tirsdag, april 04, 2017

Båndsalat


Et ord, et fenomen og et tilhørende fysisk objekt som alle er på vei ut av dagligtale og -liv. Båndsalat, for de som måtte være for unge til å kjenne til begrepet, er ikke en slektning av ruccolasalaten, men det som skjer når en sulten kassettspiller går til angrep (se bilde). 

Jeg  hører fortsatt på kassetter fra tid til annen og har en tallrik samling opptakskassetter med sanger tatt opp fra radio gjennom hele 90-tallet. Ikke like avslørende som en skriftlig dagbok, men ikke så langt unna heller...

mandag, april 03, 2017

Kulturmåned 2017 - januar

Siden det alt er blitt april, er det vel på tide å komme i gang med oppsummeringene av mine månedlige kulturutskeielser (Innlegget jeg begynte på for å oppsummere kulturåret 2016 dukker vel kanskje opp etterhvert det også - eller ikke...). To forestillinger i operaen og fire på Det Norske i januar, samt et besøk hos filharmonien, et på National og litt ymse annet. Lite tyder på at jeg får så mange nye kulturvaner med det første, altså...

Cosi fan tutte (Operaen)
Kulturåret ble innledet i operaen, med Mozarts Cosi fan tutte. Den har en usedvanlig fjollete intrige (selv til opera å være) som ikke helt klarer å holde på engasjementet i 3,5 timer, og en god dose mannlig dobbelmoral. Kameratene later som de drar i krigen og vender tilbake i forkledning og løsbart (også kalt "kjærlighetens fjærbusk"...) for å forføre hverandres forloveder. Det hele er et veddemål for å bevise kvinnens (alle kvinners - tittelen betyr "slik gjør alle kvinner") ustadighet. Når de lykkes er selvfølgelig alt kvinnenes feil - at de selv ikke har noen skrupler når det gjelder å lyve og bedra og altså ha seg med bestevennens dame er helt underordnet. Javisst. Overraskende nok for en så kjent opera er det ingen velkjente "å ja den ja"-arier, men til gjengjeld er scenografi og kostymer full av herlig 70-tallskitch. Eir Indrehaug er kveldens beste som den utspekulerte tjenestepiken Despina, hun har åpenbart en svært festlig dag på jobben. Parykken til Magnus Staveland fortjener også å nevnes...

Arve Tellefsen 80 år (Operaen)
Noen konsertopplevelser blir større enn forventet. Det var sagt lite på forhånd om Arve Tellefsens jubileumskonsert i operaen - utover at jubilanten selv skulle delta sto det bare noe vagt om "noen av landets fremste musikere". Hvilken kveld det ble! Knut Buen gjorde Mozart til folkemusikk a la Myllarguten, Håvard Gimse (heretter bare kalt Buster Keaton) og Marianne Beate Kielland framførte sanger av Richard Strauss, mens Heidi Ruud Ellingsen og Kjetil Bjerkestrands versjon av Grieg og Solveigs sang fikk gåsehuden til å stå. Vivaldi og tango, Nidarosdomens guttekor og et orkester satt sammen kvelden til ære, med solistmusikere fra Filharmonien, operaen og Kork, Berlin, Bern og Stockholm. Tellefsen selv var konferansier og seremonimester og med på det meste, og da kvelden nærmet seg slutten og vi trodde det ikke kunne bli bedre, slapp han konsertens store overraskelse: Jan Garbarek, med et stykke spesialskrevet for anledningen. Å sitte på første rad nå Tellefsen og Garbarek sammen urframfører - det blir ikke så mye større enn det i norsk klassisk musikk...


Mens vi venter på Tellefsen...

Kollaps i kulissene (Riksteatret)
Når et amatørdramaselskap skal sette opp en profesjonell forestilling i Riksteaterets regi (jepp, det er et par meta-grep her), går selvfølgelig det meste skeis med dunder og brak, og det begynner allerede før forstillingen er i gang (-Har noen sett en golden retriver?). Kollaps i kulissene er god, gammeldags farse - problemet er bare at det aldri helt har vært min type humor. Selv ikke Knut Nærum som oversetter og Bartek Kaminski i en ledende rolle er helt nok til å omvende meg. Men den har absolutt sine øyeblikk, og tar seg merkbart opp etter pause. Om lysekronen som dingler over scenen henger trygt helt til teppefall? Hva tror du...?

