en glassharmonika. Både klassisk musikk og verdensmusikk i konserthuset, og en absurd japaner på nynorsk. Og så var det disse mormonerne igjen, da...

Tett på nasjonalballetten (Operaen)
Tett på Nasjonalballetten foregår på scene 2 - for oss som satt på første rad ble det så tett på at vi hørte pustingen og så svettedråpene fly (men ikke så så mye av danserne fra anklene og ned...). En påminnelse om hvor fysisk ballett faktisk er. Åtte utdrag og korte balletter på en kveld - fra det helt klassiske med pas de deux fra Svanesjøen og til to verk som Nasjonalballetten hadde urpremiere på så sent som i høst. De to ferske (det ene koreografert av Nasjonalballettens danser Lucas Lima, som selv danset i et annet verk i går) var mine favoritter for kvelden, sammen med Scheherezade fra 2013, hvor det stadig kom bøker deisende fra snorloftet. Ballettsjef Ingrid Lorentzen innledet før det begynte - hun lyser av stolthet når hun får snakke om danserne sine, og vi skjønner jo hvorfor...

Mesteraften (Operaen)
Mesteraften består av tre moderne balletter fra tre kjente koreografer - Tiger Lily (Jirí Kylián), In the middle, somewhat elevated (William Forsythe) og Timelapse (Alan Lucien Øyen). Sistnevnte har jeg sett før, og jeg gledet meg til gjensynet. Den er noe så sjeldent som en ballett med tekst, skrevet (og denne kvelden også framført) av koreograf Øyen selv, om tid og minner og verdensrom og stjerner og inspirert av Tilbake til fremtiden-filmene. Ulempen er jo at jeg umiddelbart vender en stor del av oppmerksomheten mot tekst og oppleser heller enn mot danserne... Kylián er alltid fascinerende, det skjer skjer så mye på en gang at man må bare bestemme seg for hva man vil følge med på. Strykekvartett på scenen og store mengder hvit tape - tror de deler tape-samling med Tosca... Forsythe var jeg ikke like begeistret for - musikken var slitsom og koreografien ga meg ikke så mye. Jeg har sluttet å lete etter mening i moderne dans og satser heller på å bare la meg rive med imponeres av et som skjer, jeg har mye mer utbytte av det da.

Lucia di Lammermoor (Operaen)
Donizettis Lucia di Lammermoor er basert på en roman av Sir Walter Scott. Kjent for blod, galskap og glassharmonika, og nok et eksempel på at i operalitteraturen ligger du som kvinne - og særlig som sopran - dårlig an, uansett hva du gjør. Lucia er forelsket i Edgardo, erkefienden til hennes bror og verge Enrico (som av åpenbare grunner ikke er informert om dette forholdet, men får høre om det ad omveier). Han på sin side har en haug problemer, hvorav de fleste kan løses ved å gifte bort Lucia til den eldre, rike Arturo. (Det hele foregår i Skottland, på italiensk, derav navnene. Vi har også Raymondo og Normanno...). Edgardo drar til Frankrike (av uklare nasjonalist-skotske årsaker. Jeg mistenker at Scott er litt klarere på dette punktet...), Enrico sørger for å beslaglegge alle brev og gir istedet Lucia et forfalsket hvor Edgardo sier han er forelsket i en annen. Knust av sorg lar hun seg til slutt overtale til å gifte seg med Arturo, men i det hun skriver under ekteskapskontrakten kommer Edgardo dundrende inn gjennom vinduet (i denne forestillingen er tydeligvis vinduet den nye døra, det er stor sett der de fleste kommer og går...) og legger selvfølgelig all skyld på den stakkars manipulerte Lucia. Hun tvinges i brudeseng med Arturo, og det hele blir forståelig nok litt for mye for henne. Hun mister forstanden, dreper Arturo og avleverer så en av operahistoriens mest kjente scener: Lucias galskapsscene. Et kvarter med fantastisk imponerende sopran-bel canto i blodig nattkjole, med glassharmonika for virkelig å understreke stemningen.