Oslo-Filharmonien med Gautier Capuçon: Sjostakovitsj og Bruckner (Konserthuset)
Dagens ord er hornbefengt - hentet fra programmets beskrivelse av tredjesatsen i Bruckners 4. symfoni. Og det var jo absolutt passende - hornistene fikk demonstrert solid lungekapasitet i et verk som gikk fra det helt stille - dirigenten satt nesten på huk under dirigentpulten for å få tatt det nok ned - til hjerteinfarkt-og-bakoversveis-heftig og tilbake igjen, gang på gang i over en time. Imponerende orkesterprestasjon. Før pause var det Sjostakovitsj og den unge franske cellisten Gautier Capuçon, som spiller med stor innlevelse. Særlig tredjesatsen, som er et rent soloparti, er imponerende (mine gratulasjoner til eieren av telefonen som ringte akkurat da...). Han tar også applaus med stor innlevelse, takker publikum og orkesteret og trykker alle musikerhendene han får tak i, før han tar turen bak for å gi blomstene sine til hornisten som hadde et kort soloparti. Og så gir han oss selvfølgelig et lite ekstranummer til slutt, uten at jeg kan påberope meg å kjenne det igjen (men han opplyste selv på twitter at det var Song of the birds av Casals).

Lesning: Sigd av Ruth Lillegraven (Det Norske Teatret)
Jeg elsker lesekveldene til Det Norske Teatret. Denne kvelden leste Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg S. Raustøl Sigd av Ruth Lillegraven - en dikt-fortelling om odelsgutten Endre, om hva man er når livet ikke blir som det skulle og om språk og kjærlighet. Nydelig historie med fantastiske språklige bilder, og lest med stor innlevelse. Man trenger ikke store fakter og spektakulære stunt - tre svartkledde skuespillere på hver sin stol og med en bok i hånda holder lenge.

Bikubekveld: Leonard Cohen (Det Norske Teatret)
En kveld i Leonard Cohens tegn i en usedvanlig overfylt bikube. Et utvalg av teaterets skuespillere framførte et utvalg stort sett ganske kjente (selv for meg) sanger, både på norsk og engelsk. Jeg var veldig glad for at de hadde noen av de norske tekstene Håvard Rem har oversatt - mamma spilte den cden (Hadde månen en søster) mye, så jeg har et større forhold til de versjonen enn til Cohens originaler i en del tilfeller. Og Frank Kjosås sang Hallelujah så hårene reiste seg - Kurt Nilsen & co kan bare slenge seg i veggen.

Gjenklang (Teatrerkjeller'n)
Krigscabaret med 40-tallsmusikk er slett ikke så dumt på en lørdagskveld. Liv-Ellen Kahrs og Anders Gjønnes har inntatt Teaterkjeller'n og synger, leser og forteller fra krigsårene, både kjente ting og historier fra sine egne familier. Begge har flotte stemmer som kler sangene godt, særlig minneverdig er versjonene av Trikkevisa og Det har vi.

Lesning: Svikne dagar av Elena Ferrante (Det Norske Teatret)
Ny lesekveld, denne gangen Elena Ferrantes Svikne dagar, som kom på norsk i februar. Eller utdrag fra, rettere sagt. Tror ikke jeg trenger å lese resten av historien om kvinner som blir forlatt av sin mann og ikke akkurat takler det helt eksemplarisk, men Nina Woxholtt leser aldeles strålende, godt hjulpet av Ola G. Furuseth. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe, sistnevnte også som hunden Otto og et esel, eller rettere sagt en mann som høres ut som et fjernt esel når han er seksuelt opphisset. Hederlig omtalte for innsatsen der...¨