Caroline Wettergren som spiller Lucia er veldig god, både vokalt og skuespillermessig - mot slutten av galskapsscenen er jeg oppriktig bekymret for at hun holder på å besvime på ordentlig... Kveldens mest hederlige omtale går likevel til unge og ukjente Mikkel Skorpen, som da han våknet i går ikke hadde noe annet forhold til Lucia enn det man kan forvente av en nyutdannet operasanger. En telefonsamtale og noen øvingstimer senere sto han på hovedscenen i operaen og sang Arturo fra siden mens den egentlige, nå stemmeløse Arturo Marius Roth Christensen mimet og spilte. Et stort lettet smil og velfortjente ovasjoner under applausen...


Glassharmonika


Book of Mormon (Det Norske Teatret)
Halleluja - jeg er mormoner-frelst igjen! Nytt etterlengtet gjensyn, stadig like morsomt og masse nye detaljer å more seg over. Vi var ikke de eneste i salen som hadde sett stykket før - man hører det på den litt premature, forventningsfulle latteren...

Oslo-Filharmonien med Davidsen, Petrenko: Strauss (Oslo konserthus)
Lise Davidsen sang Strauss, det er jo alltid en nytelse å høre henne. Velfortjent entusiastisk stående applaus etterpå. Vi fikk også Haydns avskjedssymfoni - kalt det fordi den ender med at musikerne en etter en slutter å spille, skrur av lyset på notestativet (lyset i salen ble dempet for full effekt ) og forlater scenen - til slutt sitter bare konsertmesteren og en annen fiolinist igjen - dirigenten tar også sin stav og går... Opprinnelig en protestvise - musikerne hadde ikke hatt fri på altfor lenge og Haydn ville sende en beskjed til mesén Esterhazy...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 5. kurskveld (Oslo konserthus)
Tablas. Santur. Djembe. Afrikansk munnbue. Oud. Darbouka. Mye spennende og ukjente instrumenter som dukker opp når musikere med bakgrunn fra Iran, Syria, India og Elfenbenkysten samles (og ja, jeg har bildegooglet som en helt for å finne alle navnene...) Mye spennende og en del uvant i melodier, skalaer, tonearter og rytmer - verdensmusikk er ikke akkurat det jeg hører mest på til daglig...

Kafka på standa (Det Norske Teatret)
Mitt første møte med Haruki Murakami skjedde ikke i bokform, men på scenen. Det starter relativt pent og forsiktig med 15 år gamle Kafka (Morten Svartveit) som rømmer hjemmefra (at hans indre monolog føres med en kråke er tross alt langt fra det merkeligste jeg har sett på en scene...), treffer ei jente på bussen og blir innlosjert i et bibliotek, men så sklir det helt ut med mannen som snakker med katter, parallelle verdener, fantasifostre (antar jeg...?), drømmer og et snev av Ødipus. Det blir for sært og absurd for meg (og litt for langt), jeg tror boka blir stående ulest i hylla en stund til (jeg har i utgangspunktet høyere toleransegrense for absurde innslag på scenen enn i bøker...). Jeg likte at biblioteket sto så sentralt, da - og Gard Skagestad som katt var kveldens høydepunkt (selv om en velvoksen katt som diskuterer navnet sitt fort sender noen ned stien med  T.S. Eliot- og Andrew Lloyd Webber-referanser... Jeg hadde jo et lite håp om at han skulle følge opp det på lunsj og lyrikk, men da gikk han for Arto Paasilinnas Kollektivt selvmord)

Oslo-Filharmonien med Mena og Ehnes - Beethoven og Bruckner (Oslo konserthus)
Ikke den konserten jeg vil huske i ettertid Ikke noe som var galt, men heller ikke noe som appellerte spesielt. Fiolinsolisten James Ehnes var dyktig, men manglet sceneutstråling, det samme gjelder dirigenten Juanjo Mena, som jeg knapt la merke til. Hakket mer fart over Bruckner enn Beethoven, men ingen av stykkene var at det slaget som får meg til glemme å puste og tenke. Typisk abonnementskonsert som jeg ikke ville plukket ut selv.