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Jeg har ikke noe forhold til Stein Torleif Bjellas viser - men det betyr jo ikke at jeg ikke må på teater når Det Norske lager en musikal basert på et utvalg av dem. På stasjonen på Ål samles de og venter på toget - den litt avdanka men optimistiske førsteelskeren som vil til Oslo selv om det ikke gikk så bra sist, hun som flykter fra sorgen over sønnen som døde (samt mannen hun også prøver å reise fra), bygdeoriginalen som håper på besøk, han med kunstnerambisjoner og en stadig trang til å deklamere Olav H. Hauge og hun med både bagvogn og stor mage som venter på Stanley. Det er knapt replikker her, historien fortelles bare med hjelp av Bjellas sanger, Å skulle sy sammen en forestilling med en rød tråd basert på tekster som i utgangspunktet ikke henger sammen er en utfordring, men Lasse Kolstad som har valgt ut, satt sammen og regissert lykkes godt - her trer mennesker og skjebner klart fram.

Barnet (Nationaltheatret)
Sjelden hendelse - nynorsk-teater på Nationaltheatret. Det skulle Bjørn Bjørnson, teatersjef på Nationaltheatret på 20-tallet og i stadig konflikt med Det Norske Teatret (jeg har lest sistnevntes jubileumsbok i vinter og er litt mer enn vanlig oppdatert på teaterhistorie og -språkstrid for tiden), ha visst... Jon Fosse, selvfølgelig, og Barnet. Med Fosse vet man hva man får - store temaer som livet og kjærligheten og religionen og døden med få, enkle og ofte gjentatte ord - og det fungerer som fy. På amfiscenen er det rammet inn av den enkleste og mest effektfulle scenografien, lag på lag med tynne, hvite scenetepper som trekkes til side og gravis danner en illusjon av en katedral - eller en iskirke, Barnet har en vag kobling til Brand.

Dagens observasjon: Hermann Sabado, hvis trønderske røtter alltid kjemper hardt imot når han må snakke riksmål, gjør seg på nynorsk. Jeg har drømt om å se ham i en musikalrolle siden han spilte transseksuell nattklubbsanger i Baby - kan ikke Det Norske låne ham ved en passende anledning...?

lørdag, april 01, 2017

Inn i det aller helligste

Det føltes hvertfall litt sånn, da jeg forrige lørdag endelig skulle på omvisning bak kulissene på Det Norske Teatret. En følelse som ikke ble mindre da omviseren sa at vi kunne fotografere fritt - "men ikke scenografiboksen til Book of Mormon, den er hemmelig. Men dere får se den..." Så da tok jeg ikke bilde av den, men av ymse annet...


Et lite utvalg lysekroner, samt en diskokule.


Snorloftet over hovedscenen. 40 meter rett opp, hvis jeg husker riktig.


Hovedscene-salen, sett fra baksiden av Etterlyst: Jesus-kulissene.


Midgardsormen, i Robert Wilsons bling-utgave. 


Glitter-hvaler, også fra Wilsons Edda-oppsetning.


Noen kjedet seg på jobb en dag og så sitt snitt til å gi høyttaleren et ansikt...?


Det var en romjulskveld i 2007 at jeg var på en jubileumscabaret til ære for Halldis Moren Vesaas på en av teaterets mindre scener. Paul Ottar Haga leste diktet Ferdaminne frå sommaren 1985, om å være nyforelsket og kysse i heisen, og fortalte at det diktet hang i teaterets personalheis. Til min store glede gjorde det det fortsatt! (Alltid verdt å huske når man leser det: Det er skrevet av en nyforelsket dame på 78...)


Årgansteaterplakat.


Jeg er ganske sikker på at sommerfuglene er fra Hair-oppsetningen i 2006. Litt mer usikker på silhuetten...


Glimmerdalen i miniatyr.


-Der henger kopi-maleriene fra Evig ung

Ikke den eneste gangen i løpet av omvisningen hvor omviseren lo av min nerdelykke og entusiasme...
Elegante hattedamer på veggen i systova. På en annen vegg der fant jeg rollelister for oppsetninger de tydeligvis jobber med for tiden - flere av dem tilhører høstsesongen og er ennå ikke offentliggjort. Jeg regnet med at de også var regnet som hemmeligstemplet materiale og lot være å fotografere dem - men det gir meg mye glede å vite...

onsdag, februar 01, 2017

Se, jeg strikker!

Jeg har jo tidligere innrømmet at når det gjelder strikking er jeg, i mtsetning til store deler av familiens kvinnelige medlemmer, hverken rask eller avansert (eller spesielt ivrig). Jeg forbeholder meg derfor retten til å skryte skamløst når jeg i høst faktisk har vært begge deler. Alt er selvfølgelig relativt, men for en som bruke ti år på å fullføre et skjerf i rettstrikk er det å på under et produsere et sjal i mønsterstrikk med tilhørende pulsvarmere (strikket uten mønster, helt etter eget hode).


Garnet er Rowan Tweed, jeg forelsket meg i det en en garnbutikk i København. Sånn går det når man er på tur med strikkemennesker - fort gjort å bli påvirket...


Fan and feathers-bord som kostet meg mye frustrasjon (og noen stygge ord), men jeg er ganske stolt av resultatet.


Pulsvarmere - rettstrikk og påsydde treknapper. 

Og ja, jeg har et nytt prosjekt på pinnene...


onsdag, januar 11, 2017

Kulturmåned desember 2016


Det ble uvanlig få julekonserter i år - tre er langt under normalen. For første gang på mange år hadde ikke operasolistene julekonsert, den var dypt savnet. Til gjengjeld kom Nasjonalballetten med en ny og vidunderlig utgave av Nøtteknekkeren. Teater i romjulen og opera til nyttår hører også med...

Oslo-Filharmonien: Debussy, Ravel og Boulanger (Oslo konserthus)

Fransk aften hos filharmonien, med Debussy, Ravel og Lili Boulanger. Sistnevnte døde bare 24 år gammel, men er visst i ferd med å få sin renessanse. Kveldens kantate Faust et Hélène skrev hun da hun var 19 år gammel - bare så synd at solistene tidvis overdøves av orkesteret (dessuten skulle jeg så gjerne hatt den franske teksten i programmet, ikke bare den norske oversettelsen. Men den diskusjonen har jeg hatt med twitteransvarlig hos Filharmonien før...). De to andre stykkene var mer velkjente, Debussys La Mer og Ravels 2. suite fra Daphnis et Chloe. Sistnevnte framførste orkesteret så sent som i februar i år - jeg elsket den da og hadde ikke noe imot et snarlig gjenhør.

Nøtteknekkeren (Operaen)
Nøtteknekkeren har blitt ny - og den har blitt så fin!  Nasjonalballettens danser Kaloyan Boyadjiev, som aldri før har koreografert en helaftens ballett, har sammen med designer Jon Bausor, som står for både koreografi og kostymer, til en visuelt rålekker Nøtteknekker lagt til Kristiania i 1905. Clara har blitt eldre (en genistrek - plutselig falt mye som tidligere har virket litt ulogisk på plass), Nøtteknekkerprinsen i drømmen er den unge kadetten hun kaster lange blikk på i den nye åpningsscenen og hele drømmesekvensen foregår i stuen hvor hun har sovnet under juletreet - det er i det hele tatt gjort mye som får hele historien til å henge bedre sammen og føles mer som en helhet. Dessuten har Rottekongen blitt skikkelig skummel! Alle scenene er fulle av små detaljer og humoristiske opptrinn, dette er en versjon man kan se mange ganger og oppdage nye ting hver gang. Ikke minst har den dansende vafler, makroner og cupcakes - og trenger man egentlig flere grunner enn det...?

Nordic Tenors (Oslo konserthus)

Årets juledose med Nordic Tenors var morsommere enn på lenge - de siste par årene har det gått litt mye i det samme, men i år måtte jeg tørke lattertårer opptil flere ganger. Som vanlig diskret og bortgjemt (midt på rad 2) - skjønner ikke hvor denne snikende følelsen av at det er noe gjenkjennende i blikkene de sender i vår retning kommer fra... Fra en klassisk Ave Maria-trippel (helt greit at den hang med fra i fjor) via mer og mindre tradisjonelle juleslager til Askepott og hennes tre nøtter (-Og det er jo ganske uvanlig, å ha tre nøtter...), en lett omarbeidet versjon av turen rundt enebærbusken a la Johan Sebastian Busk, Ludwig von Buskoven og Wolfgang Amadebusk Mozart (den tålte også helt fint en reprise) og mer eller mindre grasiøs dansing (som tydeligvis ikke var bra for ryggen til Sveinung Hølmebakk, jeg hadde litt vondt av ham og håper noen dyttet i ham noe smertestillende så snart han gikk av scenen). Samt O helga natt, selvfølgelig, og den obligatoriske allsangen av Deilig er jorden til slutt. Min eneste innvending er at jeg egentlig aldri har følt at Det lyser i stille grender har manglet en gitarsolo...

Farvel til Eddy Bellegeule (Det Norske Teatret)
Endelig fikk jeg sett Emil Johnsens dramatisering av Edouard Louis' bok Farvel til Eddy Bellegeule. Boka er en ganske dyster affære, så jeg ble en smule forvirret på flere nivåer da han valset inn på scenen med en stripete ball på en spiralfjær på hodet (sånn hårbøyle-sak som småjenter har. Det burde da ha et navn?) og en øl i hånda til diskolys og -musikk og skravler i vei på engelsk med tydelig (og særdeles overbevisende) fransk aksent - Eddy Bellegeule, stand-up-versjonen? Men han slår snart over til norsk (et sjeldent tilfelle av bokmål på Det Norske Teatret...) og en litt mer sober tone - mer som jeg hadde ventet meg. Forestillingen følger boka tett (ut fra det jeg kan huske), det er hele veien Eddy som forteller, men Johnsen gir liv til mange karakterer underveis. Det er en sterk og vond historie, hvor det som er av humor ofte ender i en halvkvalt latter som aldri kommer helt ut, og det er vanskelig å se den uten å hele tiden ha i bakhodet at den faktisk også er sann.

Oslo fagottkor: God jul og Fagott nytt år (Folketeatret)
Fagottene, altså. 7, året på rad - men første året ikke i Lilleborg kirke. Når taket måtte byttes måtte fagottene finne nytt juletilholdssted. Det er ikke så mange andre amatørkor som selger ut Folketeatret seks ganger i desember, det er jeg ganske sikker på... Alle de vanlige ingrediensene er på plass - glitter og høye hæler (et par av dem er så drevne og sikre på stilletter at det er urettferdig...), dansing og høye spark, stille ettertanke (monologen om kos og singelliv traff litt nærme hjemme...) og lattertårer. Et par opera-relaterte vitser er det visst nesten bare jeg som tar (eller i det minste ler høyt a.) - til gjengjeld er resten av salen mer på hugget enn meg når Skam-referansene kommer... Igjen vil en Disney-klassiker aldri helt bli den samme - det var bare å glede seg til å se tjuren Ferdinand på julaften - Jorden rundt om en enebærbusk når stadig nye destinasjoner og selvfølgelig er julehjertene, bevegelsene (jeg prøver hardt å la være å gjøre dem sammen med dem og lykkes nesten, til gjengjeld nynnet jeg såpass høyt på bussholdeplassen at en mann snudde seg) og modulasjonen på plass sammen med Julen är här i år også. (Dessuten kan jeg melde at Gigi fra Den glade enke har blitt fagott, et faktum som sannsynligvis går alle andre hus forbi, men moret meg mer enn man skulle tro.) Og det er mulig du ikke var klar over det, men intet gir mer julestemning enn 37 steppende homser i nisseshorts...

Oslo-Filharmonien med Fiharmonisk kor, Herborg Kråkevik, Audun Iversen (Oslo konserthus)
Årets siste julekonsert var av gåsehud-tårer-og-åndenød-slaget. Filharmonien, Filharmonisk kor, nyckelharpa og Audun Iversen. Vivaldi og Bach, O Helga Natt og Nordnorsk julesalme, Mitt hjerte alltid vanker og Hark! The herald angels sing, for å nevne noe. Herborg Kråkevik var konferansier, til neste gang kan noen godt fortelle at politisk humor (selv om en del av den var ganske morsom) ikke hører hjemme på en sånn konsert... Dessuten - enten kan man ha allsang på siste vers av Deilig er jorden eller så kan koret få legge på 14 over- og understemmer. Velger man det siste blir jeg nemlig så gråtkvalt at jeg ikke klarer å synge...

Etterlyst: Jesus (Det Norske Teatret)

Romjulskulturinnslaget var Bjørn Eidsvågs Etterlyst: Jesus - et selvbiografisk konsert/show/teaterforestilling/hvamannåskalkalledet, med høy gjenkjenningsfaktor som kaller på både latter, tanker og minner for de av oss med fartstid både på søndagsskole, kristen ungdomsklubb, TenSing og indremisjonsfolkehøgskole. Med seg på scenen har han Svein Tindberg, i rollen som misjonsdame, svovelpredikant, MF-vaktmester og det som ellers måtte trenges, og band. Nye sanger og gamle sanger - Kyrie får det til å rykke i gamle overstemme-instinkter, mens den nyskrevne onani-sangen neppe blir noen gjenganger på TenSing-konserter (men muligens på sene hyttetur-kvelder) - og litt allsang.


Cavalleria Rusticana og Pagliacci (Operaen)
Cavalleria Rusticana og Pagliacci er to av operahistoriens one-hit-wonders - for begge komponistene er disse enakterne det eneste de huskes for. De framføres gjerne sammen, men det er ingen sammenheng mellom dem. Bortsett fra i operaens versjon, da, hvor de foregår på samme sted, den samme landsbyen og den samme kirketrappen - det har bare foregått en krig i pausen som gikk hardt utover scenografien... Død og fordervelse og usjarmerende menn preger begge operaene, men også nydelig musikk. Størst spenning denne gangen var det knyttet til å endelig skulle få se det prisvinnende stjerneskuddet Lise Davidsen på scenen, som Santuzza. For en stemme hun har - her er det mye å glede seg til framover. Dessuten vakte det stor glede og munterhet i salen da det under en av Pagliaccis mer kaotiske scener bæres et banner med Happy new year! over scenen - vi så den jo på nyttårsaften...

søndag, januar 08, 2017

Kulturmåned november 2016

Relativt rolig november - syv forestillinger, hvorav fire på Det Norske Teatret. De to forestillingene jeg skulle fått med meg på den Stockholmsturen som måtte droppes på grunn av fortsatt dårlig form er det best å ikke tenke for mye på...

Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær (Chat Noir)
Er det noen som er god på å sjonglere forskjellige roller og personer er Bjarte Hjelmeland - i sitt show I lånte fjær er han George Michael, sin egen (fiktive) sønn, Gabrielle og en svært entusiastisk og omfangsrik bunadsdame, for å nevne noen. Samt min favoritt - den gamle damen som har innsett at hun trenger å spe på sin enkepensjon og sammen med sin venninne har slått seg på våpensmugling og meth-produksjon. Mitt følge og jeg fikk noen gode idéer der... Hysterisk morsom kveld - og jeg elsker det når latteren tar overhånd på scenen også (og denne gangen var det ikke min feil, altså...).


Det merkelege som hende med hunden den natta (Det Norske Teatret)
Det er et par år siden sist jeg så (og leste) Det merkelege som hendte med hunden den natta, og før det begynner husker jeg ikke så mange detaljer. Når det først kommer i gang, får jeg derimot åpenbaringer på løpende bånd - det nærmeste jeg har kommet å være synsk... Sist jeg så den hadde Frank Kjosås nettopp overtatt hovedrollen etter Emil Johnsen og hadde overtatt Johnsens måte å spille på samtidig (ok, det er mulig man måtte være litt over middels teaternerd og hyppig gjest på Det Norske for å legge merke til akkurat det), nå hadde han gjort rollen til sin egen. Egentlig begynner han vel å bli litt gammel til å spille 15-åring, men han er så overbevisende som autist at han slipper unna med det likevel. (Forøvrig innser jeg jo at det ikke er snilt å le når han barbeint sparker borti en liten lyskaster som er tapet fast på scenegulvet, men han gjorde en så heltemodig innsats for å skjule at det var j*?&#a vondt...). Dessuten får unektelig enkelt en smule Next to Normal-flashbacks av å se Kjosås og Jon Bleiklie Devik gjenforent som far og sønn (eller omvendt, strengt tatt).


Inkognito (Det Norske Teatret)
Inkognito handler om hjernens irrganger generelt og hjernen til Albert Einstein (det er en ganske selsom - og sann - historie) spesielt. Fire skuespillere hopper hele tiden mellom tre parallelle historier og deler et tjuetalls roller, men det er mye mindre forvirrende enn det høres ut til. Det er et fascinerende tema, innimellom engasjerer fagpraten og case'ene mer enn selve handlingen. Å se skuespillere hoppe mellom roller uten hjelp av kostymeskift og kulisser er alltid gøy og imponerende - Ola Furuseths aldrende hjerneforsker er så lik min gamle morfar i holdning og fysisk framtoning at jeg skvetter.

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde (Oslo konserthus)

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde er jo aldri feil, hverken hver for seg eller sammen. En del gammelt (det er tross alt tredje gang jeg ser dem sammen på to år, så annet var jo ikke på vente), noe nytt og mye latter. Ved et par anledninger nesten bare fra et par damer på rad 12 (hvem, jeg?), men stort sett fra størstedelen av salen...

Oslo-Filharmonien med Håvard Gimse: Mozart, Beethoven, Dvorak (Oslo konserthuset)
En kveld i konserthuset hvor Filharmonien spilte Mozart, Beethoven (med god hjelp av Håvard Gimse) og Dvorak - tror hans 9. symfoni, og særlig de to første satsene, er en av mine favoritter. Det er ikke lenge siden sist de spilte den - dette var et slengt-sammen-på.kort-varsel-pga-sykdomsforfall-konsertprogram - men jeg ser ingen grunn til å klage... Når de i tillegg klarer å få tak i Håvard Gimse som solist og Eivind Aadland som dirigent må det vel kunne kalles en helt grei nødløsning.

Påfuglen (Det Norske Teatret)
Tigging, fattigdom og fordelingen av verdens goder er en ganske kompleks problemstilling å skulle lage barneteater av - jeg synes ikke Påfuglen helt får det til. I hvert fall er jeg glad for at jeg ikke hadde med en 6-7-åring jeg skulle forklare det for etterpå... Er det faktisk greit å stjele (hva og hvor mye som helst) når man er fattig? Slutten kan lett tolkes sånn - jeg synes det er litt problematisk. Sett med voksne øyne er fabelen, tonesatt med sigøynermusikk, om det rike hundeland og det fattige fugleland, med påfuglene som de fargerike og fattigste lett å gjennomskue - selvfølgelig er det romfolket og hvordan vi behandler dem det handler om. Av og til treffer den veldig godt og de fleste kjenner seg nok igjen i scenene fra hundeland, men det gjør også scenene fra fugleland, som framstilles som et slags politidiktatur, vanskelige. Utsagn som "Små barn dør hele tiden uten at noen bryr seg." og "Mange små jenter selges hver eneste dag." er også ganske tunge ting å lire av seg i en barneforestilling, uten at det følges opp på noen måte. Teateret skal ha ros for å ville lage aktuelt teater for barn, og det er en del fine og morsomme scener, men jeg synes ikke dette er helt vellykket. Det blir mange tunge spørsmål og problemstillinger med svar som enten er litt for enkle, for problematiske (både etisk, praktisk og realistisk) eller rett og slett fraværende.

"Urettferdig" - Renate Reinsve og Jon Bleiklie Devik from Det Norske Teatret on Vimeo.



Fridomens vegar (Det Norske Teatret)
Fridomens vegar er en litt pussig blanding av metateater, et oppgjør med test-samfunnet - og pubquiz. Vi sitter på scenen, organisert i quizlag, mens skuespillerne vandrer mellom gruppene og opp på plattformer - en av dem er en (åpen og fullt fungerende) bar, på et annet står det et piano - og veksler mellom å spille en slags metahistorie om skuespillere, testing, arvelighet og diverse annet og å fungere som quizledere. På flere store skjermer dukker det fra tid til annen opp faktaopplysninger, bilder, tekstutdrag og quizspørsmål, og filmsnutter om et søskenpar på leting etter hvem som egentlig står bak PISA-testene, samt en uigjenkjennelig beskjegget Bjørn Sundquist, som er vår (nokså) allvitende forteller. Jeg sliter litt innimellom med å henge med, og det hjelper jo heller ikke at skuespillerne har byttet navn - Ane Dahl Torp er "Marie", Marie Blokhus er "Ane" og Joachim Rafaelsen er "Bjørn". Fra eksistensielt og filosofisk til ganske forvirrende og tilbake igjen - stadig vekk. Men vi vant quizen, til tross for at 1/3 av laget vårt forsvant sporløst i pausen, så alt i alt var vi godt fornøyd med kvelden.

lørdag, januar 07, 2017

Hamilton - revolusjon og musikal. Musikalrevolusjon?




Jeg foretrekker som regel at mitt første møte med teaterstykker foregår på scenen - se først, les etterpå. Det samme gjelder for musikalmusikk, jeg vil helst ha full pakke i form av sceneforestilling eller film før jeg hører så mye på musikken for seg, alt hører jo sammen, (Derfor prøver jeg hardt å holde meg unna når youtube vil vise meg numre fra Book of Mormon - jeg vil spare mest mulig til Norgespremieren neste høst). Men ingen regel uten unntak, og jeg innså etterhvert at Hamilton måtte være et av de unntakene. Sannsynligheten for at den vil dukke opp på norske scener er dessverre minimal, og man blir jo nysgjerrig når de siste årenes store Broadway-sensasjon er en hiphop-musikal om en av USAs founding fathers...



Ergo var det bare å slippe løs musikalnerden. I tillegg til cden gikk jeg til innkjøp av boka Hamilton : the revolution, som i tillegg til hele tilblivelseshistorien inneholder intervjuer med skuespillere, scenograf, koreograf, ansvarlige for kostymer og rekvisitter - all man trenger å vite. Samt alle tekstene, selvfølgelig, hvert kapittel avsluttes med en eller flere sangtekster beriket med forfatter/komponist/tittelrolleinnehaver (jepp, dette er langt på vei et enmannsverk) Lin-Manuel Mirandas margnotater om referanser, valg, vurderinger, Harry Potter-sammenlikninger og annet nerdesnadder. Selvfølgelig gikk jeg systematisk og kronologisk til verks - jeg leste kapitlet, hørte gjennom sangen(e), leste margnotatene og hørte på sangen en gang til. Og selvfølgelig ble jeg helfrelst - på musikken, på historien, men først og fremst på teksten - dette er en språklek uten like, hvilket (i tillegg til temaet) er hovedgrunnen til at jeg ikke tror vi vil få se den på norsk - det er jo fullstendig uoversettelig. Den er også en fantastisk anakronistisk historiefortelling hvor 1700-tallets hendelser ikles samtidens musikk og vokabular (og historisk inspirerte kostymer) og en hyllest til det mangfoldige Amerika.



Om jeg drømmer om å reise til London når Hamilton settes opp der? Kommer jeg nå til å måtte lese amerikansk historie, jeg vet jo egentlig ikke stort om Alexander Hamilton og den amerikanske revolusjonen? Ønsker jeg meg liknende bøker om stort sett alle andre musikaler også? Er alt dette retoriske spørsmål...?




La oss også, når vi først snakker om amerikansk historie, benytte anledningen til å minnes at USA fra tid til annen har anstendige og intelligente presidenter... Påtroppende president Trumps forhold til Hamilton? Kultur og mangfold - det er jo bare å gjette...